Bokelskere.no

I diagnostiseringsfasen hvor de også diskuterte andre diagnoser satt jeg samtidig hjemme på nettet og lette etter all informasjon jeg kunne finne om dette her. Og nå ut av det blå var jeg ikke bare døende, men også riv ruskende gal!!

Det er rart dette her når man er hypokonder. Man er så livende redd for at det faktisk skal være noe alvorlig galt med en, men dypt inne ligger det et brennende ønske om at det faktisk skal være noe alvorlig galt. For da vil man endelig få "slappet av". Man vil bli det ultimate offeret som andre vil synes synd på, og man på en måte blir fristilt fra alt ansvar livet har å by på. Men kan legitimt legge seg ned å dø, uten at det skal kreves at man skal verken skjerpe seg eller fungere på noe som helst vis. Og ikke minst vil noen synes synd på en. Noen vil bry seg og vise en kjærlighet og omsorg.

Det er minst to måter å være bundet av foreldrene på; enten gjør man akkurat som dem, ellers så gjør man akkurat motsatt. Begge variantene er bindinger som gjør en ufri. Det kan være vanskelig å tilgi, antagelig er det lettere å akseptere; "la gå".

Hvis du vil styrke din egen selvfølelse kan du være obs på din indre dialog vedrørende deg selv, og dempe all unødvendig trakassering, nedvurdering eller mobbing, og heller øve på realistiske, positive egenmeldinger. Man kan også styrke sin selvfølelse ved å begynne å oppføre seg som om man har et OK selvbilde, og på den måten vise en selvtillit som man hittil har skjult for omverdenen. Selvtilliten styrkes og stiger når vi får noe til, og tør å innrømme det. Man kan godt si at vi gjennom våre handlinger styrker vår selvtillit.

Vi kan, på bakgrunn av vårt selvbilde bli sikre eller usikre på oss selv og vi kan føle stor eller liten verdi. Et sterkt kritisk og nedvurderende selvbilde kan for eksempel gi grobunn for falsk skamfølelse.

Jeg sier til Jonatan at jeg har sett på barne-tv, og at de fortalte om et nødnummer. Munn, nese, øyne. En, en, to. Jeg ringte.

Vi skriver en kontrakt om hva jeg ikke får lov å gjøre om natten: (.......)
Dette skal jeg gjøre istedet: konsentrere meg om angstlindrendemetoder som lydbøker og radio. Vakker og rolig musikk. Gjerne ha mosjonert om kvelden. Ringe sykehuset. Ringe Lolo etter klokken seks om morgenen. Lytte til avslappningsbånd. Tenke på det jeg skriver. Skape positive fantasiverdener og bytte angsten ut med dem. Beholde alt som minner om at det er natt, og ikke gjøre ting som peker mot at det er dag. Tenke at søvnen kommer.
"For den gjør det. Det er som med postmannen. Han kommer uansett. Man trenger ikke å stå å se setter ham."

Pasienter med angstlidelser har ofte en mer eller mindre vedvarende økt angstberedskap, mens de som har fobier kun opplever økt angst hvis man blir eksponert for den spesielle situasjonen eller det objektet man forbinder med stor fare.

Forskjellen på en frisk og en psykisk syk person ligger ikke i hva dem tenker, men hvor mye tid hver av dem legger i disse tankene.

.....og siden hennes forestilling om egne mestringsevner tydeligvis innebar en helt unødvendig nedvurdering og selvsabotør, kunne hun velge en helt annen holdning. Hun endte opp med en mer positiv, avventende holdning, nemlig at hun som hadde tålt så mye tidligere i livet, også måtte tåle det som senere eventuelt skulle dukke opp.

Hvis vi hele tiden skal sikre oss at alt blir perfekt og at man forblir uangripelig, kan det føre til at man aldri bestemmer seg, man blir aldri ferdig. Denne ambivalensen kan løses ved å øve på å ta avgjørelser under tvil, og så heller etterpå være villig til å innrømme at det ikke alltid var det smarteste valget.

Paul Otto Brunstad: "Hvis du møter veggen, eller møter en vegg - er det alltid en dør i nærheten!

Det sentrale spørsmålet som Berit nå måtte tenke igjennom, var følgende: "Skal jeg ta ansvar for mitt eget liv? Er det sant at dersom jeg ikke gjør det så vil ingen andre gjøre det?"

Av erfaring vet vi at vi kan ha mange dypt forankrede holdninger til oss selv, andre eller verden, som inni oss fortoner seg som sannheter, men som likevel kan være subjektive og høyt diskutable. Vi har ment det lenge, slik er det bare, og vi tenker sjelden igjennom om dette er sant eller ikke. Vi bare mener det, det er bare slik det er. Vi blir heller ikke til vanlig nødt til å forklare hva vi mener eller begrunne det, slik at også andre forstår det. Det er det som skjer i terapi. Man blir nødt til å sette ord på egne tanker og holdninger, si dem høyt. For mange er dette både klargjørende, overraskende og skremmende. Mener jeg virkelig dette?

Fellestemaer ved alle angstlidelser:

• Hvordan skal jeg forholde meg til usikkerhet og risiko?
• Hva kan jeg kontrollere her i livet?
• Hvordan skal jeg forholde meg til negative eller skremmende tanker?
• Hvordan skal jeg se på bekymring?
• Driver jeg på med magisk tenkning, for eksempel: "Jeg tør ikke la være å bekymre meg, ellers kan jo alt skje!"
• Søker jeg mye forsikring hos andre?
• Hva unngå jeg for ikke å oppleve angst?
• Bruker jeg grubling som metode for å komme frem til klarhet?