Bokelskere.no

Fram til 1948 har det heller aldri vært noen stat som har hett Israel.

Er det en «skjult» oppfordring til boikott av den andre «helgetråden» du kommer med her?

147 av FNs 193 medlemsland, inkludert Norge, har anerkjent Palestina som en selvstendig stat. Frankrike og flere europeiske land vurderer å gjøre det i september i år (2025).
Se blant annet Store norske leksikon,

Du har neppe gjort noe galt, iallfall ikke her på Bokelskere. Bare fortsett å skrive, både i dag og resten av helga; eller hele uka for den del!

Ja, det går an. Men det er bare trådstarteren som kan "avslutte", og det betyr at tråden slettes i sin helhet. Det har forekommet her inne og skapt en del rabalder ...

Stor ståhei utenfor veggene her, Trondheim Maraton er i full gang med mye liv og spreke mennesker.
Dette er en kontrast til Jon Fosse sin siste bok Vaim - som er helgas lektyre for meg. Jeg har kikket litt i boken. Den har en fin rolig flyt - er uten punktum - og jeg sitter med god følelse. Vaim er den første boken i en trilogi. Boken skal leses langsomt og med nytelse.
Vaim har fått gode kritikker og skal være en nobelprisvinner verdig.

Dikt leser jeg hver dag,
og med dagens dikt ønsker jeg alle en god helg.

No har eg sagt

det eg kan seia
så lat no stilla
lata seg att
for eg treng å kvila

berre kvila

berre kvila

og kanskje alltid berre kvila

berre no

berre enno det

• Jon Fosse

Jon Fosse Poesiar etter Henrik Wergeland

Dette hørtes jo kjempe spennende og variert ut. Og ikke minst veldig gøy med klassiker Hamsun.

Jeg leser denne helgen Isabel Allende en lykkens datter som jeg på lenge tidligere og lurt på om jeg skulle lese den. Den virker enn så lenge veldig interresant og liker Allendes magiske realisme og menneske empati. Mange karakter og en del å sette seg inn, men likevel spennende enn så lenge. Håper boken holder opp.

Ønsker alle en god helg og håper en god bok/eller flere kan akkurat finne deg!

Denne helgen blir det lite lesing for meg. Men jeg gleder meg til jeg får Palestina – fakta på bakken av Kjersti Gravelsæter Berg i hus (måtte bestilles). Dette er en bok som skal fortelle om Palestinas historie gjennom endringer i arkitekturen og landskapet. Sagt på en annen måte: hvordan bygningenes historie forteller en større historie. Den har fått gode anbefalinger og er midt i mitt interesseområde. Høres ut som noe av samme innfallsvinkel som i Til fots i Palestina av Raja Shehadeh.

I bakhånd har jeg Når gjøken galer av Robert Galbraith (J. K. Rowlings’ pseudonym). Jeg leser sjelden krim, men får inntrykk av at den skiller seg ut fra den mer «oppskriftsmessige» samtidskrimmen. Må ta et forbehold om at jeg bare har lest få sider.

God helg!

Det er til å gråte over. Jeg synes verdenssamfunnets svik nesten er verre enn Israels aggresjon.

"Til fots i Palestina" er fra Vestbredden og første utgave kom i 2008, altså mange år før dagens folkemord på Gaza (2023-?). Allerede da var situasjonen for palestinerne prekær, og hadde vært det i årevis. Skam til verden.

Det er ufattelig at verdenssamfunnet lar dette skje! Man føler på både sorg, sinne og avmakt.

Det er noe avhengighetsskapende over krimserier man blir hekta på. Uansett hvor god eller dårlig vi opplever at en bok er, fortsetter vi på neste i serien. Min «guilty pleasure» er Prey- serien av John Sandford (John Camp). En krimentusiast hos Barnes & Noble anbefalte serien til meg for snart tretti år siden da jeg ba om tips på avslappende, spennende, lettlest lektyre. Nå har jeg for lengst mistet tellinga over antall bøker jeg har lest i serien, men i løpet av sommerens hetebølge tok jeg de tre siste i et jafs.
(Snakker om meg selv - mener ikke å antyde at du er hekta) :)

Å leve et isolert liv er kanskje ikke for alle?

Aoileann har bodd på samme sted hele livet, på en øy sammen med få andre innbyggere og er isolert fra resten av verden. Hun bor i et hus sammen med moren og bestemoren. Hun må ta seg av sin sengeliggende mor hver dag, og hun har sjelden fri på grunn av det. Hun føler på et raseri mot moren som virker fraværende, og på grunn av livet som har fullstendig stoppet opp. Det er som om hun opplever den samme monotone dagen etter den andre, og de andre innbyggerne aksepterer dem ikke av en eller annen grunn. Ensomheten hennes er til å ta og føle på. Men da Rachel ankommer øya med en baby, er det som om noe vekkes i live hos Aoileann, og hun blir på en måte besatt av henne. Hvorfor, og hva er det Aoileann og resten av familien hennes skjuler?

Noe å kjenne seg igjen i
Dette er en svært kort gotisk horror på under tre hundre sider. Den består av få karakterer som er hemmelighetsfulle og tilbakeholdne. Likte beskrivelsen av øya og den isolerte følelsen den gir. Også om ensomheten som hovedkarakteren bærer på. Det var noe å kjenne seg igjen i. Tristheten og det å være utenfor. Forfatteren er god på å få frem misunnelse, håpløshet og raseri som lever i hovedkarakteren. Selv om hun er rar, og det kommer sikkert av all isolasjonen, får man også medfølelse for henne. Hun er kanskje ung, men har allerede for mye ansvar. Det var interessant lesing.

Det som ødela litt for meg angående boka, er at det ble vel mye beskrivelse og tanker om amming, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om. Aoileann fikk en voldsom fascinasjon for det, og det er muligens på grunn av hennes anstrengte forhold til sin egen mor som hun forakter ... Hun kaller ofte moren sin for it og bed-thing, som om hun er en ting eller et slags vesen i stedet for noen hun respekterer. Noe hun ikke gjør.

Grådig med horrordelen
Where I End ble aldri spennende, men likte den kryptiske og mystiske fortellerstemmen, den dysfunksjonelle familien og de gotiske elementene. Forfatteren klarte å holde på interessen min hele veien. Men ville ha litt mer familiebakgrunnshistorie og mer guffenhet.

Fra min blogg: I Bokhylla