Bokelskere.no

Dessverre, det er en pike. Vil De foretrekke å underrette deres mann selv?

(Fra «Ukeadressa» 7. juni 2025. Reportasje om Liv Ullmann, hvor det fortelles om da hun ble født i Tokyo for 86 år siden og sykepleieren beklagende kom med dette utsagnet.)

I følge Stephen King sitt etterord skrev han om historien fire ganger. Men var det verdt det? La oss finne ut av det.

Dette er da bok nummer ...7? i Mr. Mercedes-serien, som etterhvert har blitt serien om den noe introverte Holly Gibney. Eller, tidligere introvert, nå detektiv med færre og færre karaktertrekk.

Det går en seriemorder løs et sted, som dreper folk. Og ikke langt unna, går en annen type løs, som ikke bare er henfallen til vold, men også veldig mot abort. Et eller annet sted oppi dette er plutselig Holly Gibney.

Tidligere detektiv, nå livvakt Holly Gibney har en stor oppgave foran seg. For arbeidsgiver og abort- og kvinnesaksforkjemper synes ikke det er veldig viktig å høre etter på livvaktens råd. Hvertfall så lenge uforsiktigheten ikke går utover henne selv.

Her kunne Stephen King åpnet døra for noe jeg tror han bruker lite av, nemlig satire og slapstick. Men nei, historien humper humørløst videre til neste hms-brudd.

Humørløst tror jeg egentlig er et godt ord for denne historien. Da tanker jeg ikke på humor, men hele boka bærer preg av at Stephen King tydeligvis måtte skrive den om fire ganger. Han må jo ha blitt veldig lei.

Forrige bok var et lite høydepunkt i Hodges/Gibney-serien, men utover det er serien, godt representert også med denne boka, ganske langt unna King på sitt beste. For Never Flinch triller jeg én av to svovelpredikanter ut i skjærsilden.

Takk for en fyldig og god tilbakemelding Ava og flott at du kom i mål! Og takk til deg Stig T for en fin omtale (hva med å legge den ut som en egen bokomtale?)
Amerikansk litteraturhistorie kjenner jeg lite til. Dette var to interessante og lærerike innlegg, som utfyller hverandre.

Et litt pussig sammentreff; jeg holder fortsatt på med gjenlesningen av «Tatt av vinden» fra 1936. «Med blikket vendt mot Gud» kom i 1937. Bøkenes kvinnelige hovedpersoner representerer to vidt forskjellige personligheter, og to sider av det amerikanske samfunnet. Og begge kvinnene var gift tre ganger!

I førstnevnte er handlingen lagt til den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) og tiden etter. Scarlett O’Hara er datter av velstående plantasje- og slaveeier i Georgia, og vi møter datidens syn på frigivelsen av «negrene».

I 1930-årene kjemper den afroamerikanske Janie Crawford, fortsatt for selvstendighet, anerkjennelse og respekt. Mens Janie utvikler seg gjennom sitt liv og sine ekteskap, ser Scarlett ut til å stå på stedet hvil.

Med jevne mellomrom våkner interessen for stjerner blant bokelskere - jeg henter derfor frem denne gamle tråden. Håper den er til hjelp.

Jeg har såvidt begynt på den, og foreløpig virker den lovende.

Jeg har aldri tenkt over at jeg kan miste lesemuskelen helt. Skrekk og gru! Uansett, da min mormor gradvis mistet synet hadde hun stor glede av lydbøker og lyttet på dem helt til det siste. Hun ble 96.

Bloddråpetall så interessant ut. Har satt meg på venteliste på biblioteket. Takk for tips!

EN TANKE
Symbolistisk gruk

En natlig bøgekrone
står kuplet som en hjærne
hvor alt er sort og stivnet
og liv og lyst forbi.
Et hvæiv af dødens mørke. -
Og midt i det: en stjærne,
én ubesejret tanke,
som lyset lever i.

Piet Hein
Gruk bindII
Grøndahl Dreyer

Kulturpersonlighed
Sådan laves det.

Han er altid parat
som privat-litterat
med livsfilosofisk bestik
rettet an delikat
i sympatisk salat
som han blander med feltherreblik
i en helautomat-
isk kultursurrogat-
og citatmarmelade-fabrik.

Piet Hein. (1905-1996)

GRUK bind Ii
Grøndahl Dreyer

Onkel Toms hytte ble utgitt allerede i 1852 ...

Bakhtin var en ukjent størrelse for meg, så jeg måtte orientere meg litt på nettet før jeg oppfatta poenget. Men du har rett i at det er lite karnevalistisk i Tatt av vinden. Der er i det hele tatt lite latter og munterhet. Ironien er Rhett Butler aleine om, og de den går ut over, oppfatter den visst sjelden. Bortsett fra Scarlett, som oppfatter den så tydelig at hun ikke alltid skjønner når han er oppriktig.
Alt i alt: Litt "platt" fortellerstil, men jeg oppfatter romanen som et riktig tidsbilde fra 1860-åras sørstatssamfunn, med alle sine fordommer og konvensjoner og i særdeleshet Georgia On My Mind-nostalgi.

I dag har jeg lest ferdig boka Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson. En småartig bok om middelklasseforfatteren som har fått et stipend for å skrive "Den store arbeiderromanen", men som får problemer med å fylle idéen med innhold.
I løpet av helga regner jeg med å starte på Ingrid Storholmens Bloddråpetall Det blir spennende å se hvordan hun omgjør statistikken fra verdens største helseundersøkelse, HUNT, til en roman. Den var blant de nominerte til lytternes romanpris for fjorårets bøker. Anne Cathrine Straume har skrevet en begeistret anmeldelse her

God helg!

Endelig er Their Eyes Were Watching God lest - etter inspirasjon fra deg. Jeg avbrøt Their Eyes for ca tredve år siden, mest sannsynlig fordi store deler av boken er skrevet på dialekt fra Sør-Statene.

Min utgave av boken har to forord, ved Edwidge Danticat og Mary Helen Washington (afroamerikansk litteraturviter). Uten forkleinelse for førstnevnte, valgte jeg å legge vekt på forordet til Mary Helen Washington.

I følge Washington har Their Eyes hatt en turbulent tilværelse. Boken ble først utgitt i 1937 og fikk en blandet mottakelse. En (hvit) amerikansk kritiker beskrev boken som: …rich and racy love story, if somewhat awkard, but had difficulty believing that such a town as Eatonville , inhabited and governed entirely by Negroes could be real.

Helt fra starten av sitt forfatterskap ble Hurston kritisert for ikke å skrive litteratur i protest-tradisjonen til Harlem Renessansen. Hun ble beskyldt for å utelate det virkelige harde livet til afro-amerikanerne i Sør-Statene. Mannlige afro-amerikanske kritikere var brutale i sine omtaler av boken. Den hardeste kritikken kom fra Richard Wright: …carries no theme, no message, no thought, but exploited those quaint aspects of Negro life that satisfied the taste of white audience.
På slutten av førtitallet, i et tiår som ble dominert av Richard Wright og forfattere som nesten utelukkende hadde sosialrealisme som uttrykksform var det lite rom for en kvinne som skrev om selvrealisering.

Washington forteller hun ble oppmerksom på Their Eyes i 1968 - og ble umiddelbart begeistret for boken: What I loved about this novel besides its high poetry and its female hero was the investment in black folk traditions. Here, finaly, was a woman on quest for her own identity and, unlike so many other questing figures in black literature, her would take her, not away from, but deeper and deeper into blackness, the descent into Everglades with its rich black soil, wild cane, and communal life representing immersion into black traditions.

Med ordene til Washington i tankene og innbilt Sør-Statsdialekt i ørene gjøv jeg løs på The Eyes. Som hvit kvinne med en bakgrunn flere solsystemer unna Janes liv, var dette en lærerik og interessant øvelse. Jeg skal ikke påberope meg å ha nådd kjernen i Everglades og Janes liv, men takket være forordet til Washington forsto jeg boken bedre. Uten Washingtons innsiktsfulle ord ville The Eyes ikke blitt hevet til å være noe mer enn en en svært god bok fra Sør-Statene.

Tidlig på 1970-tallet var Their Eyes et undergrunnsfenomen som dukket opp hvor det var interesse for African-American studier. Alice Walker underviste i litteratur ved Wellesley da hun oppdaget at Hurston kun var en fotnote i litteraturen. Walker tok tak i Hunters forfatterskap - og er en av de som kan takkes for at Their Eyes Were Watching God i dag stadig kommer i nye opplag og ikke har vært out of print siden 1978.

Zora Neale Hurston (1891-1960) var en produktiv forfatter. Hun publiserte syv bøker - fire romaner - to bøker om folklore og en autobiografi og mer enn femti andre litterære arbeider.

Their Eyes Were Watching God
Zora Neale Hurston
Harper Collins e-books