Bokelskere.no

Anne skjemtes over å være så forlatt. Hun var et gråsonebarn, og hun mener selv at hun er det fortsatt. Hele tiden har hun en følelse av å bli sett, og samtidig ikke bli sett. "Jeg har bestandig følt meg som piken med svovelstikkene", sier hun.

" I dag anklager jeg ikke først og fremst min syke mor, men alle dem som på en eller annen måte hadde et tilsynsansvar: Skolen, helsearbeiderne som besøkte skolen, barnevernet som ikke tok affære før jeg var tolv år, naboer og alle som en eller annen gang var vitne til at ei lita jente ble mishandlet og var utsatt for alvorlig omsorgssvikt" , sier Anne.

Det politiet burde ha gjort disse gangene de hentet oss inn til politistasjonen, var å kjøre meg rett til barnevernsnemda og la den ta over ansvaret for meg. Men det gjorde de aldri. De så meg, de så hvilken tilstand jeg var i, og de måtte forstå hvilke problemer jeg hadde..

I dag ser Anne at det først og fremst var nærmiljøets holdning som slo henne til marken. Unnfallenheten hos de voksne som utgjorde omgivelsene hennes, alle de veletablerte som ikke grep inn når de forsto at et lite barn ble mishandlet. Hun var maktesløs. Men så grodde det etterhvert opp et opprør i henne. Hun kom til at hun ville bruke all aggresjonen hun hadde mot samfunnet og mot sin mor på en positiv måte. "Jeg skal jammen vise dem" ,sa hun til seg selv.

For meg var ikke problemet de onde kreftene mamma slapp løs på meg, men de "gode" kreftene som snudde ryggen til. All likegyldigheten.

Jeg aksepterer ikke å ikke bli tatt på alvor av det annet kjønn. Andre mennesker har herset med meg hele mitt liv. Nå vil jeg selv være den som bestemmer over mine dager. For selv om jeg ble hundset med gjennom hele barndommen, er jeg i dag sterk nok til å vite hva jeg gjør, og til å ta ansvar for meg selv og barna mine.

Incest var et tabubelagt emne den gangen. Dessuten viser det seg at også i våre dager må misbrukte barn vente i måneder på å få kvalifiset hjelp, hvis overgrepene i det hele tatt blir oppdaget.

Jeg anklager alle dem jeg var i kontakt med i min bunnløse fortvilelse, de som bare ristet på hodet, snudde ryggen til - og tiet. Hva tenkte de på, hvorfor brydde de seg ikke? De som var klar over min situasjon og intet foretok seg, var selv skammelig delaktige i det som skjedde.

Den allierte bombing i et alliert tysk- okkupert land som Norge var som et tve-egget sverd. Å søke å ramme et tysk nytte-mål i Norge med bomber uten samtidig å skade de rent norske interesser var som å ville forsøke å bruke en dampveivals til å luke ugress ut av en jordbæråker.

Stadig flere begynte å få øynene opp for hvilken fare de hadde vært i da Nasjonal Samling rettet sitt store fremstøt mot det norske folk. De forstod også hvilken enorm betydning det hadde hatt at lærere, prester og andre "protestanter" hadde kastet seg inn i denne "kampen om det norske folk" og med sitt klare og høylydte NEI hadde stanset nazifiseringen. Mer enn det, det begynte også å gå opp for de mer passive og forsiktige at de unge menn som var med i den militære motstandsbevegelsen IKKE var "eventyrlystne unggutter", som bare for spenningens skyld sprengte, skjøt og nedkalte represalier overandres hoder. Disse "forsiktige" begynte å begripe at det kanskje var nødvendig at også Norge selv gjennom sine unge menn ydet et militært bidrag til sin egen frigjøring, og ikke bare satt og ventet på amerikanere og briter. Det må også sies at et stadig sterkere hat til den tyske okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling bredte seg. Folk så frem til den dagen da de allierte skulle få overtaket og Norge igjen skulle bli kvitt tyskerne og NS.

Hva det norske folk angikk, så er det innlysende at Terbovens terrorvelde skremte, men det må også sies at det ikke lammet nordmennene. Det kan tvert om påvises at de mange slag som Terboven gjennom Gestapo rettet mot dem, førte dem nærmere sammen i 1942 enn de hadde vært i okkupasjonstidens to første år. En stadig sterkere Hjemmefront vokste frem. I den militære sektor av denne var tapskontoen stor. I den sivile sektor derimot, viste gevinstkontoen lovende tegn. Alt i alt tør man kanskje si at det norske folk i sin alminnelighet og den norske motstandsbevegelsen i særdeleshet var klokere og mer herdet da det store år var omme. Linjene var blitt klarere, atskillig lunkenhet var borte, de mange bitre erfaringer hadde gitt stadig flere forståelsen av hva som sto på spill, et nasjonalt være eller ikke være.

Den sivile motstandens faste holdning og den militære motstandens harde skjebne hadde greid å sveise flertallet i det norske folk sammen i et fellesskap, en Hjemmefront, som man i de to foregående år ikke hadde sett maken til. "Fra Telavåg til Majavatn" sluttet folk godt opp om den fortsatte motstand mot den tyske okkupant og Nasjonal Samling. Det er denne oppmarsjen av den norske motstanden på bred front, som gjør 1942 til det store år.

Det kan trygt sies at den norske motstanden hadde sin store andel i den utviklingen som felte Quisling. Det norske folk var blitt hardt angrepet av tyskerne og Nasjonal Samling. Det vaklet og verget seg bare svakt i 1940 og 1941. Da Nasjonal Samling rettet sitt store fremstøt mot det i 1942, viste det seg imidlertid at det norske folk eide både vilje og evne til å forsvare seg mot nazifiseringen. Mer enn det: det sluttet seg sammen i et varig vern mot fremtidige forsøk. En Hjemmefront ble til i løpet av 1942 med skarp avvisning av den tyske okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling.

Det er vel kjent at menneskenes handlinger i høy grad preges av deres følelsesliv. Dette stiger da også helt klart frem av de tallrike flyktningerapporter avgitt i Sverige og Storbritania: nederlagsstemning, ydmygelse, skuffelse, bitterhet, krenket rettsfølelse, følelse av avmakt, vrede, hevnlyst og annet var noen av bestanddelene i det følelseskompleks som skapte den sterke reaksjon hos de motstandsvillige og drev dem frem.