Bokelskere.no

I eit samfunn der staten hevdar å sitje med svaret på alle spørsmål om godt og vondt, rett og feil, og innbyggjarane heile tida blir pressa til å vise støtte til statens ideologi, blir innbyggjarane tvinga til å underkaste seg statens verdisett. Iallefall tilsynelatande. Svaret blir for mange å operere med eit skilje mellom det ein tenkjer og det ein gjer. Dei utviklar dermed ein illusjon om at det ein gjer,, ikkje spelar noka rolle for kven ein er.

Nokre gonger kunne det stå tre parkerte bilar utanfor bygardsleilegheita. I kvar bil sat Stasi - menn og skulte mot døropninga. Dei sat der uten å gjere noko forsøk på å skjule seg. Vera fortel at familien ofte lo litt av overvakarane som heldt til utanfor huset. Var dei verkeleg så dumme at dette var måten dei dreiv overvaking på ?.

Og så jenta på vegen. Kjem just stigande for å fylle alt vakkert ut. Jenter på vegen liksom. Det høyrer til.

Brevvenn har liksom bare noe med postverket å gjøre, men pennevenn, det høres høytidelig ut, lik diktere som betror seg til hverandre.

Befinner man seg i et helsestudio i USA, kan man få fornemmelsen av å være i et vulkansk område før utbruddet. Det er intenst og spent, og det er seriøst. I øyeblikket er dette verdens sentrum. Det er hyperrealisme om kroppens detaljer og kosttilskudd. Utbruddet kommer, men det finner sted utenfor helsestudioets dører. Der lever "sprekken". Og der øker den nasjonale gjennomsnittsvekten jevnt og trutt. Det er XXL- generasjonen.

Ambivalens er en grunnleggende menneskelig følelse. Den er i slekt med den sunne tvil, som filosofen Descartes så som selve grunnlaget for å vite at man er et menneske. "Jeg tviler, derfor vet jeg at jeg er". Den patologiske ambivalensen, derimot, er forhandlinger uten ende. Den sune tvil er bevegelse - prosess - og fører et sted, den lammende tro er vond uro på stedet hvil. Uansett lesemåte handler den vonde ambivalensen - som jeg møter i behandlingsrommet - om den manglende integreringen. Indre bilder og affekter er ikke arbeidet sammen; de er bare blitt blandet og lever side om side som rivaler.

Spiseforstyrrelsene forteller noe om behovet for skjermbrett rundt individet. Spiseforstyrrelsene er metaforiske for nødvendigheten av flukten og muren som forsvarsstrategier.

Bak hvert hvorfor er det et nytt hvorfor.

Nettet er et nytt ledd i en evolusjon. Det velter ikke verdener, men forsterker trekk som er der. Det effektiviserer. Telegrafen har vært der lenge. så kom telefonen. Er internett så mye annet enn en telefon med spredning ?

...Men det er en betydelig forskjell mellom mitt virke og mine pasienters. Det er en meget viktig etisk forskjell. Maleren kan prøve og feile. Han kan rive i stykker et mislykket lerret. Jeg kan ikke eksperimentere slik. Jeg kan ikke slenge mitt mislykkete arbeid i søpla. Den andres helse må alltid være min etikk.

Poler slipes ned av møtet med erfaringene, eller de kan bli stående og rage. Om de blir stående, skapes det spenninger. Skrivingen kan være som den elektriske kraften som skapes av det polære: energien som vokser ut av det spente forholdet mellom det svært store og det svært fortvilte.

Franz Kafkas innsikter er så hjerteskjærende presise at man risikerer å bli sengeliggende.
Hans evne til å formidle innsiktene er slik at man beruset står opp igjen. Forfatterens skikkelser tar på seg en skam og bærer den for oss. Kanskje har han reddet liv på den måten.

Verden er åpnet opp for oss, og vi opptrer på en rekke arenaer parallellt. Dette gjør fleksibilitet til en av våre nødvendigste egenskaper. De fleksible med nødvendig indre sammenheng vil bli vår adel.

Å være et moderne menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden er det risiko for å miste relasjonen til seg selv.

Kvelden er ved å sige på. Sola som stod i speglane eingong, er borte, ingen skal bli trolla no. Skyminga er ved å melde seg, og skal trolle meir. Hunden har tagna, som den som er komen heim og har gløymt alt der ute. Kråka er borte og må gå svolten til ro. Kveld er kveld.

Lute seg utover og kjenne seg vera ferdig til å glide. Tanken om å glide blir sterkare til lenger ein ser i vatnet. Biletet der nedi er tydeleg, ein kan lesa i det som i ein bok. Det er ingen straum som dreg minene skakke, spegelen vanskaper igen ting. Det er ein straum lenger nedi. Den tenker ein på.
Likevel er andletet vanskapt no. Forvridi og ulikt seg. Etter ulykker som har komi som skred - der bakanfor, der han har sitt halvfarne liv. Kva har i grunnen skjedd ? Han møter sine eigne støkte auge der nedi.
Lute seg endå litt meir.
Møte eit aue som seier: "Kom" !