Dypper innom, men kommer meg liksom aldri helt i mål...

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014, som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det.

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen"). (Jeg var der - og har i ettertid skrevet om kvelden på Litteraturhuset.)

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd.

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke.

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er.

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok.

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen.

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe.

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune.

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ...

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk.

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ...

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka.

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av det bedre jeg har lest!

Jeg synes boka hadde noen gode poenger i starten, men så forsvinner de i selvfølgeligheter og selvskryt fra forfatteren. Jeg føler heller ikke at jeg er i målgruppen for boka, iom at jeg hverken er toppidrettsutøver eller middelaldrende A4 menneske på ledernivå som jobber 8 til 16 mandag til fredag. Han trekker stadig inn samvær med kone og barn som den beste måten å prioritere tiden sin på og belønne seg selv. Det er slett ikke alle som har den muligheten, han kunne godt tatt med noen andre eksempler

Kan denne leses uavhengig av de andre bøkene om samme personer?

Helskjønn barnebok!

Lisa Aisato (f. 1981), hvis egentlige navn er Lisa Aisato N´jie Solberg, utga i fjor barneboka "Fugl". Boka ble nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse, og havnet på kortlisten. Som et ledd i kåringen har bokbloggerpriskomiteen, som jeg er medlem av, bestemt at samtlige bøker på kortlisten - seks bøker i alt - skal samleses fra februar - juli 2014. Interesserte kan lese mer om bokbloggerprisen her.

Første bok ut er altså "Fugl" av Lisa Aisato, og det er Silje på bloggen Siljes skriblerier som har hatt ansvaret for samlesningen i februar. I den forbindelse har hun intervjuet forfatteren.

Lisa Aisato har tidligere skrevet og utgitt to bildebøker før "Fugl"; "Mine to oldemødre" og "Odd er et egg". I Intervjuet forteller hun at det er det visuelle som kommer først, mens teksten kommer etter hvert.

Historien i "Fugl" er tilsynelatende ganske enkel. Det hele starter med en liten navnløs jente som drømmer om å bli fugl.

"I et tre ved et gammelt hus i en hage sitter det en jente.

Jenta studerer fuglene. Tenk å hoppe så lett fra grein til grein. Tenk å fly oppe mellom skyene. Og tenk å fly langt, langt vekk fra hele den mørke, kalde vinteren.

• La meg bli fugl, hvisker jenta."

I begynnelsen virker drømmen helt umulig, men den lille jenta gir seg ikke og slipper ikke tak i drømmen sin. Til slutt tar hun mot til seg og spør noen fugler om hun kan få være med dem."Kan du fly?", spør de. Nei, det tror ikke jenta at hun kan. Fuglene tror på sin side at hun er for stor til å kunne fly, samtidig som de ikke utelukker muligheten helt. Hadde hun bare lignet på en fugl og hatt vinger, så ...

Vinteren går, det blir kaldt og alle går rundt og fryser. De ser helt forhutlet ut, der de er innpakket i alt de har av klær.

Så kommer våren, og jenta er enda mer bestemt på at hun vil bli en fugl. Hun diskuterer dette med bestefaren, som mener at dersom hun vil bli en fugl, må hun ha vinger og nebb.

Hadde bare bestefaren visst hva han satte i gang ...

Jenta lager seg både fjær, vinger og nebb - og hun klipper av seg sitt nydelig hår. Alt for å ligne en fugl på en prikk. Så trener hun på å fly sammen med fuglene ... Men det går ikke så bra - i alle fall ikke til å begynne med.

Neste år bestemmer hun seg for å holde ønsket sitt hemmelig, og så spørs det hvordan det går til slutt. Hva tror du?

Moralen i denne historien er dypest sett at dersom vi bare ønsker oss noe sterkt nok, kan man flytte fjell om så det skulle være ...

Hva jeg synes om boka? Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppen for denne barneboka, men det forhindret likevel ikke at jeg ble fullstendig sjarmert. I første rekke av illustrasjonene, som er så sjeldent vakre at jeg nesten ikke har vært borti maken. Dernest av den rørende historien, så klart. Og noen barnebøker har jeg lest i årenes løp, bare for å ha sagt det! Jeg tror også jeg vet en del om hva som går rett hjem hos barn, og hva som ikke gjør det - bl.a. etter å ha lest "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" hundrevis av ganger i årenes løp, for ikke å snakke om bøkene om Otto Monster, bare for å ha nevnt noen. For barn liker bøker som handler om det tilsynelatende umulige, det som er bakvendt og fint. Dersom det er med noen snakkende dyr, er det heller ingen ulempe. Og her passer "Fugl" inn som hånd i hanske! Illustrasjonene er ikke bare flotte - dette er rett og slett kunst!

Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som leter etter en morsom presang til egne barn, barnebarn, tante- og onkelbarn eller hva det skulle være!

En annerledes Norges-historie

Det er ikke mer enn knapt et par uker siden "Skammens historie" med undertittelen "Den norske stats mørke sider 1814 - 2014" ble lansert, og sjelden har jeg vært vitne til at så mange har ment så mye om en bok som nettopp denne gangen. For alle som er over middels interessert i historie, er min påstand at dette er en bok man bare må få med seg! Og for alle dem som ikke tror at de er så interessert i historie - les boka likevel, for du kan komme til å bli nettopp det - historieinteressert, altså!

Om forfatterne og bakgrunnen for bokutgivelsen

Det er to forfattere som har skrevet denne boka sammen. Den ene er Sigmund Aas (f. 1983). Han har mastergrad i menneskerettigheter fra UiO, har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykommisær for flyktninger. Den andre er Thomas Vestgården (f. 1985). Han har master i statsvitenskap fra UiO, og var tidligere leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012. (Kilde: Smussomslaget på boka) For øvrig anbefaler jeg interesserte å lese bloggeren Bokelskerinnens intervju med forfatterne, der de forteller om bakgrunnen for boka, hvordan de fikk ideen til den, og hva som har vært tanken med "Skammens historie", som utkommer i år, i forbindelse med 200-årsjubileet for vår norske grunnlov.

"I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie - som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at "Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land."

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg." (side 7)

Og bare for å ha sagt det med det samme: "Skammens historie" inneholder ikke nye, avslørende ting vi ikke visste fra før av, men her gjøres det etter mitt syn likevel noe helt nytt: forfatterne sammenstiller det vi vet, samler dette og skriver en bok om det. Og for alle som også valgte å følge Frank Aarebrots maratonforelesning om Norges siste 200 årige historie på 200 minutter på NRK2 i går kveld, vil denne boka bidra til ytterligere kunnskaper om forhold Aarebrot av tidsmessige årsaker ikke rakk å gå i dybden av. Likevel var det interessant å merke seg at også han var innom mange av de temaene som står sentralt i "Skammens historie".

Bokas oppbygging

Det er i all hovedsak statens handlinger og ikke enkeltpersoners overtramp forfatterne har ønsket å fokusere på i "Skammens historie". Grensene mellom enkeltpersoners handlinger og statens mangelfulle ivaretakelse av sitt ansvar for f.eks. å gripe inn, kan imidlertid være glidende.

I boka skiller forfatterne mellom aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd (hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner), unnlatelsessynder (brudd som staten enten har visst om eller unnlatt å gjøre noe med, eller med rimelighet burde ha undersøkt) og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd (f.eks. investeringer som er gjort i land som bryter menneskerettigheter, salg av våpen til krigførende land osv.).

Gjennom tematiserte kapitler tar forfatterne bl.a. for seg jødeparagrafen i grunnloven, om norske myndigheters behandling av samer, tatere og sigøynere, behandlingen av straffedømte og psykiatriske pasienter (tvangssterilisering, lobotomi etc.), barnemishandlingen som fant sted på statlige barnehjem, krenkelse av trykkefriheten/ytringsfriheten, det skammelige etterkrigsoppgjøret, ulovlig overvåkning og politisk forfølgelse, flere saker om justismord og politivold, om oljepenger/blodpenger og helt til slutt om Norges håndtering av 22. juli 2011 både før, under og etter denne hendelsen. Hvert tema er flere bøker verdt, og det finnes også et rikholdig kildemateriale som forfatterne har vist til, og som er tematisk sortert fra s. 290-299.

Det sier seg selv at det ikke er mulig å gå i dybden av alle disse temaene i en bok på rundt 300 sider, og det har heller ikke vært forfatternes intensjon. Men gjennom å gi en kortfattet og samlet oversikt over de overgrep som rent faktisk har funnet sted i løpet av de to siste århundrene, settes vår nære historie i et noe annet perspektiv enn hva vi vanligvis tenker oss. Så kan man selvsagt innvende at det kunne ha vært på sin plass å få frem alt Norge faktisk har gjort for å rette på all uretten i nyere tid. Få land har f.eks. et så sterkt personvern som nettopp Norge, og få land gir sine borgere så mange rettigheter som nettopp her. Vi har også en åpenhetskultur som jeg tenker er et resultat av mange verdibaserte debatter opp gjennom tidene. Og det er da jeg tenker at noe har vi som nasjon faktisk lært av vår historie!

Nedenfor tar jeg sikte på å berøre noen av temaene som tas opp i boka, og som jeg synes er svært sentrale og viktige.

Grunnloven av 1814

Hvert eneste år feirer vi grunnloven vår den 17. mai. Dette gjør vi i den tro at denne loven etablerte demokratiet vårt. I 1814 var det imidlertid ikke demokrati, og de eneste som hadde stemmerett var en engere krets av embetsmenn. Andre ble ansett som tredjeklasses mennesker. Vi hadde ikke en gang religionsfrihet, og jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket.

"Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de "lavere folkegrupper" ikke hadde evne til å dømme i statssaker - eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom." (side 25)

Dessuten måtte man avlegge en ed til forfatningen for å få utøve sin stemmerett.

Rasehygiene m.v.

Det er ikke bare Hitler som har hatt tanker om at det skulle finnes en arisk rase, at andre raser var mindreverdige og at det gjaldt å beskytte en nasjons egenart. På 1800-tallet vokste det frem en forestilling om nordmenn som en egen germansk stamme, og det vises i den forbindelse spesielt til Rudolf Keyser som en ledende skikkelse. Man forsket og inndelte nordmenn i "kortskaller" og "langskaller", og det oppsto teorier om viktigheten av rasehygiene.

"Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene." (side 36)

Denne tankegangen la grunnlaget bl.a. for Norges behandling av romanifolket.

"Et av norgeshistoriens mørkeste kapitler er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene. Jøder har blitt hundset og deportert av sine landsmenn, og samer, skogsfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjnale definisjoner et folkemord." (side 39)

Bl.a. går forfatterne langt i å antyde at massegraven på Ris kirkegård i Oslo trolig inneholder mange med romani-bakgrunn, og dette gravstedet har også blitt benyttet som et sted å samles til en årlig minnestund for Taternes landsforening. Like fullt påstår forskere at historien bak massegraven er udramatisk og at det kun skal ligge et lik med romani-bakgrunn i denne. Se mer om dette i denne Aftenpostenartikkelen.

Forfatterne skriver også om Norges behandling av kvener og samer, og om forsøkene på fornorsking av spesielt samene, som i dag er definert som urfolk. På den måten håpet myndighetene at de skulle klare å fortrenge den samiske språket og samenes tradisjoner. Men det gikk lenger, for det handlet om et menneskesyn og noen holdninger som er til å få grøsninger av i dagens samfunn.

"Han (Finnmarks skoledirektør i årene 1923-1933, Christian Brygefjeld, min kommentar) utøvde sitt embete basert på en rent rasistisk grunnholdning:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." " (side 65)

"Samene, kvenene, romanifolket, skogfinnene og jødene passet dårlig inn i den konstruerte oppfatning av hva det ville si å være norsk, med sin avvikende religion, språk, kultur og levesett - i tillegg til eventuell fysiske særtrekk.

Man kan etterspore innflytelsen av rasisme og rasehygisk tankegang i Norden innenfor medisin, psykiatri og genetikk i store deler av den første halvparten av det 20. århundre. I sin ytterste konsekvens kan et nasjonsbyggingsprosjekt føre til folkemord. Det tydeligste eksempelet på dette er tyrkernes folkemord på armenerne i 1915-1917. Også i Norge ble de nasjonale minoritene sett på som laverestående og mindreverdige av mange. Dette kan ha gitt grobunn og aksept for statens politikk overfor alle avvikende grupper." (side 66)

Tortur og henrettelser

De fleste vil vel rygge bakover over påstander om at Norge den dag i dag driver med tortur, mens tanken ikke er så fremmed når man tenker på hvordan straff-fanger ble behandlet i norske fengsler. Forfatterne hevder at menneskerettighetsbruddene fortsetter den dag i dag.

Aller først får vi høre om hvordan straff-fangene ble behandlet den første tiden etter 1814, der de gikk i lenker absolutt hele tiden. Det vises bl.a. til at grunnloven forbød tortur under avhør, men ikke under soning. Norge hadde Europas strengeste strafferett på denne tiden, og det var relativt små lovovertredelser som skulle til for å få livstidsstraff. Noe av det mest groteske som trekkes frem er historien om bøddelen Anton Lædel som trolig led av Parkinsons sykdom, og som med skjelvende hånd måtte hogge ofrene flere ganger for å få løsnet hodet fra resten av kroppen. Hvilke lidelser dette må ha påført de dødsdømte, kan vi bare forestille oss. Verre er at Lædel ønsket å fratre sin stilling på grunn av langt fremskreden sykdom og alder, men lenge ble nektet dette.

Bastøy guttehjem i Oslo-fjorden er en annen skamplett i vår nære historie. Og hvem har vel ikke sett den norske filmen "Kongen av Bastøy" om opprøret i 1915 - en av de beste norske filmene som noen gang er laget, etter min mening. Behandlingen av guttene som havnet på Bastøy er det skrevet mye om, og felles for de fleste historiene er at jo mer guttene forsøkte å få omverdenen til å bli klar over hva som egentlig foregikk der, desto mer risikerte de å bli straffet som opprørere, som for enhver pris måtte temmes ...

Noe av det som trekkes frem som eksempler på overgrep i nyere tid er Norges behandling av alvorlig sinnslidende kriminelle, den manglende personvernet som har blitt fanger til del og bruk av isolasjon over lang tid.

Psykiatrien

Det området hvor det kanskje har vært flest overgrep mot mennesker helt opp i nyere tid, er innenfor psykiatrien.

For et par hundre år siden behandlet man sinnssyke ved å låse dem inn og skjerme samfunnet fra dem.

"Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi." (side 85)

Lobotomiens historie er som hentet rett ut av den verste skrekk-film, og det er både skrevet bøker og laget en del filmer hvor dette står sentralt - som "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, og "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen.

De fleste lobotomi-ofre var kvinner, noe som hang sammen med datidens kjønnsrolle-oppfatninger. Det er imidlertid også avdekket at barn helt ned i 11 årsalderen, som aldri hadde utvist tendenser til psykoser, ble lobotomert. Ved Gaustad sykehus, som brukte denne metoden i størst utstrekning, var dødeligheten rundt 25 %.

Andre metoder som ble utprøvd overfor psykiatriske pasienter var ulike former for sjokkbehandling, som overdoser av insulin og cardiazol, og ... LSD!

"Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi." (side 88)

Et problem var at man ikke brydde seg om å innhente samtykke - ikke fra pasienten selv, og i svært liten grad fra de pårørende. Alle brev hvor pasientene forsøkte å rope om hjelp til utenomverdenen, ble konfiskert av sykehusledelsen ...

"En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: " ... jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre." Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem." (side 89)

Mine tanker går til Amalie Skrams psykiatribøker "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen", som i stor grad er bygget på hennes selvopplevde opphold innenfor psykiatrien, og hvor man skjønner at dersom det ikke hadde vært for at mannen hennes faktisk ønsket å få henne ut av sykehuset, hadde hun aldri sluppet ut.

Forfatterne er også innom temaer som tvangskastrering av homofile, seksuelle overgrep mot barn som oppholdt seg på barnehjem i Finnmark, de forferdelige forholdene ved Våk statlige skolehjem, Reitgjerdet sykehus, brevsensur og lenking til sengen.

Sensur av samfunnskritisk litteraur og litteratur med erotiske elementer

Forfattere som Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle fått unngjelde for sine bokutgivelser. For selv om grunnloven fastslo trykkefrihet, gjaldt den ikke helt uten grenser. Majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av statsmyndighetene hørte blant disse unntakene. Tilsvarende var det ikke fritt frem å danne organisasjoner med formål å kjempe frem økte rettigheter for borgerne. Thranes arbeiderbevegelse - betegnet som den første arbeiderbevegelse - nevnes som ett eksempel på en organisasjon som ble sablet ned av myndighetene.

"Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse." (side 131)

Både Jægers og Krohgs bok var politiske bøker som kritiserte det bestående, der det faktisk var politiet selv som førte mange unge piker inn i prostitusjonen. "Albertine" fremskyndet en allerede pågående prosess som førte til at offentlig prostitusjon ble avskaffet.

Senere skrev Arnulf Øverland "Kristendommen - den tiende landeplage", og ble i 1933 siktet for blasfemi, men senere frifunnet i lagmannsretten. Agnar Mykle ble tiltalt for å ha skrevet "Sangen om den røde rubin", men også han ble frifunnet - mens boka ble forbudt i mange år. Det ble derimot ikke Jens Bjørneboe for å ha skrevet romanen "Uten en tråd", en bok skrevet nettopp for å provosere. Forbudet av Bjørneboes bok førte imidlertid bare til at folk dro til Sverige eller Danmark for å få tak i den, og Bjørneboe tjente en hel del på bokutgivelsen.

Norske overgrep i skyggen av nazismen

Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i. Både Norge, Sverige og Danmark drøftet en mulig "jødeinvasjon", og Norge var strengest i sin tilnærming til problemet.

"Til tross for at jødene ble utsatt for økende diskriminering, hets, trakassering, som til slutt kulminerte i Europas største folkemord, ble de ikke ansett som politiske flyktninger. For å redde jødiske barn fra Hitlers gasskamre, søkte Nansenshjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge." (side 161)

Søknaden gikk helt til topps i Justisdepartementet, men norske myndigheter var engstelig for at de skulle "brenne inne med barn". Til slutt fikk 60 av barna grønt lys for innreise. Ett av barna havnet hos en barnløs familie i Bergen, NS-ordføreren Arne Normann og hans kone Agnes (se Frank Rossaviks bok "Det niende barnet").

Norske myndigheter var for øvrig mer enn behjelpelig i forhold til å registrere alle jøder, og dermed lette nazistenes arbeid med å få tak i disse for utsendelse med skipet Donau til Tyskland.

"Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører." (side 163)

En undersøkelse utført to år etter krigen viste at 150 av landets juridiske ekspertise mente at de fleste var dømt på forhånd, at hele rettsprosessen var en skandale og at rettsvesenet var dominert av klikkvesen - bare for å nevne noen av alle tilbakemeldingene som kom. Det var dessuten store klasseforskjeller på hvordan folk ble behandlet. Blant dem som fikk dødsstraff var flertallet ufaglærte arbeidere, mens jurister og andre som hadde gjort seg skyldig i verre forbrytelser, slapp dødsstraff. Mens man i andre land skilte mellom aktive og passive NS-medlemmer, ble alle medlemmer av NS i Norge dømt. Dette var tross alt et parti som var lovlig før krigen ...

Og så var det atter behandlingen av de såkalte tyskertøsene. " ... sjelden har unge norske kvinner blitt utsatt for så omfattende brudd på menneskerettighetene som de som forelsket seg i tyske soldater i Norge under krigen." (side 176)

Helle Aarnes skriver om tyskerjentenes skjebne i sin bok "Tyskerjentene". Jeg har dessuten kommet over en bok av Terje Andreas Pedersen - "Vi kalte dem tyskertøser" - hvor historikeren tar for seg "tiden under og etter okkupasjonen og gir svar på hvem disse jentene var, hva som lå til grunn for valgene de gjorde og hvordan de ble behandlet av myndighetene og av befolkningen for øvrig." Det som i alle fall er hevet over en hver tvil er at disse jentene var fullstendig rettighetsløse etter krigen, og at myndighetene så en annen vei når jentene ble angrepet på åpen gate og skamfert av en rasende mobb. Det spilte ingen rolle om mennene de hadde forelsket seg i slett ikke hadde noe til felles med maktmennesker som Eichmann, Rinnan og deres like, men var helt alminnelige tyske menn som avtjente verneplikt, som kom fra skikkelige hjem og hadde alminnelig, god oppdragelse. Og da har jeg ikke en gang nevnt lidelsene "tyskerbarna" og barna av dømte NS-folk led i årene etter krigen.

Ulovlig overvåkning

Etter andre verdenskrig lå frykten for kommunismen over hele den vestlige verden som en trykkende verkebyll. I USA førte dette til en paranoia kalt "McCarty-perioden", mens det i Norge førte til massiv overvåkning, et fenomen som kom frem for offentligheten i forbindelse med Lund-kommisjonens granskning på midten av 1990-tallet. Det var tilstrekkelig at man var medlem av NKP eller AKP-ml for å bli overvåket.

Justismord og politivold

De fleste som har levd en stund husker sikkert politivoldsaken i Bergen særdeles godt. Jeg var selv juss-student i Bergen på den tiden, og var i likhet med alle andre på min tid svært opptatt av denne saken og gikk på alt som var av debatter i studentersamfunnet - særlig i forhold til de såkalte "bumerangsakene". Det var imidlertid ikke bare i Bergen at politvold fant sted.

"For å undersøke omfanget av problemet nedsatte Justisdepartementet 27. oktober 1981 et utvalg som skulle undersøke påstandene om overgrep og vold i politiets varetekt. Utvalget besto av dr. juris Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. De intervjuet i alt 101 vitner, inkludert 13 vitner til politivold. Politivoldrapporten var klar 22. februar 1982, og funnene var rystende ..." (side 220)

Deretter bestemte statsadvokaten at det skulle åpnes etterforskning av forholdene i Bergen. 368 saker ble etterforsket, og 500 personer ble intervjuet, herunder 230 polititjenestemenn. En politimann ble som følge av dette tiltalt, men senere frikjent. "Politiet frifant seg selv, og konklusjonen i saken var at påstandene om vold i bergenspolitiet i det store og hele var ubegrunnede."(side 221)

Som en følge av det hele ble i alt 17 personer som hadde uttalt seg om politivold, tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring - og det er disse sakene som er kjent som "bumerangsakene". Med unntak av en av de tiltalte som begikk selvmord, ble de andre dømt for falsk forklaring. Senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas, og i 1999 ble seks av syv tilkjent erstatning fra staten.

Forfatterne tar for seg noen av de mest kjente tilfellene av justismord, bl.a. Fritz Moen-saken, men jeg går ikke nærmere inn på dette her.

For øvrig ...

I de to siste kapitlene i boka tar forfatterne for seg Norges image som fredsnasjon, og er dessuten innom Norges investeringer av oljepenger i uetiske fond (og dermed indirekte støtte til produksjon av landminer, bare for å nevne ett eksempel), om bistandsmidler og støtte til indisk familieplanlegging (med tvangssterilisering av indiske kvinner), samt forholdene før, under og etter 22. juli 2011. Jeg går heller ikke nærmere inn på dette.

Min oppfatning av boka

Som tidligere nevnt inneholder ikke "Skammens historie" noe vesentlig nytt som ikke har vært kjent tidligere. Jeg har imidlertid ikke hørt om noen som har sammenstillet den mørke delen av Norges historie på denne måten. Det synes jeg forfatterne fortjener honnør for!

Jeg opplever boka som svært interessant skrevet, og den er også språklig sett godt gjennomarbeidet. Selv leste jeg boka ut på rekordtid fordi jeg ganske enkelt ikke klarte å legge den fra meg. Tenk om denne boka kunne ha inngått i historiepensummet på ungdomsskolen? Hvor mange flere historieinteresserte skoleelever ville det ikke blitt!?

Noen har kritisert boka fordi den ikke i tilstrekkelig grad plasserer Norge inn i en større kontekst og sammenligner forholdene her til lands med hvordan det var i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ja, også jeg beklager at boka ikke er minst dobbelt så tykk. I det ligger at jeg hadde ønsket meg mer dypde på enkelte områder, og at også flere forhold hadde vært inkludert i boka. Som f.eks. barnevernets historie ...

Samtidig har forfatterne vært veldig tydelig på hva de har ønsket å skrive om - nemlig først og fremst norsk historie, det vil si den delen av norsk historie som verken står i skolebøkene, nevnes i jubileumstaler eller lignende. Jeg er likevel ganske sikker på at Norge verken var spesielt mye verre eller bedre enn andre land, og jeg tilhører også dem som mener at Norge har lært svært mye av sin historie og også har gjort mye med forhold som tidligere ble ansett som kritikkverdige. I noen tilfeller har man etter mitt skjønn endog gått så langt at det er grunn til å diskutere om det opprinnelige formålet egentlig blir godt nok ivaretatt ...

Aller sterkest inntrykk på meg gjorde historiene om behandlingen av minoriteter i Norge, psykiatriens ofre, Norges håndtering av jødene og faktisk også politivoldsaken i Bergen. Imidlertid savnet jeg en mer analytisk tilnærming til hvorfor dette kunne skje, og om det er noen sammenhengende rød tråd i historien som kan forklare noe av det som skjedde. Kanskje er forklaringen så "enkel" som at Norge historisk sett er en nokså ny stat (etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905) med få eller ingen tradisjoner for tilsyn og kontroll av maktapparatet, i alle fall ikke slik vi kjenner til i dag, og at all makt korrumperer - særlig når den er samlet på få hender - dersom den ikke blir nøye overvåket ...

Jeg synes dette er noe av det mest spennnende jeg har lest på lenge, og nøler ikke med å anbefale boka varmt! Dette er en viktig bok, den er lettlest og så spennende at den nærmest er pageturner-aktig! Jeg har allerede rukket å gi denne boka bort i presang én gang, og det blir garantert ikke den siste!

En fantastisk bok på alle måter! Det eneste jeg beklager er at boka ikke var minst dobbelt så tykk!

Meget skuffende - lite troverdige figurer og relasjoner, og et helt usannsynelig klissete sluttparti. Eller er det bare jeg som begynner å bli gammel og kynisk?

Gled deg til frihetens regn, fantastisk film. Jeg begynte på "porselenspiken" av Gunn Marit Nisja og gleder meg til å fortsette med den, fengende så langt. Bare litt trening så er det helg og sofaen, boka og et glass rødvin. Beste som finnes:-) Riktig god helg til deg og alle andre bokelskere:-)

Til tross for harde kamper med livet som innsats virker det ikke som om Carter og Sadie Kane klarer å holde slangen Apofis nede. Nå truer kaosdyret med å legge hele verden i mørke til evig tid. Kanesøsknene må ta livet av slangen én gang for alle, en umulig oppgave?

Uheldigvis er magikerne i Livets Hus i gang med en borgerkrig, og gudene er splittet. Ungdommene står nesten alene i kampen mot kaoskreftene. Kane-søsknenes eneste håp er en gammel og tapt magisk formel som kan skape slangens skygge om til et våpen. For å finne den tapte formelen må Sadie og Carter stole på et morderisk spøkelse som kanskje fører dem rett i døden…

Dette var virkelig en stor leseopplevelse. Helt andpusten her jeg har lest siste side. Makan til spennende krim har jeg ikke lest på lenge, rett og slett imponerende. Ikke et ,dødpunkt på drøye 400 sider. Ikke lest noe av Wiik før, men de skal jeg skaffe meg ganske snart. Dette må jeg lese mer av og er resten av bøkene hans like spennende som dette så gleder jeg meg stort. Annbefales soleklart:-)

Jeg trodde dette skulle være nok en dameroman. Den er lettlest og handlingen flyter fint. De første 20-30 sidene svarte til forventningene, men så satt jeg fast. I to dager har jeg brukt all min ledige tid på denne boken. Som så mange andre håpet jeg at den ikke skulle ta slutt. Det er en sterk, morsom, fengende, spennende, engasjerende fortelling som man rett og slett ikke klarer å la være å bli oppslukt av. Jeg triller sjeldent treningen til seks. Denne gangen gjorde jeg det.

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

På Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge.

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo.

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ...

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent.

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ...

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer.

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge!

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ...

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag."

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig.

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk.

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord.

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter.

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet.

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp.

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan lese mer om oversettelsesprosessen her.