Helt enig, en ordinær og til tider ganske kjedelig bok, ble også skuffa, etter anmeldelsene her hadde jeg ventet meg mer, men smaken er jo som baken:-)
Gleder meg til å begynne på denne i kveld etter din engasjerende omtale:-)
Har du forsøkt sort messe av John Dickson Carr da? Den er helt fantastisk spennende, mystisk og underfundig og overraskende!
Han hadde den dype, belærende stemmen til en som hadde røykt i årevis og så sluttet brått, for deretter å hate røykere. Han så aldri på fjernsyn og ble aldri trett av å opplyse folk om det.
Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.
I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?
I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...
Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?
Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.
Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.
Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.
Ville anbefalt rampete-Robin og Kurt-serien av Erlend Loe, noe jeg leste da jeg var mindre :)
Jeg tror ikke jeg noen gang har vært skuffet over Kellerman, enten det er Delaware eller "stand alone" bøker det er snakk om. Jeg liker karakterene, jeg liker handlingen, jeg liker språket og driven. Tvers igjennom underholdende og interessant. Og perfekt selskap på en reise hvor det ble ekstra mye ventetid!
-Sitt! kommanderte broren.
Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig.
Han var temmelig fetladen, og derfor kunne han knirke så bra med støvlene, som skrek under tyngden av hans satte korpus.
En tankevekkende og sår historie om Will og Tristan som kjempet sammen under 1. verdenskrig. Will ærklærer seg militærnekter og blir skutt for forræderi, og Tristans bærer på hemmligheter som avsløres sakte men sikkert. Veldig fengslende lesing i starten og på slutten, litt dødpunkter midt i, men alt i alt en sterk 4:-)
Hei bokelskere! Jeg trenger hjelp nå. Jeg leter etter en bok som omhandler 2. verdenskrig. (ikke fakta eller dokumentar). :) Takk for tips! :D
Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn.
Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!
Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet.
Jeg tillater meg å linke til min bloggomtale av boka.
Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen.
Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ...
Vaklet mellom 4 og 5, men lander på en lavere terning fordi jeg føler at slutten ble litt antiklimatisk i forhold til forventningene. Fikk denne i gave, og hadde ingen formening om hva jeg hadde i vente, og det ga meg en positiv overraskelse. Korte, lettleste og lett fordøyelige kapitler gjorde det enkelt å komme inn i boken og i hodet til "jeg"-personen. Og det gikk greit å følge med ham mens handlingen hoppet litt fram og tilbake i tid. Det var noen fine mellom-menneskelige observasjoner og alt i alt var boken så absolutt verdt å lese. Men den lever definitivt ikke opp til "hypen" og er nok ikke noe jeg kommer til å anbefale i nevneverdig grad...
Helt enig, Follett er en mester i spenningslitteratur. I denne boken har han lagt handlingen til dagene før de allierte styrkene invaderer Normandie og det er en kvinnelig motstandskvinne som er hovedpersonen. Drivende handling, spennende så det holder og en dose romantikk oppi det hele:)
Aron (Tim) Becks oppfinnelse av kognitiv terapi, som nå er den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon, sprang ut av hans utilfredshet med premisser om følelsens hydraulikk.
...
Tim konstaterte at det ikke var vanskelig å få de deprimerte pasientene til å fortelle om fortidige negative opplevelser og dvele ved dem. Problemet var at de gikk i oppløsning mens de ga utløp for følelsene, og Tim klarte ikke å få samling på dem igjen. Dette førte ved enkelte anledninger til selvmordsforsøk, hvorav noen av dem lyktes. Kognitiv terapi for depresjon ble utviklet som en teknikk til å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker. Det gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. Kognitive terapiteknikker virker like godt som antidepresiva, og de er bedre til å forebygge nye anfall og tilbakefall. Så jeg ser på Tim Beck som en av de store frigjørerne.
For Sigmund Freud og hans mange tilhengere var hver eneste psykologiske hendelse i livet (selv tilsynelatende banale ting som vitser og drømmer) bestemt av krefter i fortiden vår. Barndommen former ikke bare vår voksne personlighet, den bestemmer den også. Vi blir gjenstand for en "fiksering" på det stadiet i barndommen hvor uløste konflikter oppstår. Deretter bruker vi resten av livet i et forgjeves forsøk på å løse disse seksuelle og aggressive konfliktene.
Charles Darwins versjon er at vi er produkter av en veldig lang rekke av fortidige triumfer. Våre forfedre ble våre forfedre fordi de vant to slags kamper; kampen for å overleve, og kampen for å finne en make. Vi er bare en samling av tilpasningsegenskaper. Disse er spesialutviklet og finstemt for å holde oss i live og sørge for at vi kan reprodusere oss. Ordet "bare" er kanskje ujje helt rettferdig overfor Darwin, men det er det operative ordet i oppfatningen om at det vi kommer til å gjøre i fremtiden er bestemt av fortiden og våre forfedres gjerninger.