Bokelskere.no

Det er en kjent sak at leger og helsepersonell ofte dyrker en særegen, svart form for humor. Noe liknende kan nok sies om politifolk. Folk som daglig blir eksponert for ubehagelige, til dels opprørende inntrykk, får behov for å avreagere. Galgenhumoren er en måte å bearbeide opplevelsene på.

Ytringsfrihet er et bærende fundament i vår kultur. Vi må avvise alle som måtte ønske å skremme bort ytringer ved å true med voldsbruk. Det finnes ikke noe holdbart argument for en innskrenket ytringsfrihet.

Vi har våre små og store nettverk, våre små og store "vi". Det er når det store "vi" gir alle trygghet at vår sosiale kapital er størst. Når en jeg ikke kjenner hjelper meg og ikke går forbi hvis noe skjer meg.

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

Rolf Jacobsen, Nattåpent (1985)

Hvis det er èn kampsak jeg har, så er det at Norge skal være et trygt samfunn. Det gjelder om du er gammel og trenger hjelp, om du er kvinne som er redd for å gå ute på kveldstid, eller om du er en arbeidsledig mann som trenger at sikkerhetsnettet stiller opp for deg. Trygghet er grunnleggende for oss alle, og vi må ikke gi slipp på det som har gjort Norge til et trygt, fredelig og rikt samfunn. For det skal vi være stolte over, og respektere. Vi må ikke kimse av det når vi hører ord som "norske verdier".

Once in a lifetime
you live and love
once in a lifetime
you die
once in a lifetime
the sun goes down
protect and survive

C. MacDonald - Runrig

Om alle drapssaker i Norge hadde vært omgitt av et så massivt mediekjør som Orderud-saken, ville jeg ha omskolert meg til snekker.

Det plager meg at det et sted går en gjerningsmann løs som ikke er blitt stilt til ansvar for det han gjorde. Jeg tror ikke det er bra for et samfunn at slike handlinger får gå ustraffet hen. Det er rett og slett ikke riktig. Det strider mot alt jeg tror på, og har trodd på gjennom hele mitt liv.

Å skrive en roman er en forferdelig opplevelse. Ofte faller håret av hodet, og tennene råtner opp. Jeg blir alltid irritert av folk som påstår at å skrive fiksjon er en flukt fra virkeligheten. Det er et dypdykk i virkeligheten, og det er sjokkerende for hele systemet.

FLANNERY O'CONNOR

Jeg antok at han ikke var så interessert i en gåte som ikke hadde noe svar, en historie hvor heltene var upålitelige og tvilsomme og skurkene var ofre og sannheten var blitt borte i en jungel av giftig informasjon.

Og nordmenn identifiserer seg politisk og med klart sekularisert innhold. Muslimene identifiserer seg religiøst med verdier fra middelalderen. Forestillingen om individet finnes ikke i vår dominerende muslimske kultur. Jeg mener at tanken om det fritt handlende individ er en typisk moderne, vestlig forestilling. Individet i islam identifiserer seg med forpliktelser overfor fellesskapet. Individet i Vesten identifiserer seg med sine individuelle rettigheter. Og det er motsetninger mellom den kollektive identiteten og den individuelle identiteten.

Jeg skjønte snart hvorfor ingen på E-avdelingen hadde potteplanter. Ofte kunne det gå måneder mellom hver gang etterforskerne var innom kontorene sine. Selv kaktuser ville ikke hatt en sjanse.

Å jobbe som narko-etterforsker kan være frustrerende. For hver langer man får tatt, har man følelsen av at det dukker opp to nye. Det blir en daglig kamp mot vindmøller.

En anselig del av livet mitt som politimann har gått med til å lese, få referert og lytte til løgner. Det er noe som hører faget til. Ifølge loven har en siktet full anledning til å forklare seg uriktig. Likevel har jeg ikke kunnet unngå å bli slått av hvor lite troverdig den gjennomsnittlige drapsmannen forklarer seg. Ofte, langt oftere enn man kanskje skulle tro, kan det synes som om den avhørte lar alle hensyn til sannsynlighet fare. Noen løgnhistorier er så hjelpeløse at man nesten får vondt av den som forteller. Som avhører kan man iblant få lyst til å smelle neven i bordet og rope: "For svingende, menneske! Er dette virkelig det beste du kan koke sammen?"

Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist.

Hvordan forteller man en mor eller far at barnet deres er blitt utsatt for den verst tenkelige forbrytelse?
Jeg tror det må være den tyngste oppgaven en politimann kan ha.
Det er en oppgave som de fleste av oss ikke har noen opplæring i å takle. Vi har ikke annet enn vår egen livserfaring å støtte oss til, vår menneskekunnskap, og det tafatte ønsket om å være til hjelp. Vi leter fortvilet etter de rette ordene. Et galt kan gjøre vondt verre. Det er så lett å trå feil.

Som filosofen Arne Næss, følger jeg fornuften. "Følg fornuften, men la følelsene råde." Følelser kan også være en kilde til forstand, en inspirasjon til innsikt, visdom og mening, men de kan også være en kilde til det motsatte.

Folk som lever etter de samme levereglene, er gjensidig forutsigbare for hverandre. De handler i samsvar med hverandres forventninger og ønsker. De kan samarbeide. De kan også konkurrere i fredelige former fordi alle vet hva de kan forvente av hverandre. Et felles trossystem, dels psykologisk, dels praktisert, forenkler alle - både i egne øyne og i andres. Felles tro gjør også verden enklere fordi folk som vet hva de kan forvente av hverandre, kan samarbeide om å temme omgivelsene. Det finnes kanskje ikke noe viktigere enn å opprettholde denne organiseringen - denne forenklingen. Blir den truet, kan den ryste hele den store statsskuta.
Det er ikke egentlig det at folk vil kjempe for det de tror på. Det er heller at de vil kjempe for å opprettholde samsvaret mellom det de tror, det de forventer og det de ønsker. De vil kjempe for å bevare overensstemmelsen mellom det de forventer og hvordan alle andre opptrer. Det er nettopp bevaringen av den overensstemmelsen som gjør at vi kan leve sammen i fred, forutsigbarhet og produktivitet. Det reduserer usikkerheten og den kaotiske blandingen av utålelige følelser som den usikkerheten uvegerlig frembringer.

Den som ikke mestrer livet sitt mens han lever, trenger den ene hånden for å holde fortvilelsen over sin skjebne litt på avstand.

FRANZ KAFKA
Dagbøker, 19.oktober 1921.