Morsom! Flere flotte historier som følges parallelt med den voksende magen.
Oj! Svingen er uimotståelig - igjen. "Sangen om en brukket nese" ble som en film inni hodet mens jeg leste den. Alt var helt klart og tydelig beskrevet for meg som leser, og alle de ekle (og gode) følelsene smittet lett over. Knallbra!
I LOVE LAZZE! Dette var en ku-u-ul bok! Denne skal bli fantastisk å videreformidle!
Godt sagt, Anita...du har så rett. Har en i tankene nå som har en god porsjon med humor, selv om den har flere viktige, alvorlige temaer, så er den skrevet med humor. Jeg fører den på Forslags-listen vår.
Ja, "Hvorfor"...synes du får frem dette godt...men det er da realisme, synes du ikke? Har inntrykk av at mange mennesker, mange forhold, har noe av dette i seg....mangel på kommunikasjon, åpenhet...det er mye forstillelse, man greier ikke å "møtes"...vi har vel lest flere romaner med eksempel på dette. (Var jo noe av dette i Linn Ullmann sin siste også)
"Leter du efter Gud?" sa den første herre. "Vilde det ikke være bedre om du nøide dig med Mumbo-Jumbo, eller hvad du nu kaller din stammes gud? Du vil ikke finne at våre er noen forbedret utgave av ham."
"Vi har en særdeles mangeartet samling Mumbo-Jumboer," sa den tredje herre, "og ikke en som vi med god samvittighet kan anbefale dig."
"Det kan vel være," sa negerpiken. "Men dere skulde være litt forsiktige. Misjonærene lærer oss å tro på eders guder. Det er den eneste oplæring vi får. Hvis vi finner ut at dere ikke tror på dem og er deres fiender, kan det hende vi en dag kommer og slår dere ihjel. Det er millioner av oss, og vi kan skyte like godt som dere."
"En dyp mann trenger venner," begynte han, som om han snakket mer til seg selv enn til Breuer. "Når alt annet svikter, har han fremdeles gudene sine. Men jeg har hverken venner eller guder. Akkurat som du føler jeg også begjær, og ingen ting begjærer jeg mer enn det fullkomne vennskap, et vennskap inter pares, mellom likemenn. For noen berusende ord: inter pares, ord som rommer så mye trøst og håp for en mann som meg, en som alltid har vært alene, en som alltid har lett etter noen som hørte sammen med nettopp ham, men uten å lykkes.
Av og til har jeg lettet mitt hjerte i brev til min søster eller til mine venner. Men når jeg møter andre ansikt til ansikt, blir jeg skamfull og vender meg bort."
Ja, den er bra...og det er 28 tråder på den boken, så mange har hatt behov for å si noe om den. Blant annet finner du en del tanker rundt den i denne tråden.
Jeg liker denne godt så langt...ikke på langt nær ferdig med den; jeg synes den har en fin humor, og det er en hyllest til "annerledesheten" slik jeg ser det...i tillegg synes jeg den har et snev av stemningen fra Murakamis Kafka på stranden - Alt i alt, mange positive sider ved dnne.
Hyggelig å høre...
Takk for det, Kirsten...er en stund siden jeg har lest den nå, men de bøkene jeg blogger litt på, husker jeg bedre.
Jeg synes det var mye intensitet og lidenskap jeg...og utrolig vakkert språk og bruk av fine metaforer. Noen tanker om diktsamlingen.
Det er tydelig at det er mange som liker denne romanen...det er 26 ulike tråder på den. (Ta en titt på de, og se hva andre bokelskere har å si om den også)
'Are you armed, Lestrade?' The little detective smiled. 'As long I have my trousers, I have a hip-pocket, and as long as I have my hip-pocket I have something in it.'
Dette er et referanseverk for den som allerede er godt belest i både tradisjonell og kontemporær sosialantropologi, og vil nok kunne oppfattes dels diffus for den uinnvidde. Barnard gjør en god og oversiktlig historiegjennomgang innenfor fagfeltets tradisjon, samtidig som han avslutningsvis gir både spådom av antropologiens fremtid og en kartlegging av antropologiens nåværende form (kontra innhold). Boken er forholdsvis kort tatt i betraktning det omstendelige temaet som skal dekkes, og inneholder alt det nødvendigste for oversikt selv om dette innebærer og forutsetter at leseren allerede kan mange, og nesten alle, av de utbroderende detaljer for hvert tema. At dette blir en nødvendighet er selvforklarende gitt konteksten, men det er heller ingen svakhet. Med nøye studering og hardt arbeid kan boken skape "know-it-alls" uten dypdykkkunnskap fra den antropologiske tradisjon. Ikke for at dette er en anbefalt tilnærming til boken, men det er i det minste en mulighet hvis man ikke ønsker å lese viktige, historiske antropologiverker.
Barnard har et godt og lettfattelig språk, og klarer å gi gode kontekstualiseringer av komplekse temaer hvor disse fremstår. Andre temaer blir lett behandlet, sannsynligvis fordi tematikken i de tilfeller er elementærkunnskap for antropologistudenter og antropologer. Det er heller ikke mange store overraskelser i boken for den med ovennevnte studiebakgrunn i sekken, selv om det er en klar fordel å ha generell kunnskap om de siste tusen årenes filosofi- og idéhistorie (hvilket for øvrig er noe de fleste burde ha). For Barnard starter antropologien med Montesquieu, men det er like viktig å kjenne til bakgrunnen for statsdannelsen og senere sosialteori, hvor HobbesLeviathan er nødvendig kjennskap, MachiavellisFyrsten, Rousseaus idéer om den sosiale kontrakten, og videre persongalleri ved blant annet Locke, Mill og Smith (senere Marx, Morgan (Engels), Durkheim og Weber. Andre viktige personer: Descartes, Kant, Hegel, Wittgenstein og Kuhn).
Det kanskje viktigste i boken kommer mot avslutningen i elaboreringen av det postmodernistiske paradigmet. Det er her nåværende antropologi stanger for øyeblikket, og Barnard forklarer svært godt hva postmodernismen har hatt av betydning for sosialantropologien gjennom interpretisme og refleksivisme, hvordan relativismen har gjort seg gjeldende på ny (flere tiår etter den Boasiske tradisjon), og nye perspektiver på prosess, individ og makt. Barnard klarer å formidle disse temaene ved å tilnærme seg postmodernismen kritisk med reflekterende spørsmål både implisitt og eksplisitt, og ender med å fremme både anbefalinger og spådommer på hva som skal til for å kunne bringe antropologien fremover fra hva som i den mest ekstreme varianten av relativisme kan ende med ingenting annet enn subjektiv informasjon, i kontrast til ønsket om objektiv kunnskap (forutsatt at antropologien skal kunne anse seg selv som en vitenskaplig disiplin, og ikke bare reisebrevlitteratur). Alt i alt vil jeg konkludere med at dette er en god bok, og anbefalt til alle antropologistudenter som har tatt vel halvannet år med antropologi fra før av. Man forstår ved å lese boken at svarene endrer seg i tekstanalyser ved ulike perspektiver, og at mål og middel må omstendelig vurderes for å vite hvor man står som antropolog, og hvilke konsekvenser dette vil ha både for analysen, men kanskje viktigere for seg selv og faget som sådan. Dette vil utvilsomt skape bedre antropologer.
Jeg anbefaler hele "Jarle-serien" i kronologisk rekkefølge...synes den siste (Dette er mine gamle dager) da kom som et klimaks. (Foreløpig). Har skrevet litt rundt den i litteratur-bloggen.
Denne gikk litt over styr, synes jeg. Spennende? Ja. Men her gikk det nok litt for vilt for seg.....du verden for et scenarium.Komposisjonen var også noe løs, springende, rotete,; virket litt hastverksarbeid dette...men ønsker man spenning, så OK...noen litterær "perle" var det i hvert fall ikke.
Ja, det er en meget god novellesamling...leste den for mange, mange år siden.Likte spesielt "Flekkene på min vest", (tror jeg den het)
"Nei." Nietzsche ristet bestemt på hodet. "Det er umulig, doktor Breuer. Jeg skal innrømme at planen Deres er forlokkende, men den er dømt til å mislykkes alt fra starten av. Jeg kan skrive, ikke snakke. Og jeg skriver for de få, ikke for de mange."
"Men bøkene Deres er ikke for de få," skyndte Breuer seg å svare. "De øser jo faktisk hån over filosofer som bare skriver for hverandre, hvis verker er fjerne fra livet, filosofer som ikke lever ut sin filosofi."
"Jeg skriver ikke for andre filosofer. Men jeg skriver for de få som representerer fremtiden. Jeg er ikke ment å skulle menge meg med andre, å skulle leve blant andre. Mine evner til sosial omgang, min tillit til og omsorg for andre - alt dette er forlengst blitt avstumpet. Om jeg da noensinne har hatt slike evner. Jeg har alltid vært alene. Jeg kommer alltid til å være alene. Det er en skjebne jeg godtar."
OK, den har jeg ikke lest. (Anbefaler Herman Koch sine)