Bokelskere.no

Hvis vi slutter å kritisere oss selv, vil vi automatisk føle mindre og mindre behov for å kritisere andre.

Alt som tilsynelatende skjer i det ytre, skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle oss og føre oss tilbake til den vi virkelig er.

Jeg vet nå at alt jeg trenger, allerede finnes inni meg og er ubegrenset tilgjengelig hvis jeg åpner meg for det jeg føler er sant for meg

Når jeg slutter å være min egen verste fiende og begynner å elske meg selv mer, opplever jeg automatisk stadig færre friksjoner med verden rundt meg. Jeg blir mer tolerant og aksepterende.
Når hver av oss er klar over vår egen storhet, føler vi ikke noe behov for å kontrollere andre, og selv lar vi oss ikke kontrollere.

Selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv.

Jeg er på mitt sterkeste nåår jeg lar meg selv være den livet planla at jeg skulle være

Når jeg må handle ut fra konkrete overbevisninger, begrenser dette erfaringene mine siden jeg bare må holde meg til det jeg vet - og kunnskapen er begrenset. Og hvis jeg avgrenser meg selv bare til det jeg kan fatte, setter jeg også grenser for mitt potensial og for hva jeg vil slippe inn i livet mitt. Men hvis jeg kan akseptere at min forståelse er ufullstendig, og hvis jeg klarer å trives med uvisshet, åpner dette meg for de uendelige mulighetenes rike.

Jeg visste at når tiden var inne - og når jeg følte inni meg at jeg var klar - ville veien til større oppmerksomhet og blottlegging åpenbare seg like lett som jeg hadde følt det under nær-døden-opplevelsen.

Gå ut og lev ditt liv uten frykt!

Når jeg tidligere følte meg opprådd, var noe av det første jeg gjorde, å lete etter svar på utsiden. (.......)
Men det endte bare med at jeg følte meg enda mer bortkommen fordi jeg gav fra meg min egen makt om og om igjen.

Jeg forsto at ekte glede og lykke bare kunne oppnås hvis jeg elsket meg selv, vendte meg innover, fulgte hjertet mitt og gjorde det som gav meg glede. Jeg oppdaget at når livet mitt virker retningsløst, og jeg føler meg rådvill betyr det egentlig at jeg har mistet min fornemmelse av meg selv. Jeg er ikke forbundet med den jeg virkelig er og har kommet hit for å være. Dette har en tendens til å skje når jeg slutter å lytte til min indre stemme og overgir makten min til ytre kilder.

Hvorfor tror jeg dette? Spurte jeg meg selv. Er det utelukkende en kulturell og sosial tilvenning? Det har kanskje hatt gyldighet for meg på et tidspunkt, men er det fortsatt sant? Er jeg tjent med å fortsette og tro mye av det jeg ble oppdratt og opplært til å tenke?
I noen situasjoner, kanskje, men i mange tilfeller var svaret et avgjort nei.

Selv forbrytere er ofre for sitt eget selvhat og sin egen smerte.

Folk som er glad i seg selv, er det en fryd å være sammen med, og de gir uforbeholdent av sin kjærlighet.

.....følte jeg ikke at jeg måtte gjøre eller jakte på noe for å få det til å skje. Jeg måtte bare være meg selv, uten frykt! På den måten ville jeg la meg selv bli et redskap for kjærlighet. Jeg forsto at dette var det beste noen av oss i det hele tatt kunne gjøre eller være, både for jordkloden og for oss selv.

Alle var så opptatt med å gjøre at de hadde glemt hvordan man bare kunne være i øyeblikket.

-Jeg hadde åpne sår i huden, og det står i journalen min at de trengte rekonstruksjons-kirurgi siden kroppen min ikke inneholdt nok næringsstoffer til at de kunne gro, for jeg var fullstendig underernært og hadde ingen muskler igjen da jeg kom til sykehuset. Legens notater indikerer at rekonstruksjons-kirurgien ville tidfestes når jeg ble sterkere. Likevel grodde sårene helt av seg selv, lenge før det medisinske teamet var klar til å operere.

-Sykejournalene mine bekrefter at jeg hadde svulster så store som sitroner i hele kroppen, fra øverst i nakken og rundt hele halsen, i armhulene og i brystet og helt ned til magen. Men flere dager senere var størrelsen redusert med minst 70 prosent. Han lurer på hvordan det var mulig for milliarder av kreftceller å forlate kroppen min så raskt nær kroppen sviktet.

-Sykejournalene mine viser at organene mine allerede hadde sviktet da jeg ble innlagt på sykehuset, men likevel fikk noe dem til å fungere igjen.

Etter alle disse årene innså jeg at det eneste jeg noen gang behøvde å gjøre, var å være meg selv, uten å fordømme eller føle at det var noe galt med meg.