Wow! Har den endelig kommet ut etter alle disse årene!!!! Dette kommer til å bli gaveidé nr. 1 i tiden fremover!

Med selvmord som tema

Stefan Zweig (f. 1981 d. 1942) utga i løpet av sitt liv mengder med noveller, romaner og biografier, og var ansett som en av mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Da han og hans kone begikk selvmord i 1942, mens de befant seg i eksil i Brasil, på flukt fra nazismen i Europa, mistet verden en forfatter av stort format. Heldigvis lever hans skrifter videre i beste velgående - i alle fall i andre land enn Norge - og noen av novellene hans er man ganske enkelt henvist til å lese på andre språk enn norsk. Min drøm er en norsk utgivelse av Stefan Zweigs samlede verker - verken mer eller mindre!

I novellesamlingen "Amok and Other Stories" er temaet selvmordet og dets natur. Selvmordet gjør seg nemlig gjeldende i samtlige fire noveller i samlingen; "Amok", "The Star above the Forest", "Leporella" og "The Incident on Lake Geneva". "Amok" og "Leporella" er for øvrig oversatt til norsk tidligere (i hhv. 1928 og 1954), og den førstnevnte er inntatt i novellesamlingen "Amok" (hvor novellen har fått tittelen "Amokløper"), og i og med at jeg allerede har omtalt denne novellen i min omtale av denne novellesamlingen, går jeg ikke nærmere inn på den her.

I "The Star above the Forest" møter vi kelneren François som forelsker seg i den vakre polske baronessen Ostrovska, og som opplever at dette snur opp-ned på hele hans liv. Under hennes opphold sørger han hele tiden for å være i nærheten av henne, og da han hører at hun skal forlate rivieraen for å reise hjem, ser han ikke lenger noen grunn til å leve ... Vi følger ham i de siste desperate timene av hans liv, der han planlegger hvordan hans endeligt skal skje.

I "Leporella" møter vi den grå og fargeløse tyroler-kvinnen Crescentia Anna Aloisia Finkenhuber, som arbeider som tjener hos en baron og en baronesse. Baronessen har giftet seg under sin stand med en mann som litt for raskt etter ekteskapsinngåelsen viser seg å være en lykkejeger, hvis eneste formål med ekteskapet har vært å komme til penger slik at han slipper å arbeide og kun kan drive dank. Nokså raskt faller ekteparet inn i et mønster preget av gjensidig forakt for hverandre, og baronessen tar ut all sin skuffelse på tjenerskapet. Sympatien for baronen øker, og da baronessen får et nervøst sammenbrudd og drar på sanatorium, våkner kvinnen i Crescentia opp fra hennes anonyme og grå fasade. Hun oppvarter baronen etter alle kunstens regler, og selv om elskerinner kommer og går mens husets frue er utenbys, opphører ikke hennes beundring for baronen. Selv ikke da baronen og hans elskerinne omdøper henne til "Leporella", etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera, skjønner hun at de driver gjøn med henne.

Så kommer baronessen hjem igjen, og det går ikke lang tid før ekteparet atter holder på å gå i strupen på hverandre. Baronen reiser på jakt - en jakt som blir avbrutt av at han får beskjed om at hans kone har begått selvmord. Men er det virkelig et selvmord?

"The Incident on Lake Geneva" handler om en russer som blir plukket opp av Lake Geneva av en fisker i 1918. Han trodde at han skulle finne sitt hjemland på den andre siden av vannet, men kommer til et sted så totalt fremmed i forhold til det han er vant til. Han vil bare hjem til Russland, hvor hans kone og barn befinner seg, men er ute av stand til å vende hjem på grunn av den pågående krigen i Europa. Og fordi han er totalt uvitende om at krigen snart skal ta slutt, er det å nekte ham hjemreise som å gi ham dødsdommen ...

I bokas etterord skriver oversetter Anthea Bell at spesielt den siste novellene har en klar parallell til forfatterens eget selvmord i 1942. Som russeren i "The Incident on Lake Geneva", ante heller ikke Stefan Zweig og hans kone at krigen faktisk skulle ta slutt og at nazismen ville bli nedkjempet. Han hadde da vært vitne til antisemitismens fremvekst i Europa gjennom mange år (noe han spesielt gjør rede for i sin dokumentarbok "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv), og fenomenet Hitler som alle i begynnelsen bare lo av og ikke tok alvorlig, kunne nettopp pga. at ingen tok det alvorlig, få virke nærmest upåaktet hen - inntil Nazi-Tyskland var faretruende nær å legge under seg hele Europa og vel så det.

"The Star above the Forest" og "The Incident on Lake Geneva" er nokså enkle og kortfattede i formen, men inneholder like fullt svært mye mellom linjene. Dessuten er disse novellene - og i særdeleshet den første - meget poetiske. "Amok" og "Leporella" er mer komplekse og sammensatte, og jeg kjente veldig på det noe uhyggelige i stemningen, spesielt i den sistnevnte novellen, som nesten har form som en kriminalnovelle. "Leporella" handler på mange måter om en misforstått lojalitet, mens "Amok" reiser mange etiske spørsmål forbundet med legegjerningen. Her er det bare å ta av seg hatten for Stefan Zweig, for det må bli toppkarakter! Terningkast seks!

Ikke akkurat lettlest-bok, så denne ble fordøyd i mindre doser mellom annet, litt mer tilgjengelig, lesestoff. Den er godt, og innledningskommentaren til tross, overraskende underholdende skrevet. Emnet er over gjennomsnittet interessant, men det blir mye fakta, så uansett hvor folkelig Keane gjør det så trengte jeg altså noen pauser underveis.
Men enden på visa er at jeg nå skjønner litt mer av dette med DNA, og gir boken en litt forbeholden 5'er på terningen. Noen vil nok suse gjennom med mindre motstand enn meg, andre gir nok opp raskt, men langt på vei de fleste vil nok som meg; sette pris på kule anekdoter jeg kan bruke som knagger til ny og spennende kunnskap. Og så ikke ha for mange søvnløse netter over alt det jeg ikke husker...

Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg.

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne.

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn.

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser.

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et!

Jeg avbrøt dene nå, den gir meg ingenting og jeg kjeder meg mens jeg leser. Får ikke tak på historien og absolutt ingenting ved boka som fenger meg etter ca 150 sider. Litt skuffende, mange som liker den, men jeg er ikke en av de.

Om alle aspekter ved et arbeidsmiljø preget av positivitet og arbeidsglede

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til denne (fordi den er for omfattende til å få plass til her.)

Filmen er også veldig bra.

Ganske enig med deg...den var absolutt leseverdig, men synes noen partier var litt langtekkelig, kunne vært kortet ned etter min mening...men i noen partier var jeg helt oppslukt ...en god leseopplevelse alt i alt:-)

Stor novellekunst fra Stefan Zweig

Jeg har tidligere omtalt noen av Stefan Zweigs bøker i bloggen min. Noe av det mest frustrerende når det gjelder Zweigs bøker er at de omtrent ikke er å få tak i lenger. Ingen forlag synes å være interessert i å utgi bøkene hans, noe jeg finner meget underlig. Jeg har nemlig klokketro på at hans bøker ikke utelukkende kommer til å interessere det smale publikum, men favne mye videre. Intensiteten og de følelsesmessige aspektene ved historiene hans, enten det dreier seg om romanene, novellene eller biografiene hans, er så sterk at man umulig kan begi seg inn i hans verden uten å bli berørt både følelsesmessig, fysisk og åndelig. Ikke bare er han en mester i å fortelle historier som griper leseren fra første linje, men han er også en språkets mester, idet han evner å beskrive stemninger, mennesker og situasjoner med få, presise ord. Slik blir det stor litteratur av!

For en tid tilbake kom jeg over flere utgivelser på engelsk i forbindelse med en London-tur. Noen av dem - som "Twilight / Moonbeam Alley", "Amok and Other Stories", "Fear" og "Selected Stories" - inneholder noveller, mens et par av dem - "Journey into the Past" og "The Post Office Girl" - er romaner. Kun et fåtall av novellene er tidligere oversatt til norsk, ut fra det jeg har klart å finne ut.

"Twilight / Moonbeam Alley" inneholder to noveller. "Twilight" ble første gang publisert i Tyskland i 1910 under tittelen "Geschichte eines Unterganges", mens "Moonbeam Alley" ble publisert i 1922 under tittelen " Die Mondscheingasse".

"Twilight" handler om Madame de Prie, en kvinne som faktisk har levd (f. 1698 d. 1727), men som kun har etterlatt seg noen få linjer i historiebøkene. I den grad hun i det hele tatt huskes, er det som elskerinnen til Duke of Burbon, statsminister i Frankrike fra 1723 til 1725, under Frankrikes kong Ludvig den 15. I løpet av de to årene forholdet varte, var hun i realiteten den som styrte Frankrike. Blant hennes suksesser nevnes bl.a. at det var hun som sto bak arrangementet mellom kongen og Marie Leszczynska, som han giftet seg med. Mest av alt var hun imidlertid forhatt, fordi hun skaltet og valtet med menneskeskjebner etter eget forgodtbefinnende. Hun var meget vakker, men neppe noe godt menneske.

I "Twilight" har Stefan Zweig på mange måter udødeliggjort Madame de Prie ved å dikte seg inn i hennes liv fra det øyeblikk hertugen valgte å forstøte henne som sin elskerinne og sende henne i eksil på landet. En verre skjebne for en kvinne, hvis trivsel kun kunne blomstre når hun var omgitt av rike mennesker, glamour, pomp og prakt, og hvor hun kunne herske og herse med de skjebner som krysset hennes spor, var knapt mulig å tenke seg.

I begynnelsen er Madame de Prie overbevist om hun kommer til å bli kalt tilbake når bare hertugen får tenkt seg om, og hun gjør alt som står i hennes makt for å bevare sin verdighet. Men tålmodighet og utholdenhet er definitivt ikke blant hennes sterkeste karakterstyrker, og snart blir vi vitne til en kvinne som knapt henger sammen. Desperat lengter hun etter livstegn fra hoffet, men skuffes gang på gang over at ikke engang ryktemakerne bryr seg om at hun er borte. Har de i det hele tatt merket hennes fravær? Betydde hun virkelig ikke mer for dem?

Når det for alvor begynner å gå opp for Madame de Prie at hennes skjebne i eksil vil bli mer langvarig og hun får høre at hun må regne med at hun ikke er velkommen tilbake før om minst fire-fem år, er det som om hun får dødsdommen. Mens hun nærmest kjeder seg til døde på et sted der alt liv opphører etter mørkets frembrudd, mens hun selv var vant til at det var da alt liv begynte, tar hun en elsker. En ung gutt uten livserfaring blir hennes bytte, og ham bruker hun som hun selv lyster. Da han begynner å blomstre og får selvtillit, opplivet av at hun av alle ønsker hans selskap, provoseres hun og ønsker bare en ting: å bryte ham ned igjen. Og slik fortsetter hun sitt destruktive liv, mens en plan begynner å forme seg i hennes hode: hun ønsker å ta sitt eget liv. Et liv som en ubetydelighet er nemlig verre enn døden. Men først vil hun arrangere sitt livs selskap, for en gang for alle å udødeliggjøre sitt eget minne ...

I "Moonbeam Alley" møter vi en navnløs mann, som er historiens jeg-person, uten på noen måte å være historiens hovedperson. Han befinner seg i en havneby i Frankrike, og har forvillet seg i noen bakgater inntil han hører en kvinne synge en tysk arie. Han dras mot huset hvor sangen kommer fra, uvitende om den menneskelige tragedie han snart skal bli vitne til. Huset viser seg å inneholde et bordell, og etter ham kommer det en mann, som en av kvinnene ydmyker på det verste. Historien han senere forteller vår navnløse jeg-person er full av overraskelser. Og som leser skjønner vi at historien kun har en utgang, nemlig den verst tenkelige ...

Det eneste disse to novellene har til felles er at handlingen foregår i Frankrike. Stefan Zweig har skrevet biografier om kongelige - bl.a. om Marie Antoinette, en bok jeg nylig var så heldig å komme i besittelse av (en dansk utgave fra 1933, utgitt året etter at den utkom på tysk). Han har dermed grundig kjenneskap til hvordan livet ved hoffet i Versailles artet seg utover på 1700-tallet - før Ludvig den 16.s tid og den franske revolusjonen. Portrettet han tegner av Madame De Prie er mesterlig! "Moonbeam Alley" er også spennende, men ikke blant Zweigs aller, aller beste. Skjønt det skal sies: det hører til unntaket at jeg har gitt noe mindre enn terningkast seks til noe som helst av det han har skrevet. "Moonbeam Alley" er en terningkast fem-novelle, mens "Twilght" hører med blant hans ypperste noveller. Og jeg er oppildnet til å fortsette å lese meg inn i Stefan Zweigs forfatterskap!

Bestilte filmen på mitt lokale bibliotek nå, elsker nemlig boka. Spennende å se hvordan filmen er i forhold:-)

Her var Kepler tilbake igjen:-)skuffa over paganinikontrakten og iallfall ildvitnet,men dette var knallbra:-)dette er på nivå med hypnotisøren som blåste meg helt av banen....nå kan jeg se litt på grand prix,som hadde ikke en sjanse mot slutten her...anbefales selvfølgelig.

En grei innføring i hva tankefelt-teknikker består i

Jeg har lenge gått og lurt på hva såkalte tankefeltteknikker egentlig er for noe. Og fordi jeg både er nysgjerrig (fordi alt som er egnet til å gi meg og andre et bedre liv, er interessant), men også litt skeptisk (for det kan vel ikke være så enkelt?), har det tatt litt tid før jeg tok det standpunkt at jeg ønsket å finne mer ut av dette. Da lydboka "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis" plutselig sto foran meg på biblioteket, slo jeg til.

På bokas smussomslag står det at tankefeltteknikker er "en moderne metode som kombinerer Østens kunnskap om kroppens energibaner og tradisjonell tankegang innen psykologi. TFT bruker de samme energibanene som ligger til grunn for akupunktur og soneterapi. Ved å banke på spesielle punkter i kroppens energibaner skapes sinnsro i stedet for følelsesmessig og fysisk ubehag. Metoden hjelper for smerter, fobier, traumer, redsel mv. En enkel metode for hjelp til selvhjelp uten kjente uønskede virkninger!"

Dette høres jo helt fantastisk ut, tenkte jeg. Akupunktur og soneterapi tror jeg på. Det er dessuten de samme prinsippene som qi gong og tai chi baserer seg på (som jeg selv har trent med god effekt i perioder av mitt liv, i tillegg til at jeg har prøvd qi gong-massasje, hvis formål er å løse opp i blokkeringer av energibanene i kroppen), og OT (oppmerksomhetstrening eller mindfullness) synes også å bygge på noe av det samme. Man forutsetter at kroppen har meridianer, dvs. energibaner i kroppen. Alle mennesker skal ha 14 hovedmeridianer. Dersom en av disse er i ubalanse - f.eks. pga. indre stress - vil dette påvirke en eller flere energibaner i kroppen. Så snart energibanene kommer i balanse, blir mennesker friske, og dette skal visstnok gjelde både fysiske og psykiske sykdommer.

I tankefeltterapi stimulerer man "aku-punkter" ved å banke på disse med fingrene, samtidig som man holder mentalt fokus på det aktuelle følelsesmessige problemet, kan jeg lese på Wikipedia. Man antar at de følelsesmessige traumene skyldes blokkeringer i tankefeltbanene.

Mats Uldal har tidligere drevet med idrettspsykologi, men begynte å interessere seg for tankefeltteknikker på 1990-tallet. Han gikk bl.a. i lære hos den amerikanske psykologen Roger Callahan, som fra 1979 har drevet med denne metoden, som baserer seg på psykologi og kroppens bioelektriske system som ligger til grunn for kinesisk akupunktur. Metoden brukes på alle former for følelser, også smerter. Metoden har ingen vitenskapelig dokumentert effekt. Noe av årsaken er i følge Uldal at ingen har villet forske på dette feltet. Dessuten blir han møtt med skepsis over at han, en mann uten mange års utdannelse fra universitetet, angivelig kan kurere lidelser som den vanlige skolemedisinen har slitt med i århundrer uten å lykkes i å oppnå varig bedring hos pasientene. Den største kritikken går på at det umulig kan være så enkelt å kurere kompliserte følesesmessige lidelser som han pretenderer at det er.

I boka "Følelser og fornuft" redegjør Mats Uldal for sine erfaringer innenfor TNT, og han viser til mengder av suksesshistorier fra sin virksomhet. Noen av spørreteknikkene som han har kalt "problemenes problem" og "detaljenes detalj" handler om å komme inn til kjernen av pasientens problemer. F.eks. kan sceneskrekk dypest sett handle om angsten for ikke å skuffe en svært krevende mor, og da er det dette - ikke sceneskrekken i seg selv - som er problemet. Ved å fremkalle den opprinnelige følelsen og få pasienten til å fokusere på denne, samtidig som man banker på spesielle punkter på pasientens kropp, fjernes en slags frekvensfeil i kroppen, som per i dag fremstår som irrasjonell og lite hensiktsmessig. "Hva er det verste ved det da?" er et eksempel på et problemenes-problem-spørsmål, hvor man borrer i dypet av pasientens fortrengte følelser, som pt. gir pasienten en angst som man fornuftsmessig skjønner er "helt idiotisk", men som like fullt er der. Noen av teknikkene kan minne om atferds-coaching-teknikker hentet fra den kognitive atferds-terapien, skjønt Uldal er uenig i at det er tankene som skaper problemene. Han mener at det først og fremst er følelsene som er problemet, fordi de overstyrer fornuften.

Jeg hang med langt ut i boka, men da Uldal kom inn på TNT-metodens evne til å kurere eller avhjelpe dysleksi, ME og alvorlige psykiske lidelser - bare for å nevne noen eksempler - kjente jeg at skepsisen meldte seg for fullt igjen. At dysleksi kun er en frekvensfeil i kroppen, har jeg litt vanskelig for å skjønne. Derimot er det enklere å forstå at enkelte som kanskje feilaktig kan ha fått ME-diagnosen, kan proffitere på dette. Jeg kan også forstå logikken bak at enkelte former for fibromyalgi kan kureres. Samtidig er det grunn til å understreke at Uldal ikke hevder at han kan hjelpe alle. Det er dessuten grunn til å merke seg at Norsk Psykologforening i en årrekke hadde TFT-kurs på sin liste over godkjente spesialistkurs for psykologer, men at et negativt mediafokus førte til at kursene ble trukket tilbake og at foreningen beklaget at de overhode hadde hatt slike kurs. Likevel har metoden fortsatt å tiltrekke seg behandlere, kan jeg lese på Wikipedia.

Ja, så hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Underveis har jeg sett på noen YouTube-videoer hvor Mats Uldal forteller om metoden og også praktiserer den på pasienter som er villige til å stå frem. I en av videoene forsøker han å kurere en hodepine, og han hevder også at metoden har effekt på en rekke andre smerteplager. Jeg sitter igjen med en nysgjerrighet i forhold til at jeg kunne tenke meg å prøve metoden selv. Ikke fordi jeg har noen voldsomme lidelser, men ett og annet kunne det jo være greit å bli kvitt. F.eks. forhold som man innenfor coachingen, som etter hvert ser ut til å bli mitt fagfelt, kaller "apekatter" eller "indre sabotører". Og er det så enkelt som dette, er det kanskje litt dumt å la det hele forbli uprøvd. Alt i alt en interessant bok som har åpnet opp noen flere dører for meg og min forståelse for kroppens mange irrganger, men som ikke har overbevist meg 100 % på alle områder. Og noe av det jeg hadde aller mest sans for var faktisk Mats Uldals opptatthet av å gi sine pasienter hjelp til selvhjelp, dvs. at han lærer pasientene å behandle seg selv og dermed unngår pasient-terapeut-avhengigheten som dessverre preger mye av den alternative behandlingsindustrien. Denne gangen gir jeg terningkast fire.

Sandmannen av Kepler, har også en uskyldig mann av Grisham liggende...må kanskje lese den snart....har ikke lest Grisham på lenge...vet ikke helt hvorfor...han var en favoritt tidligere...spennende å se om han fortsatt fenger...
Ha en strålende 17.mai og pinsehelg med mange lesedager...herlig:-).

Synes boka var ganske underholdende i starten og et godt stykke, men den ble veldig langtekkelig og ganske så uinteressant mot slutten. Godt å bli ferdig rett og slett og sier takk for meg når det gjelder denne forfatteren. Dette var skuffende. Nå er det over til Kepler og sandmannen....håper det blir en opptur!

Om Kinas spektakulære historie!

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er utdannet can.philol. med hovedfag i historie. Størstedelen av sin karriere har han viet Asia generelt og Kina spesielt - med bøkene "Kina - En reise på Livets elv" (2003), "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"(2009) og "Maos rike - en lidelseshistorie" (2012) som en slags rød tråd gjennom forfatterskapet. Når det er sagt har også India fått en stor plass i hans forfatterskap. Ni bøker har han utgitt i årene 1997 og frem til i dag, og tre ganger har han blitt tildelt Brageprisen (i 1999 for "India - stevnemøte med skjebnen" (i klassen sakprosa), i 2003 for "Kina - En reise på livets elv" (i åpen klasse) og i 2012 for "Maos rike - En lidelseshistorie" (i klassen sakprosa)), noe som vel knapt kan sies å være andre forunt (?). I forbindelse med lanseringen av "Maos rike" rett før jul i 2012, holdt han et foredrag om Kina på Bekkestua bibliotek. Jeg vil også vise til forfatterens egen blogg - Kinaforum.

Lydbokutgaven av "Midtens rike" er en noe forkortet utgave av den 624 siders papirutgaven av boka. Her fortelles en historie som går over 4000 år - helt frem til Mao Zedong kom på banen. Vi får en innføring i historier om gamle dynastier og den helt spesielle kinesiske mentalitet, der man på en måte alltid har vært seg selv nok og ikke har vært særlig opptatt av verden utenfor Kina - Midtens rike som det ble kalt, som uttrykk for at man oppfattet seg selv som verdens midtpunkt eller navle. Kineserne oppfattet mennesker utenfor sitt rike som barbarer, og lenge var ikke Kina en gang interessert i handel med utlendinger. De var nemlig selvforsynt på alt som betydde noe for dem.

Forfatteren forteller om et land som i årtusener var forut for sin tid. Allerede 200 år f.Kr. var Kina samlet til ett rike, og hadde et skriftspråk bestående av flere tusen tegn. Storslåtte palasser var reist for landets herskere, og det foregikk en blomstrende handel internt i landet. Pga. landets mangetusenårige storslåtte historie, er Kina et skattkammer for arkeologer i dag. Færøvik forteller om Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr. - skriftspråket, spådomskunst og litteratur ble oppfunnet ), Zhou-dynastiet (ca. 1122/1045 - 771 f.Kr. - mye splittelse og krig, men også i denne perioden filosofi og litteratur blomstret, bl.a. oppsto konfusianismen og taoismen), Qin-dynastiet (221 - 207 f.Kr. - betegnet som et skrekkvelde, byggingen av den kinesiske muren ble igangsatt), Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr. - konfusianismen ble statsfilosofi), Sui-dynastiet (581 e.Kr. - 618 e.Kr. - Keiserkanalen ble bygget), Tang-dynastiet (618 e.Kr. - 907 e.Kr. betegnet som landets kulturelle gullalder), Yuan-dynastiet (også kalt det mongolske dynastiet - 1271 - 1368 e.Kr. - preget av Djengis Khan (f. ca. 1167 d. 1227), Marco Polo (f. 1254 d. 1324) og Kublai-khan (f. 1215 d. 1294), Ming-dynastiet (1368 - 1644 e.Kr. - landets hovedsete ble flyttet til Beijing, Den forbudte by ble oppført) og Qing- dynastiet (1644 - 1912 e.Kr.) - inntil keiserdømmet gikk under i 1912 og ble erstattet av et republikansk styre. (Kilde: Wikipedia)

De fleste av oss kjenner til at Kina har lange tradisjoner for produksjon av silke, porselen, te og krydder - varer som den vestlige verden var så interessert i å få tak i at dette resulterte i opiumskrigene (1839 - 1842 og 1856 - 1860). Kineserne mente at de hadde alt og ikke trengte det som utlendingene hadde å tilby. De tapte i kampen mot britene.

Færøvik forteller om kvinnenes stilling, og kommer inn på tradisjonen med snørte føtter - en skikk som antakelig oppsto på 900-tallet. Det ble ansett som svært vakkert for en kvinne å ha snørte føtter som så ut som liljer. Denne skikken påførte kvinnene store lidelser, og det var knapt mulig for dem å bevege seg rundt med slike føtter. I det kinesiske samfunnet ble dette ansett som helt naturlig, siden kvinnen i grunnen ikke skulle ha behov for å forlate hjemmet i det hele tatt. Først 1000 år senere skulle denne grusomme skikken opphøre. Fotsnørte føtter gjorde rett og slett kvinnene ubrukelig som arbeidskraft, og det var faktisk kvinnekamp som ble ført av utenlandske kvinner som førte til en slags vekkelse i forhold til denne skikken, som ikke hadde noe fornuftsmessig fundament. Å få foreldre til å slutte å snøre føttene til sine døtre var ingen enkel kamp.

Ved århundreskiftet (1900) bodde det ca. 10 000 utlendinger i Kina, og om lag halvparten av disse var briter. Korrupsjon gjorde det mulig for britene og andre utlendinger å befeste sin stilling i Kina. Det hele kuliminerte i bokseropprøret, som rettet seg mot utlendingene og deres kinesiske medsammensvorne. Målet var å tilintetgjøre fienden. Igjen tapte kineserne, med store tap av menneskeliv og kunstskatter som følge. Det som ikke ble brent ned, ble plyndret av utlendingene.

I Shanghai bodde det mange utlendinger, og en mann utmerket seg: Edgar Snow (f. 1905 d. 1972). Hans berømte bok "Rød stjerne over Kina" inneholder en skildring av den revolusjonære bevegelsen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Boka inneholder en skildring av den lange marsjen. Og dermed kommer Mao Zedong (f. 1893 d. 1976) inn i historien. Skildringen av Mao og hans svik mot sin første kone og barna han etter hvert ble far til, er rystende lesning. Det var kun revolusjonen som sto i hans hode, og parallellene til Jung Changs berømte roman "Ville svaner" er nærliggende når Færøvik forteller om den lange marsjen, hvor menn av høyere rang fikk større privilegier enn deres gravide koner, som var pent nødt til å gå - selv om det var med fare for deres ufødte barns liv.

"Midtens rike" er en fantastisk historiebok, hvor forfatteren briljerer med sine brede kunnskaper om Kina og landets mangetusenårige historie. Han forteller så levende om mange sider ved Kinas historie, og dette gjør han med en slik varme og respekt for et samfunn så annerledes vårt eget at det er imponerende. Kinas historie er svært spennende, og knapt noe land i verden har gjennomgått så mange dramatiske omveltinger som dette landet. Det tegnes et bilde av en høykultur som står helt i særklasse i verdenshistorien. Nærmest som en spenningsroman skrider handlingen frem, og ikke en eneste gang mistet jeg konsentrasjonen der jeg gikk med lydboka "på øret" - i all slags vær, på turer med bikkja etc. Nå er jeg klar for forfatterens siste bok - "Maos rike - en lidelseshistorie"! For "Midtens rike" blir det terningkast seks - verken mer eller mindre! Helt til slutt: lydboka blir nydelig lest av Trond Brænne - en fantastisk oppleser!

Da duene forsvant er en ambisiøs historisk roman med handling fra Estland i tiden under og etter 2. verdenskrig. Sentralt i historien befinner fetterne Roland og Edgar seg, samt Edgars kone Juudit. Vi følger dem i valgene de tar under den store krig, og hvordan disse valgene senere preger dem.Tittelen på boken, Da duene forsvant, henspiller på den tyske okkupasjonen av landet. Tyskerne spiste nemlig duer.

Dette var mitt første møte med Oksanen, og det blir neppe det siste. Jeg elsket Oksanens intense skrivestil, og hennes evne til å dra meg inn i historien og holde meg fanget. Språket hennes er som den rikeste moldjord,saftig, av og til mørkt og det får historien til å spire og vokse seg bredere. Boken er en sidevender, når man først kommer inn i den, men det tok meg litt tid å bli engasjert i historien grunnet endel skifte i synsvinkel og mange karakterer i starten av boken. Det er liten tvil om at det ligger en stor mengde research bak boken, og den har en detaljrikdom som setter stemning for leseren.

Romanen tar for seg flere tema: det handler blant annet om forræderi; overfor seg selv, sine nærmeste eller landet sitt. Oksanen skildrer kampen for å overleve, og skriver om hva redsel kan føre til samt hvordan det er å være i en situasjon hvor man ikke har noen man kan stole på. Dette er også en bok om lengsel, og om frihet. De fleste karakterene i boken streber etter en form for frihet, enten på det indre eller det ytre plan.

Bakerst i boken er det en liste som forklarer noen av begrepene i boken nøyere.Det var interessant. Da duene forsvant er en mørk og interessant berettelse som absolutt er å anbefale.

Hele anmeldelsen min finner du også her

Klokt og varmt om kosthold, kroppens kjemi og hjernens betydning

Det er en stund siden jeg kjøpte denne boka, og jeg vet ikke helt hvorfor den har blitt liggende ulest så lenge. Den hadde nemlig fortjent å bli lest - om og om igjen, vil jeg hevde. Boka utkom på Arnberg Forlag i 2011, etter at den hadde blitt en stor suksess i Sverige året før. Det er den fremstående hjerneforskeren Martin Ingvar og den erfarne medisinske journalisten Gunille Eldh som står bak boka. Martin Ingvar har lenge interessert seg for hjernens belønningssystem og hvordan dette styrer atferden vår, kan jeg lese på bokas smussomslag. Gunilla Eldh har fulgt med i forskningen og debatten om våre spisevaner og fedmeepidemien - en debatt som er til forveksling svært lik den vi har hatt og fremdeles har i Norge.

Bare for å ha sagt det med en gang: Boka presenterer ingen mirakelslankekurer! Tvert i mot tar den et oppgjør med såkalte lettvinte veier til et (midlertidig!) slankere legeme. Begrepet lavkarbo nevnes ikke med et ord. Likevel er tankegodset bak de (moderate) lavkarbokurene til forveksling likt det som presenteres i denne boka. For det handler om å oppnå jevnt blodsukker og unngå blodsukkersjokkstigning og -fall som følge av kjappe karbohydrater, og overvinne den innarvede angsten mot fett.

Mantraet som går som en rød tråd gjennom hele boka er at veien til vellykket og holdbar vektkontroll går via hjernen. "Hjernens belønningssystem er en usynlig supermakt som styrer vår handlemåte på godt og vondt. I prinsippet fungerer det likt for alle, men noen av oss har et mer følsomt system enn andre. Det er en av årsakene til at noen mennesker har større problemer med å holde seg unna smågodt eller fortere blir avhengig av alkohol." (side 13)

Innledningsvis stiller forfatterne spørsmål om hvorfor vi føler et sug etter ting vi vet er skadelig. Alle har vi jevnlig fått høre at det "bare er å spise mindre". Dette avstedkommer imidlertid ingen bærekraftig vektkontroll. Alt handler ikke bare om antall kalorier, og dessuten er ikke alle kalorier like mye verdt. "Mat er ikke bare brensel, og det er ikke bare energiinnholdet som er forskjellig i fett, protein og karbohydrater". Det handler også om raske og sakte karbohydrater som påvirker blodsukkeret forskjellig, herunder kroppens insulinproduksjon, men det handler også om ulike former for fett. Det handler heller ikke bare om sukker eller søtmat, men også om stivelsesrike næringsmidler som poteter, hvitt brød, ris - typisk forekommende i pommes frites, pizza, pasta, hamburgbrød, baguetter etc. Vel så viktig er å vite hvilke virkninger forskjellige næringsstoffer har på signalsystemet i hjernen.

Selv om arv et stykke på vei er en viktig komponent når det gjelder tendenser til overvekt, er det kanskje viktigere å være oppmerksom på at det for enkeltes vedkommende er farligere å spise feil og bevege seg for lite, heller enn at dette med arv skal bli en slags "sovepute". Det finnes ingen mirakelkurer som fører til et slankere liv, og alle metoder er i seg selv like dårlige mht. varig vektnedgang. Det må mer til enn en slankekur, for å si det sånn.

Hjernen elsker sukker! Tilførsel av sukker tilfredsstiller hjernens belønningssystem og fører umiddelbart til økt velvære. Problemet er bare at gleden er så kortvarig, og at mye vil ha mer. Mens karbohydrater generelt og sukker spesielt bare fører til mer sult, har f.eks. mer fettholdige matvarer den fordelen at de ganske raskt fører til metthet. Dermed trenger man mindre - og altså totalt sett færre kalorier. Forfatterne redegjør i boka for alle kjemiske prosesser som foregår i kroppen, og bidrar dermed til økt forståelse både i forhold til hva som skjer og hvorfor.

Sukker fører til at kroppen produserer dopamin - lykkehormonet. Det er derfor vi kjenner en lykkefølelse når vi f.eks. spiser sjokolade - i alle fall helt til nedturen i form av et kraftig blodsukkerfall kommer. Det er fullt mulig å bli avhengig av sukker, og denne avhengigheten kan faktisk sammenlignes med andre avhengighetsformer som rusavhengighet, spilleavhengighet etc. Dopamineffekten er den samme - tilsvarende er "bakrusen" etter den første gleden ... "Hos den som har utviklet avhengighet, har det oppstått hurtigkoblinger i hjernens belønningssystem." (side 38)

Hvis man ønsker å gå over til et kosthold som innebærer at det er mulig å spise seg mett og holde en akseptabel vekt stabil, er det lurt å sette seg inn i hvilke næringsmidler som inneholder stoffer som gir mersmak i stedet for metthet.

F.eks. vil fett i maten føre til at tømmingen av magesekken skjer litt langsommere. Dersom man f.eks. starter et måltid med noen nøtter og lite væske, tar det mye lengre tid før sukkeret i måltidet sendes ut i blodet. Da får også kroppen tid til å bruke opp sukkeret som ligger i kortidsdepotene leveren og musklene, i stedet for at de bare lagres og ender opp rundt magen. Ulempen med inntak av raske karbohydrater og medfølgende nedgang i blodsukkernivåene i kroppen, er at altfor mye insulin pumpes rundt i kroppen på en gang og fører til at man kommer i modus for umiddelbar behovstilfredsstillelse (som oftest med ytterligere tilgang av raske karbohydrater). Gjentatte episoder over mange år med høyt blodsukker og overproduksjon av insulin for å regulere dette, er bakgrunnen bak vår tids diabetes-epidemi - en epidemi som er fremskyndet av vår tids kosthold med mye sukkerholdig brus, pizza, loff og den slags. Insulinet demper dessuten nedbrytingen av protein og fett, og resultatet er at fettsyrene ikke omdannes til brensel, men havner rundt magen, som da blir endestasjonen ...

Det er fortsatt en utbredt misforståelse av man blir fet og syk av fett. Dette finnes det faktisk ikke vitenskapelig belegg for. Når man snakker om fett, er det like fullt viktig å skille mellom de ulike formene for fett. Det er en utbredt oppfatning at flerumettet fett er sunnere enn mettet fett. Flerumettet fett finnes i fet fisk som laks, ørret, makrell og sild (dvs. maritimt omega-3), og denne typen fett bør vi få i oss en del av. De som hevder at rikelig med mettet fett er rene helsekuren, har imidlertid like lite vitenskapelig belegg for dette som de som hevder at fett er noe man helst bør unngå. En gylden middelvei er å foretrekke. Det er imidlertid en myte at mettet fett fører til økt risiko for hjerte-kar-sykdommer. Transfett som oppstår under høyt trykk, er derimot ikke bra for kroppen. Dette er en form for herdet fett som i enkelte land er forbudt, men altså ikke i Norge ...

"Når matfett brytes ned i tarmen, dannes det stoffer som forsterker metthetsfølelsen, blant dem enterostatin. Serotininnholdet i hjernen øker, og vi blir tilfredse og rolige. Mye fett frigjør dessuten kroppsegne opiater - uten å gjøre oss avhengige. Det kan skyldes at for eksempel enterostatin har en balanserende virkning på opiater. Fett aktiverer altså belønningssystemet ditt uten at du blir avhengig. Fett gjør deg mett og tilfreds, ikke sulten på mer. Den tilfredsheten fett skaper, later også til å ha andre egenskaper enn sukkerets. Forsøkspersoner som spiste pannekaker laget av en røre av mel og vann, ble aggressive, mens de som fikk pannekaker fremstilt av en røre med fløte, ble blide og sosiale (Wells mfl. 1998)." (side 61)

På side 63 redegjøres det for fremstillingen av margarin, som for all fremtid har fratatt meg lysten til å spise dette produktet. Noen sinne!

Fordelen ved å holde seg unna sukker og alt som inneholder hvetemel eller stivelse, er at kroppen får tid til å få hormonsystemet over i normalleiet. Med på kjøpet får man da en normalisering av hjernens belønningssystem når det gjelder sukker. Det som for øvrig er litt skummelt er at selv lettbrus - dvs. brus som utelukkende er tilsatt kunstige søtningsstoffer - lurer hjernen til å tro at her kommer det sukker (pga. den søte smaken), og dermed setter kroppen i gang med å pumpe ut insulin i kroppen. Virkningen uteblir ikke - vi blir mer sultne, og dermed er vi potensielt i fare for å kaste innpå med kjappe karbohydrater slik at vi legger på oss.

Det finnes én saligjørende vei til en slankere kropp, og den består av mange faktorer: at man spiser riktig, at man spiser seg mett, at man spiser i et rolig tempo (for at enzymene skal rekke å spalte maten), at man beveger seg mer, sover godt og demper det negative stresset! Dårlig nattesøvn og mye negativt stress fører til fettlagring rundt magen. En slankekur som innebærer at man må sulte seg, er uansett dømt til å mislykkes. Det er omtrent ikke mulig å trene seg slank - med mindre man løper maraton hver dag - så det hele koker ned til: hva spiser du! Trening er imidlertid viktig, fordi også dette påvirker hormonbalansen - særlig insulinet - i kroppen på en meget gunstig måte. "Det er det du spiser som avgjør hvor mye du spiser." (side 83)

Det oppleves urettferdig at noen kan feilspise mer enn andre uten å bli syke, men det er et faktum. Ekstra ille blir det selvsagt når disse heldige begynner å strø om seg med velmenende (besserwisser-)råd til sine mindre heldige medmennesker. "Spis mindre og tren mer!" Som om man ikke vet utmerket godt hva som skal til. Men det er selvsagt ikke så enkelt når det kommer til stykket.

Utover i boka dukker det opp mange gode råd. Som at jo mykere og mer "herlig nybakt" et brød ser ut, jo større er andelen av harsknet fett i brødet. Som at chili, ingefær og kanel har en gunstig effekt på stoffskiftet. Og at økt oppmerksomhet på glykemisk indeks (GI) kan fortelle oss hvordan maten vi inntar påvirker blodsukkeret. Raske karbohydrater = høy GI, og vise versa. Flerumettet fett øker kroppens varmeproduksjon, og virker dermed drivende på stoffskiftet. Og for mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft.

"Det amerikanske paradokset" begynner vel å bli kjent for de aller fleste nå etter utallige TV-debatter og side opp og side ned med kostholdråd både i aviser og tidsskrifter. Bedre enn hvordan legen Jan Helge Halleraker forklarer dette på denne YouTube-videoen, som gikk som en farsott over landet for ca. ett år siden, har jeg faktisk ikke sett det. Det handler altså om hvordan hele den vestlige verden bare har blitt fetere og fetere de siste 20-30 årene, til tross for at vi aldri har spist flere såkalte lettprodukter og mindre fett. Alt kan ikke forklares utelukkende ut fra at vi lever et mer stillesittende liv.

Siste del av boka er viet viktigheten av bl.a. trening, omlegging av kostholdet for hele familien, med fokus på en økende tendens til overvekt både blant unge og eldre. Kognitiv atferdsterapi nevnes som en metode for å endre (u)vaner. Det holder ikke å hoppe over annen hver kanelbolle. Man må stille om hele systemet. Når kroppens belønningssystem er i lage igjen, kan man tillate seg en og annen utskeielse uten fare for at det bærer galt av sted, men lørdag hele uka går ganske enkelt ikke. "Det er ikke din "feil" at du er tjukk, men det er ditt ansvar hvis du fortsetter videre den veien. Alle kan nemlig forandre seg, om enn i forskjellig grad og tempo." (side 164)

"Hjernen styrer vekten din" er en klok og varm bok om hvilke grep man kan gjøre i livet sitt for å få til en varig endring i forhold til kosthold og vektregulering. Alt tankegodset i boka er som tidligere nevnt forbausende likt det som ligger til grunn for typiske såkalte (moderate) lavkarbo-kurer - eller for å si det på en annen måte: her har man faktisk oppskriften på hvordan man kan få til varige resultater etter en vektnedgang på en lavkarbokur. I boka presenteres et fornuftig og bærekraftig opplegg, som er til å leve med over tid, og som ikke innebærer så mange forsakelser at det blir umulig å leve med. Og jeg som selv har sverget til en moderat form for lavkarbo-kosthold over noen år og syntes jeg kunne en hel del fra før av, lærte mye nytt. Alle trenger ikke å følge dette opplegget, og det mener heller ikke forfatterne. Derimot snakker forfatter til dem av oss som ikke kan leve på kosthold bestående av for mye karbohydrater, uten at dette får fatale konsekvenser både i forhold til vekt og helse. Denne boka skal jeg ha stående blant mine kokebøker, som en påminnelse om viktige kostholdsprinsipper, og som jeg kan gripe til dersom jeg skulle komme til å glemme noen av tipsene som fremkommer i boka. Jeg gir terningkast fem!

Dette var "som forventet" fra Picoult. Hun har et gjenkjennelig rammeverk, men det blir allikevel ikke forutsigbart eller kjedelig. Snarere er det engasjerende, tankevekkende og rørende. Hun maler fine skikkelser, språket er lett og lesbart, uten å bli for klisjepreget, og det går greit å følge handlingen selv når man "spretter" mellom ulike personer for hvert kapittel. Jeg lærte en god del nytt, og spennende, om ulv. Og hun tar opp moralske og etiske dilemmaer på en lettfattelig og inkluderende måte. Og, på toppen av det hele så er det underholdende.

Jeg skjønner ikke helt begeistringen for denne boka, den er helt grei, verken mer eller mindre etter min mening. Greier ikke engasjere meg helt, bare det at personene ikke har navn synes jeg er litt merkelig, trist historie og basert på sanne hendelser,.når bare ikke inn til meg....ferdig med denne forfatteren for min del....liker å bli engasjert når jeg leser og det greier ikke Heivoll. Er ikke overbegeitra for de 2 andre bøkene hans jeg har lest, føler jeg har gitt han en sjanse.

Helt enig med deg, kommer til å savne Barbarotti. Sympatisk mann, blitt litt glad i fyren rett og slett...men er verdig og solid avslutning på historien. Liker veldig godt Nessers måte å skrive på, ikke et kjedelig øyeblikk, selv om det ikke alltid skjer så mye...anbefales selvfølgelig varmt:-)