Bokelskere.no

Et menneske er ikke en øy. Det er umulig å lage en historie om et menneske uten å trekke inn vedkommendes nærmeste.

Norge var rikt på mer enn olje, og 22. juli ble ikke symbol på splittelse og svakhet, men på styrke og samhold. Samtidig lurte mange på hvordan fellsskapet ville ha reagert om gjerningsmannen hadde vært en muslim med utenlandsk bakgrunn: Ville vi hatt sosial kapital nok til å unngå konflikt og mistro da?

Det er noe gåtefullt ved massakren på Utøya, som unndrar seg analyse, selv etter norgeshistoriens grundigste rettssak.. Det er vanskelig å betrakte den rene ondskap med et kjølig blikk, impulsen er å vende hodet vekk, men kanskje nettopp derfor er det viktig å forsøke å forstå i hvert fall noen av elementene som bidro til tragedien.

Mytene slår hardt: " Kvinner ber om å bli voldtatt." "Kvinner nyter egentlig å bli voldtatt." "Enhver kvinne som virkelig vil det, klarer å unngå å bli voldtatt." Voldtektsmytene konstruerer et offerideal som er like lite ønskelig som det er uoppnåelig. Det skaper "verdige" og "uverdige" ofre.

Dessverre har vi en lang vei å gå før voldtekt debatteres på en måte som er tilstrekkelig kunnskapsbasert. Enten det dreier seg om en privat samtale rundt middagsbordet, i sosiale media eller i den offentlige samfunnsdebatten, er tendensen klar: På en og samme tid er voldtekt samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, samtidig som det er et problem folk vil vite ALT om. Det er samfunnsproblemet ingen vil vite noe om, fordi voldtekt skaper avsky og ubehag.Man lurer på om man selv kunne blitt et offer, og blir av og til konfrontert med spørsmålet om man selv, eller noen man kjenner, kunne begått et overgrep. Vår påstand er at disse spørsmålene trigger følelser som få makter å ta inn over seg. Derfor leter mange etter kjennetegn ved ofrene og overgriperne som skiller dem fra oss. Og derfor blir voldtekt samtidig samfunnsproblemet folk vil vite ALT om.

I et filosofisk perspektiv kan man stille spørsmål om man egentlig er seg selv i fryktsituasjoner. Frykt gjør deg til en annen. Soldaten som er kald og rasjonell i kamp, kan være en uforbederlig hissigpropp i fredstid. Men hvem av dem er egentlig ham?. Den rasjonelle krigeren eller fredsforstyrreren ?

Noen har argumentert for at det finnes en motsatt reaksjon på farefulle situasjoner, kjent som slagtranse eller afrobia( fryktløshet), der en person, for eksempel en soldat i kamp slutter å føle frykt og handler på tvers av egeninteresse. For eksempel kan en soldat kaste seg foran en kamerat eller offiser for å redde vedkommedes liv , eller folk kan løpe inn i brennende hus for å redde fremmede. Eksemplene på den slags tilsynelatende instinktiv, uselvisk opptreden er mange, og tyder på at vi på refleksnivå har en dypere identitet, der vi opplever oss selv som medlemmer av en gruppe, av en flokk, og er villige til å ofre oss selv for fellesskapet. Båtførerne satte livet på spill i redningsaksjonen, instinktivt, ifølge dem selv.

Saken handlet først om internasjonal terrorisme, virket det jo som, og nå noe med Utøya?. Det var like uventet som en hai i turnipsåkeren. Utøya var liksom så norsk. En utlending ville sannsynligvis ikke finne frem dit engang..

På mine gamle dager har jeg kommet fram til at det ikke handler om substantivet kjærlighet, men om verbet å elske. En handling. Lik vannet følger den sin egen strøm. Hvis man virkelig elsker, bobler det så sterkt fram at det flommer over hvis man forsøker å demme det opp. Til og med i atskillelsen, til og med i døden, beveger og forvandler kjærligheten seg. Den lever i minnet, i en berøring, en lukt, et sukk. Den forsøker å etterlate seg et avtrykk, som en fossil i sanden, et blad brent ned i stekende asfalt.

Tove ( A.B.B.sin stemor) ønsket ikke å dvele ved de vanskelige spørsmålene. Hun var ikke moren hans, og uansett var det ikke uvanlig at folk på Anders`alder brukte noen få år på å finne seg til rette. Ungdomsårene varte lenger for hver generasjon, virket det som. Det var som den vitsen om at dagens ungdom er som Jesus: De bor hjemme til de er 30, og gjør de noe, er det et mirakel.

Informasjonsrevolusjonens paradoks lyder slik: "Hvorfor overlever vrangforestillinger når folk har tilgang til mer informasjon?". I Europa og USA oppsøker folk nyheter som aldri før, ikke minst takket være internett. Man skulle dermed tro at dårlig informasjon ville forsvinne, som resultat av naturlig utvalg.Likevel lever troen på at Barack Obama egentlig er muslim og utlending i beste velgående hos mange amerikanere som burde visst bedre. I Norge hevder organisasjonen "Stopp islamiseringen av Norge" (SIAN) at det vil være muslimsk flertall i Norge i 2026, trass i Statistisk Sentralbyrås statistikker og protest fra nettstedet rights.no som SIAN oppga som kilde. En forklaring ligger i et fenomen som kalles for publikums eller seerfragmentering. Folk vil oppsøke nyhetskildene (enten det er tv, aviser eller websider) som de er på politisk bølgelengde med. Dermed oppstår det parallelle nyhetsnisjer, parallelle medievirkeligheter.

Omfattende spilling som går utover spillernes sosiale, familiære og profesjonelle liv, er ikke nødvendigvis et resultat av spilleavhengighet som sådan. Overdreven spilling kan også være et symptom på tilbaketrekning, depresjoner eller andre problemer, de være seg situasjonsbestemte eller grunnleggende, sosiale eller psykiske.

Resultater er ikke en funksjon av gode ideer, men av brennende vilje og tid.

Et sted inne i de fleste voksne mennesker lever det fremdeles en ungdomsskoleelev; sårbar, usikker og energisk. Ungdomsårene er et orienteringsløp uten kart, der du famler avgårde og må løse spørsmål om seksualitet, identitet og tilhørighet underveis. De fleste av oss finner tilslutt en nisje og en gjeng.

Noen mennesker snakker uten å åpne munnen.