Bokelskere.no

Nå er jeg ferdig med begge bøkene...det har vært en "hard strid".....vel "ferdig" blir man vel aldri med Don Quijote. Det overrasket meg en del all den (aktuelle) visdommen som ligger i verket...og Sancho Panza har virkelig charmert meg...de to hovedpersonen er da ganske symbiotiske.

Bjørgo og Heradstveits Politisk kommunikasjon er bra på dette temaet. For eksempel er ordet terrorist og frigjøringsforkjemper synonymt til selve gruppen som betegnet, men antonymt til semantikken, og for de betegnende.

Tabloidavisene og ungdom er gode indikatorer på makt i ord, og hvordan språk skaper nytt referensiellinnhold til verden, som igjen påvirker hvordan vi oppfatter oss selv.

Politisk korrekt er en betegnelse som konnoterer mangel på folkelighet. Det er en slags form for jantelov i den negative oppfatningen av uttrykket. Nå i valgkamptider er det derfor interessant å analysere utspill, hvor man antakeligvis vil oppdage at retorikken er svært polariserende fremfor politisk korrekt.

Jeg tror ikke politisk korrekt er utelukkende negativt. Det spiller ikke på politikk, men på hvordan man forholder seg til visse situasjoner. Å opptre politisk korrekt i en begravelse er ikke å forakte.

Men alle ord er i utgangspunktet tomme for mening. I utgangspunktet er alt i verden tomt for mening, og med ord gir vi hele verden merkelapper hvor vi fyller ordene med mening som gir merkelappene i verden et referensiellinnhold. Konnotasjoner og denotasjoner er ikke annet enn hva vi selv ønsker å gjøre med utformingen av verden, og av oss selv.

Språk er definitivt makt, og misbruk er dagligdags. Norsk språkråds avgjørelser om å endre norsk rettskrivning på bakgrunn av studenters dårlige norskkunnskaper er et godt eksempel på misbruk av denne makten (selv om språk alltid er i en konstant endring). Et annet eksempel er tabloidavisene som polariserer oppfatningen av verden - ikke i så stor grad som i England og USA, men sammenligningen av Dagbladet på midten av 90-tallet til nå indikerer at verden forenkles for befolkningen i større grad.

Dette er imidlertid et problematisk område. Se & Hør er langt fra allmennopplysende i den grad man skulle ønske at befolkningen ble opplyst, men mediestudier har vist til at Se & Hør faktisk bevarer og sikrer leseferdighetene blant deler av befolkningen som ikke leser ved siden av sensasjonsnyheter.

Språkmakten er derfor svært sirkulær av struktur, og en destruksjon av språket kan være mulig på vegne av demokratiske prinsipper. Jeg sier ikke at det kommer til å skje, men man ser jo for eksempel dilemmaer i Danmark hvor språket sklir ut i så stor grad at man blir fremmed i eget land. Der har lokale avarter av det orale språket ført til at danske borgere vil ha problemer med å gjøre seg forstått hvis man drar fra et sted til et annet.

Men på for eksempel dialekt finnes det et mye mer frodig semantisk innhold enn i generell bokmålsstruktur. I Løten på hedemarken er ordet kjett et godt eksempel. Ordet kommer fra kjedelig og kan ha svært mange forskjellige betydninger ut i fra intonasjon og kontekst. Man kan si Det var kjett i tre ulike settinger som jeg kan komme på:

Kontekst: begravelse - Det var kjett at han døde i så ung alder. Her betyr ordet kjedelig eller leit.
Intonasjon: trykk på kjett - Je var på Hamar Mart'n, og det var kjett. Her betyr ordet også kjedelig.
Intonasjon og kontekst: en snowboarder tar en dobbel McTwist, og sagt med trykk på det - Dét var kjett. Her betyr det at det var et syn for beundring; synonymer: tøfft, kult o.l.

I enkelte situasjoner kan man si: Kjett bra. Det betyr veldig bra. Sinnsykt kjett er enda bedre enn veldig bra eller utrolig kjipt eller kjedelig avhengig av intonasjonen. Dritkjett betyr at noe er veldig kjedelig eller kjipt. Har du det kjett? betyr er du lei deg?.

Denne typen referensiellinnhold bare indikerer hvor vanskelig det er å for eksempel komme seg inn i et lukket samfunn med en masse idiomer som er kulturavhengige og gjerne også annuitetsbaserte. Hvis for eksempel flere løtensokninger sitter sammen, så kan man tydelig ane konturene av en mulig maktutøvelse internt i gruppen mot andre utenforstående.

Bottom line er vel at makten ligger hos den med definisjonsmakt, en agenda og et forum. Og siden språket formidler både verden og oss selv i forhold til den, så er språket også immanent for maktutøvelse.

Leste den for noen år siden jeg, eller rettere sagt lyttet. Han får sagt ting enkelt...selvfølgeligheter kanskje, men bra å bli minnet om dette i våre dagers overflods-samfunn. Hans "Øieblikkets tyranni" finnes også i lyd...interessant den også.

Da har jeg reservert denne i lydbok...takk for tips

Jeg er enig i at en dårlig skrevet bok ikke er utelukkende bra med bakgrunn i språket, men det er forsåvidt en slutning tatt på siden av hva jeg skrev, og er i så fall en feiltolkning av innlegget. Poenget mitt var å ikke miste motet selv om boken kan være tungt skrevet. Min erfaring tilsier at mange av de bøkene som jeg har fått mest utbytte av ikke nødvendigvis har bra språk. De har imidlertid et vanskelig tema som man må skjerpe seg for for å både kunne forstå det og for å kunne beskrive det.

Det er også tydelig at utenlandske forfattere skriver for mennesker som behersker deres språk, og det er derfor heller ikke rettferdig å si at en bok skrevet på et annet språk er dårlig skrevet fordi den ikke passer norsk syntaks og semantikk. En kan alltids ha en slik innstilling på at ting er bra eller dårlig - det betyr imidlertid ikke at det inntrykket er riktig. Hvis man leser oversettelser av franske eller tyske fagbøker, så kan man fort få et inntrykk av at språket er dårlig, men det er egentlig kulturelt betinget, og en estetisk/etisk vurdering av syntaktisk og semantisk oppbygging og innhold vil ikke virke helt riktig eller rettferdig.

Ellers så er det også ofte en grunn til at de er dårlig skrevet, og det skyldes i stor grad "kodifiseringen". Vi liker å tenke på at tilnærming skal være så transparent som overhodet mulig, men det er en god grunn til at en god del nedskrevet kunnskap er vanskelig tilgjengelig. Men det har jeg skrevet om tidligere. Analogisk kan man si at det er en form for formidlingsøkonomi; selv om et firma kan lage en billig vare, så betyr det ikke nødvendigvis at selskapet selger den nær produksjonsutgiftene. Også som tidligere nevnt så finnes det en hierarkisk tilnærming til kunnskap, og den avkrever en god del egeninnsats hvor man går gradene, slik at man ikke kan gå rett fra nivå 3 til nivå 14. En begrensning av en slik praksis vil, som tidligere nevnt, devaluere forfatterens arbeid.

Det virker kanskje litt på siden av hva som bestemmer om en bok har dårlig eller bra språk, men jeg anser disse temaene som uløselig tilknyttet hverandre - mye fordi man lett kan forestille seg konsekvensene hvis praksisen ble endret; altså bare ved å endre tilgjengeligheten i form av det språklige.

Forøvrig passer det med en liten historie: Arne Næss pleide å benytte deler av tiden på Tvergastein på å lese biologibøker som han ikke forsto så mye av. Dette for å utfordre sine små grå. Slik jeg ser det, så vil et utelukkende lettilgjengelig språk også være med på å begrense utfordringen. Heldigvis er det ikke slik i verden at ting bare faller ned i fanget på en. Det burde det heller ikke strebes mot - det blir vel forenklingen av mitt budskap.

Så den for andre gang jeg nå...det går visst litt hulter til bulter når det gjelder den kronologiske rekkefølgen, og mye er kuttet bort av handlingen da....men et lite innblikk i DQ og Sanchos verden får vi da...

Ja, den er god...men hvorfor ikke skrive dette på en av trådene som eksisterer da....

Akkurat ferdig med denne nå jeg. Den kommer nok ikke på høyde med "Musikk-trilogien" nei...en del interessante problemstillinger har den, godt språk og grei struktur, men den virker ikke så fullendt og gjennomarbeidet som trilogien; heller ikke er karakterene så troverdige og realistiske....grei nok som roman - og at slutten ble som den ble, var ingen overraskelse. Men jeg kan gjerne gi den terningkast 4 så vidt.

Jeg googlet også litt og finner det er en Sandra Doo både på Facebook og Twitter

Dette er også en av mine favoritter blant de norske, og lydboken/bøkene er et pluss her med de små musikk-perlene innimellom. (Nettopp lest hans De udødelige forresten, helt annen genre, men jeg likte den) Har blogget litt på Trilogien her.

Det er mange tråder på denne, spesielt her er en lang en.

Den har jeg nylig sett, rart, ikke så lenge siden den ble sendt. Den var bra synes jeg. Skrev litt om den i bloggen.

Det er vel kanskje farligere å svare konkret på et slikt spørsmål, og gi inntrykk av at det er en fasit, enn det er å stille det.

Selv har jeg alltid hatt en fascinasjon for bøker, men ofte ikke fått lest de, ikke før nå nylig. Mange av de jeg kjente før leser ikke bøker, og det kan det være at de fortsatt ikke gjør. Med andre ord; det er ikke så mange av de som jeg kjenner lenger.

Jeg har nylig møtt mennesker som ikke leser, og de befinner seg i god avstand fra hva jeg vil kalle mitt miljø. Årsaken til det tror jeg er at det er vanskelig å kunne dedikere seg til mennesker uten de samme referansene og preferansene, og mennesker som mener at de ikke leser noe som helst er i så fall mennesker uten nysgjerrighet for verdier som jeg verdsetter. Lesing er i utgangspunktet en utvidelse av horisonten, og om det kanskje ikke går så voldsomt frem overalt at vi har individuelle plikter, så er vel opplysning en av de som burde ha vært tydeligere.

Det er derfor overraskende med mennesker som ikke leser noe som helst. For det første ignorerer de noe av det jeg anser som en samfunnsplikt, for det andre isolerer de seg fra en stor del av befolkningen. Det betyr ikke at man må lese skjønnlitteratur, eller må lese faglitteratur. Men om man ikke opplyser seg selv, så vil man bli, og forbli, forholdsvis snever i både tanke og handling.

Man kunne selvfølgelig ha tolket det dithen at man opplyses gjennom den sokratiske dialogen i samvær med sine meningsfeller, men man ser i så fall bort i fra den greske bystats heldags- og fritidsgeskjeft i å holde seg oppdatert for de (få) som var frie borgere. Ikke før man kan noe, og har gjort en tolkning og vurdering av noe, kan man foreta en diskurs - slik Sokrates gjorde med alle og enhver (en pedantisk opplyser for å si det sånn).

Det sies at 'ignorance is bliss', eller 'det du ikke vet har du ikke vondt av', men en slik innstilling kan være et damoklessverd slik jeg ser det i hvert fall.

Jeg henger meg ikke så mye opp i mennesker som ikke leser fordi de sannsynligvis ikke kommer til å være en stor del av livet mitt i nåtid eller nær fremtid (og implisitt i nåtidig og fremtidig fortid). Likevel er jeg bevisst det at de vil være en indirekte innvirkning på samfunnet forøvrig som jeg er en del av. Med andre ord skiller jeg mellom person og holdning; man skal få lov til å gjøre hva man vil, men en feil innstilling er skadelig for fellesskapet. Kort sagt; de er enkle eksempler å vise til i samfunnskritikken, men jeg skal ikke være dommer over deres valg.

EDIT: Forøvrig tror jeg det er flere som sier at de ikke leser noe som helst enn det faktisk er folk som ikke leser noe som helst overhodet. Det blir en ekstremitet. Men på veien krysser man noen holdninger. Her har Charles Taylor noen fascinerende betraktninger, om man så er moden nok for den slags (hvilket jeg er usikker på om jeg selv er). Man må i hvert fall ta menneskerangeringen med en liten klype salt, selv om generaliseringen kan tjene sitt formål. I den ulærdes hender blir leirekrukken bare søle.

Takk, takkk...det er fint ja...blir egentlig litt forundret over denne "romanen", spesielt Del II ... det føles nesten ikke slik at den er skrevet for 400 år siden; mye er liksom så "up-to-date" i tankegangen - detaljert, ja...men utrolig mye fornøyelig. Å betegne den som "velskrevet" blir liksom litt flaut ord å bruke; den er jo gnistrende flott jo.

Må bare innrømme at jeg "snik-følger" gruppen om det er tillatt. Er godt over halv-veis med Del II så jeg vil gjerne følge gruppen på sidelinjen....

Kjekt med litt oppsummering...da ser jeg faktisk at jeg er godt i rute med min lesing/lytting også. Mange kloke ord av DQ ja. Jeg er kommet omtrent halvveis i den andre delen..fin opplesing er det også.

Fint å følge med på de grundige omtalene her...synes jeg begynner å få mer og mer tak på romanen nå. Fint med den hjelpen jeg har hentet her. Jeg er godt i gang med andre del som nesten blir som en ny roman. Liker denne vel så godt - en genial struktur da den starter med å diskutere utbredelse av romanen, språket er om mulig enda mer glimrende. En av tegnefilmene har jeg også fått sett.

Da har jeg endelig vært gjennom denne...sett filmen også. Forskjell er det, men jeg synes filmen godt kan stå på egne ben...den fikk også frem "budskapet". I romanen får man i tillegg gode språklige formuleringer og detaljer som filmen ikke ga. At det er en stor roman er det ikke tvil om, fortjente nok en Nobel-pris. Blogget litt på den.

Ja, jeg liker måten han skriver på...fin tone. Ble imponert over den såre skildringen i "På vei til en venn".

Ja, den er fin...gjorde en gang for mange år siden en sammenligning mellom denne og Ronald Fangen: En lysets engel...veldig interessant å se de to romanene i forhold til hverandre..de har sterke berøringspunkter.