Der fikk du sagt alt, så jeg får bare signere det du har skrevet. :)

The room is small. Rectangular. Stifling, despite the paleness of the turquoise walls, and the two curtains patterned with migrating birds frozen mid-flight against a yellow and blue sky. Holes in the curtains allow the rays of the sun to reach the faded stripes of a kilim. At the far end of the room is another curtain. Green. Unpatterned. Concealing a disused door. Or an alcove.

The Patience Stone - Atiq Rahimi

Jeg får ikke tak på hverken hovedpersonen eller handlingen... Blir for rotete for meg

Så hyggelig! ;-)

Helt enig, fantastisk lesing om et ukuelig ønske om å overleve tross utrolige dårlige forutsetninger. Sterkt å lese og tårene rant flere ganger der jeg lå på en strandseng på Tenerife.... det gikk bare ikke å la vær....utrolig rørende, gikk rett i hjerterota, men anbefales varmt allikevel.Dette bør leses og ikke glemmes, noe Magnusson også skriver i boka si.

Vet ikke helt hva jeg skal si. Tror jeg har blitt litt påvirket av alle kommentarene jeg leste her inne før jeg åpnet boka. Både de positivee og negative. Derfor havnet jeg litt i midten. Hverken stor litteratur eller noe jeg kommer til å lese igjen, men den holdt på interessen min fra begynnelse til slutt og leste den ut rimelig kjapt over helga. Fengende historie, fine tvister, litt kjedelig innimellom, men alt i alt helt ok og verdt å ha fått med seg :)

Sterk debut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. Forfatteren har funderstreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må passe godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Under arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag.

Prøver meg på Hypnotisøren av Lars Kepler på engelsk. Mange delte meninger om den her inne, så vi får se hva jeg syns.

Jeg har lest denne første boka nå (har ikke rukket å skrive om den enda), og jeg tilhører nok ikke en av dem som er kjempebegeistret. Språket virket oppstyltet, historien engasjerte meg ikke og jeg må nokså skuffet medgi at jeg også kjedet meg underveis. Samtidig ser jeg at boka har mange kvaliteter. Den handler om bygde-Norge på 1700-tallet, forfatteren har satt seg grundig inn i denne tidsepoken, og jeg regner med at dersom jeg leser de to neste bøkene, kan det tenkes at disse løfter denne første boka for meg. Selv om jeg personlig ikke likte måten boka/bøkene er skrevet på, betyr ikke dette at jeg mener at den er dårlig skrevet. Skrivemåten er helt 100 % gjennomført, det er nok gjort mye research på gamle ord og uttrykk - alt henger godt sammen. Jeg kommer nok til å gi denne første boka terningkast fire - som uttrykk for at den hever seg over det jevne, men ikke i toppskiktet for mitt vedkommende. ;-)

Samme her - den gav meg absolutt ingenting bortsett fra tidvis flott språk (leste på engelsk). I motsetning til mange andre likte jeg slutten. En annen slutt ville nok gjort boka enda 'verre'.

Min erfaring så langt er at de begynner utrolig bra, men så dabber det bare av og blir teit (i mine øyne). Jeg har så lyst til å like det. Han får nok en sjanse til :)

Libby Hall begynte å samle på hundebilder i 1960 og har utgitt flere bøker med disse bildene. Denne boken på 150 sider inneholder rundt 250 bilder av hunder og deres eiere fra 1850 til 1940.

Her er det bilder fra blant annet Amerika, England, Norge, Japan, Mexico osv osv. De fleste bildene er familieportretter eller portretter av hunder alene, og det er også en del bilder av mer eller mindre kjente personer avbildet med sine hunder - f.eks Dronning Victoria av England, andre kongelige europeere, operasangere, skuespillere osv.

Fascinerende både for hundelskere og de som er interessert i fotografering.

Nei, dette var kjedelige greier! Argh! Elsket første delen av Lille Stjerne som gav meg litt creeps, ble skuffet over den andre halvdelen som bare var teit, men det gav likevel mersmak, så jeg gledet meg til denne. Igjen, likte den helt til Maja forsvant, men så forsvant jaggu jeg også. Kjedelig, merkelig, og det grep meg ikke i det hele tatt. At dette skal være skrekk ble jeg skuffet over. Jeg vil bli REDD!

Skal glemme denne, glemme at 2/3 av Lille Stjerne var kjedelig og teit, og fokusere på at den første delen av Lille Stjerne derimot var fantastisk, og dermed skal jeg lese La den rette komme inn og Håndtering av de udøde med et åpent sinn. Jepp.

«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud vet hvilket ærend og ikke torde være på stedet mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen ...»

Mysterier, Knut Hamsun