Noe av det mest kraftfulle jeg har lest!

Katja Kettu (f. 1978) har skrevet fem romaner, og "Jordmora" er hennes tredje roman. Kettus gjennombrudd som forfatter kom med denne boka, som er meget prisbelønt. Bl.a. har hun mottatt Runebergprisen, Kalevi Jäntti-prisen og Takk for boken-prisen.

Handlingen i "Jordmora" er lagt til Lappland - hovedsaklig i Finland - på slutten av andre verdenskrig. Bokas forteller er Helena Angelhurst, og det er foreldrenes historie hun forteller ... Selv om ordene vekselsvis er lagt i munnen på jordmora eller "Villøye" som hun også kalles, og Johannes, den tyske nazisten som befant seg i Finland under krigen, mens Finland og Tyskland sto på samme side i kampen mot russerne ... så lenge det varte ... Romanen er en fiksjon, men forfatteren har gjennom grundig research foretatt en reise tilbake i tid for å forsøke å finne svaret på hva som egentlig skjedde i en kaotisk tid med mange grusomme hendelser, som det senere er lagt et lokk på.

I begynnelsen av boka er handlingen nokså springende, og det er litt vanskelig å få tak på hva som faktisk skjer. I den forbindelse kan det være lurt å bla seg bakerst i boka og lese om bakgrunnen for Lapplandskrigen. Her har forfatteren nemlig oppsummert de viktigste historiske hendelsene fra juni 1944 og frem til Tysklands kapitulasjon i mai 1945. Her kan det særlig være god grunn til å merke seg følgende:

"Juni 1944.

• Tyskerne har hatt kommandoen på lapplandsfronten siden 1941. President Risto Ryti garanterer overfor Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop at Finland ikke slutter separatfred mot Sovjetunionen.
• Perioden får i Lappland etter hvert navnet Fryktens sommer da VT-linjen (Vimmelsuu-Taipale) på Det karelske neset bryter sammen under den sovjetiske storoffensiven og troppene som har stått under tysk kommando ved Salla i det østlige Lappland, blir flyttet sørover.
• Sivilbefolkningen i Lappland blir uten beskyttelse. Russiske partisaner intensiverer raidene. Blant annet i kommunene Salla og Ivalo blir hele bygder lagt øde.
• Havna i Petsamo spiller ingen rolle lenger, og folk føler seg ubeskyttet. De allierte har overtatt dominansen på Ishavet etter at blant andre slagskipet Tirpitz ble gjort kampudyktig." (side 297)

Dette er bakteppet for romanen, som dramatiserer det som skjedde da tyskerne først var deres allierte og venner, for siden - da Tyskland så smått begynte å tape terreng - å bli deres fiender. I dette klimaet forelsker Villøye seg i Johannes, en tysk soldat med en nær fortid han har fortrengt. Grusomme hendelser i øst, som handler om massakre (Babij Jar i nærheten av Kiel, der over 30 000 jøder ble regelrett henrettet) som fant sted i slutten av september i 1941, og som nesten savner sidestykke i historien ... Johannes er egentlig mest opptatt av å fotografere, men har en far hvis skjebne han hele tiden må forsvare gjennom å vise at han duger som soldat.

Allerede i bokas første kapittel der jordmora sitter og skriver til Johannes i en direkte stil, der hun henvender seg til ham som "du", skjønner vi at boka skal komme til å romme en særdeles brutal historie.

"Jeg er jordmor av Guds nåde, og jeg skriver til deg, Johannes. Vår allmektige Herre har i sin visdom skjenket meg alle menneskers evne til å gi noen livet og til å knuse det for andre. ...

Jeg er, som du vet, en ringe og ulærd jordmor, ubetydelig og sjelegrunn. Alt jeg kan, har jeg lært i krigsmånedene av kuker og blodig muld. Fra før av visste jeg at ved fødselen unnslipper det oss alle et skrik med smak av mellomkjøtt. Nå vet jeg at mens vi lever, gir vi alle fra oss mange tårer, mange skrik og klagesanger, og at menneskene gråter så vel i skyttergraven som i Wehrmacht-staben og i Motti-teltene i Kuolajärvi, iblant av glede og i blant av sorg og iblant med en bjelke i øyet eller med en geværpipe mot tinningen, eller uten noen grunn, og med det målet av tårer er hvert skrøpelige vesen av denne jord levedyktig for Gud. Jeg gråter også, selv om jeg ennå ikke vet hvorfor. Over meg selv, eller fordi jeg ikke vet hvilken side jeg har havnet på i krigen ..." (side 10)

I tider hvor den rene kjærligheten er sjelden vare, og hvor det aller mest handler om grenseoverskridende atferd hvor mange tar det de ikke får frivillig, sier det seg selv at kvinnenes stilling var særlig utsatt. Villøye forstår imidlertid umiddelbart etter at Johannes dukker opp i hennes liv, at denne mannen vil hun og skal hun ha! "Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet." (side 30)

Villøye er en utstøtt kvinne som farter rundt og hjelper til med fødsler - selvlært, men ansett for å være dyktig. Det viser seg etter hvert at Johannes´mor var same, og at dette er grunnen til hans forkjærlighet og nysgjerrighet for Lappland.

Så forflyttes Johannes til den beryktede Totovka-fangeleieren, og det er nå helvete på jord for alvor starter. Hit sørger Villøye for å komme, og plutselig får hennes jordmorkall en helt annen betydning. For skal hun redde eller ta liv? Her betyr menneskeverdet lite eller ingenting, og da galskapen for alvor går opp for henne skjønner hun at hun og Johannes bare har en ting å gjøre: å komme seg vekk! De rømmer til Dødmannsfjorden, et sted som visstnok skal befinne seg innerst i Isfjorden i Finnmark.

Kjærligheten som oppstår mellom Villøye og Johannes er så eksplosiv og rå, men samtidig så vár som tiden og omstendighetene tillater.

"Nå kler du av deg uten å se deg tilbake, og i bevegelsene er det ingenting beregnende, bare opphisselse og uskyld. Jeg kunne hatt lyst til å ta Leicaen opp av veska, støtte den mot staven og sette i gang. Belysningen ville vært gunstig. Men jeg lar det være. Jeg har fotografert hundrevis av kvinner, kortleppede, nakne, fyldige, honningfylte, tynne, fittefrengnete, stygge, gamle, magre, multeduftende. Og jeg har blitt opphisset av alle fordi kameraet har vært imellom. Det har vært en beskyttende mur og et kikkhull mot verden. Jeg ønsker ikke murer lenger. Jeg vil ikke ta bildet. Jeg vil ha del i den samme tilstanden av væren som hun befinner seg i, jeg vil at samme vind skal trenge seg inn i huden på oss begge så vi er ett." (side 200)

Det er som om Katja Kettu finner opp et helt nytt språk når hun beskriver lidenskapen og kjærligheten mellom Villøye og Johannes, der hun veksler mellom det ville, galskapen og vanviddet til de mest følelsesladede og forsiktige øyeblikk dem i mellom. Det er likevel ikke erotikk - bare et uttrykk for de helt umulige vilkårene denne kjærligheten hadde å utfolde seg under.

Romanen handler om hvor langt man kan være villig til å gå for kjærligheten, hvor mye kjærligheten betyr i en tid hvor nesten det eneste andre som betyr noe er å holde seg i live. Hva er verst - å overleve men miste kjærligheten, eller å dø vel vitende om at det siste verdifulle man opplevde var nettopp kjærligheten?

Katja Kettu har skrevet en så intens grusom-vakker historie om kjærlighetens vilkår i et krigsherjet Finland hvor det på slutten av krigen nærmest var anarkistiske tilstander særlig i utkant-Finland og i nord, der tyskerne kjørte den brente jords taktikk ikke bare i Norge, men også her. Alt for å gjøre det umulig for russerne å overleve i det etter hvert golde og folketomme nord ... Romanen er så kompleks, så fullstendig og så fullkommen at den har alle kjennetegn som klassikere bærer preg av: en historie som kan leses om og om igjen, og hvor man stadig vil finne nye detaljer og bunner, velegnet til å gi en historisk periode det ikke er skrevet altfor mye om et nytt menneskelig ansikt, velegnet til å bli analysert både av skoleelever og lesesirkler. Og den er så litterær i sitt uttrykk - brutaliteten og råheten til tross - at det er en sann nytelse å lese den. Kort sagt: romanen har alt! Her kan det ikke bli annet enn en sekser på terningen!

Mine favoritter er Marekors, Sorgenfri og Frelseren.

Det er ytterst sjelden jeg avbryter ei bok. Jeg er et stabeist når det gjelder bøker!
Om den er elendig skrevet og innholdet ekstremt dårlig, så fullfører jeg på trass, rett og slett for å slakte den. Om jeg så må bruke flere år på å fullføre den (og da skjer det mens jeg leser mange andre bøker innimellom, for å slippe å grave meg for mye ned i elendigheta). Det har jeg gjort for litt siden med ei bok, som du finner her. Det gir ingen god følelse akkurat, men noen ganger føles det nødvendig.

Det er jo mye morsommere å skrive positivt om bøker jeg syns er svært gode, selvsagt, og det gjør jeg helst. De bøkene som ligger sånn litt midt i mellom, skriver jeg ikke alltid så mye om. Lar heller andre ta seg mer av de bøkene.

Ganske enig med deg om denne siste boka til Karin Fossum, Brit.
Jeg har også alltid sett veldig fram til neste bok fra henne, og har som du, høye forventninger til alt som kommer fra hennes hånd.

Historien og temaet er interessant nok, og det er en aktuell problemstilling, med hensyn til abort på hvilket grunnlag, og hvor langt vi skal gå når det gjelder å velge hva slags barn vi vil ha. Og Carmen selv er vel et bilde på mange av de bortskjemte, selvopptatte ungene som dessverre har vokst opp i den senere tid, de som alltid har fått alt altfor lett opp i hendene, uten å gjøre noen særlige anstrengelser for å få alt de vil ha...
Men jeg tror jeg leste omtrent hundre sider, dvs nesten halvparten av boka, uten å føle at hun hadde skrevet en godt nok gjennomarbeidet bok...

Dette er jo bare en fryktelig tragisk historie, og kommer nok til å sitte i minnet mitt en stund.
Men fryktelig fort lest ut på bare en dag, og jeg lurer også litt på om dette er Fossums dårligste hittil.

Har nettopp lest A Half Forgotten Song som ferielesestoff. Det passer den bra til!
Alle mysteriene fra gamle dager som har tilknytning til nåtiden blir behendig nøstet opp etter hvert. Jeg lot meg rive med i historien.
Katherine Webb skriver godt, det skal hun ha!

Boka ble ferielesestoff, noe som passet bra for meg. Katherine Webb klarer å holde på leseren med sine mysterier rundt hva som egentlig skjedde for lenge siden og hva som kan knyttes fra alle de gamle hendelsene fram til det som foregår i nåtid.
Joda, en herlig avslappende leseopplevelse.

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp.

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ...

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert.

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers.

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ...

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane.

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner.

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster.

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet).

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ...

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet.

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

"Danseren

hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen? ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig.

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

I mitt blogginnlegg om boka har jeg med bilder.

Hver gang jeg hører/leser om slike nabo-episoder som dette, er jeg alltid overlykkelig over at huset mitt ligger et stykke inni skogen, i den innerste enden av grusveien, og at nærmeste naboer bor ca. 200 meter unna, bak det nærmeste skogholtet. Jeg kan ikke engang se huset deres herfra.
Her i og rundt huset mitt kan jeg med andre ord gjøre og spille akkurat hva jeg vil, bruke den styrken jeg vil på alt jeg spiller og sier og eventuelt hyler, skriker og banner. ;)
Hver gang jeg får slike nabohistorier, blir jeg alltid i sterk tvil om jeg noen gang kommer til å passe inn i en blokkleilighet. For flytter man først inn i en blokkleilighet, er man nesten nødt til å godta og leve med at naboene har litt andre rutiner og lyder enn deg selv...
- Ellers er jeg redd for at jeg ville komme til å bli den sureste gamle kjerringa i blokka...
Lykke til videre med den nye naboen!
:)

Enda en nydelig bok fra Herbjørg Wassmo. En usedvanlig fengende livshistorie og selvbiografisk roman. Av de bøkene du bare MÅ få med deg.
Historien om den lille usikre jenta der nord som vokste til en sterk og uavhengig kvinne. Som opplevde overgrep ingen barn skulle bli utsatt for, men som brukte sin fantasi og styrke, fant sin egen vei og skrev seg ut av traumene.
Herbjørg Wassmo sine bøker er fulle av levd liv; de inneholder alltid noe alle og enhver kan gjenkjenne seg i.
Det eneste jeg har å utsette på boka, er at den godt kunne ha vært mye lenger.
Les! Les! Les!

Konfekt kan av og til være oppskrytt... - der kan det være mye juks i innholdet...
Noe jeg ikke synes Halvbroren er.
Den er rett og slett GOD, - ikke noe juks i innholdet her.