Bokelskere.no

Assad fikk massakrere sin egen befolkning i fred. Bildene ble delt på sosiale medier: Mennesker som levde i går, men ikke i dag.

Mange av de lokale gruppene som var allierte i krigen mot IS, hadde lite til felles, de var fiender som hadde inngått et taktisk samarbeid. Når IS var overvunnet, ville nye kriger bryte ut. Det var så mange interesser på bakken at en løsning syntes fjern. Det var stater, som Tyrkia, USA, Russland, Iran, Irak og Saudi-Arabia, og det var grupper som Hizbollah, ulike kurdiske geriljaer, iranske sjia-militser og et utall salafister, wahabister, islamister og jihadister som alle kjempet for egne interesser på en slagmark som ble stadig mer blodig. Og så var det Assad.

Husvill og rådvill bestemte jeg meg for å hengi meg til mitt marginalt mer kontrollerbare musikerliv. Fortida var dekket av edderkoppspinn, så nå vendte jeg meg mot en verden jeg hadde gått gjennom som barn, som jeg stadig sto på god fot med og hørte rope på meg.
Nebraska begynte som en ubevisst meditasjon over barndommen og dens mysterier. Jeg var ute etter en følelse, en tone jeg kunne oppleve som den verdenen jeg hadde kjent og ennå bar i mitt indre. Levningene fra denne verdenen befant seg fremdeles bare ti minutter og ti miles fra der jeg bodde. Nebraskas gjenferd var basert på mine mange opphold i småbygatene hvor jeg var vokst opp. Familien min, Dylan, Woody, Hank, de amerikanske gotiske novellene til Flannery O'Connor, noir-romanene til James M. Cain, den stille volden i Terrence Malicks filmer og den fordervede fortellingen i regissør Charles Laughtons Jegerens natt - alle viste de fantasien vei.

Tanken på familie virket skremmende og begrensende på meg i 1980. Helt siden ungdomsårene hadde jeg vært sikker på at jeg kom til å bo i koffert, inn og ut av turnèbussen, til kvelden falt på. På et gitt stadium har enhver ung musiker denne overbevisningen. Vi levde livet; resten var for toskene som lot seg fange i en streit tilværelse.

Når jeg ikke var på veien, ble livet vanskelig. Uten kveldens adrenalinskudd ble jeg rastløs og urolig, og det som alltid lå der og plaget meg, hva det nå var, gjorde seg gjeldende. I studio eller på turnè var jeg et helt arbeidslag i èn person, og hadde kun èn tanke i hodet. Etter hvert var jeg begynt å innse det faktum at når jeg var i ro, var jeg ikke rolig, og for å være rolig, kunne jeg ikke være i ro. Konsertvirksomheten virket samlende og beroligende på meg, men løse problemene mine kunne den jo ikke. Jeg hadde ingen familie, ikke noe hjem, ikke noe ordentlig liv. Det var langt fra nytt; mange artister kan fortelle om nøyaktig det samme. Det er en vanlig lidelse i min yrkesgruppe, en slags profil. Vi er reisende, vi er alltid på vei et sted.

Russland ville at verden skulle stå igjen med ett valg: Assad eller IS.
Vesten hadde det langt vanskeligere. De så etter noen som kunne ta over etter Den Islamske staten om man bombet den vekk. De fant ingen.

Muta, som Egzon refererte til, betyr bokstavelig talt glede, og nikah al-muta brukes i sjia-islam som uttrykk for et midlertidig ekteskap som verken har nedre eller øvre tidsbegrensning. Reglene sier at kvinnen må være ærbar, men ikke jomfru. Noen kaller fenomenet religiøst godtatt prostitusjon. Profeten, som selv hadde tolv koner, skal ha vært mot praksisen og fjorten århundrer etter hans død fortsatte debatten i Oslo.

Abdullah Azzam var den moderne jihadismens far. Han ble kjent med Osama bin Laden mens han underviste i Saudi-Arabia på begynnelsen av 80-tallet, og var en pådriver for at den saudiske forretningsmannen skulle finansiere mujahedin - de hellige krigerne i kampen mot sovjeterne. Mens han utdypet vennskapet med bin Laden i Afghanistan, førte han i pennen en fatwa om reglene for når jihad var en individuell plikt - fard ayn - og når man kunne la andre kjempe for seg - fard kifaya.

Han hadde tordnet mot den norske stat som krevde skatt av muslimer samtidig som de drev krig mot islam. Problemet var bare at han selv levde på den staten som andre betalte skatt til, han mottok drøye 19 000 kroner i måneden i NAV-støtte etter at han hadde sagt opp jobben.

De kalte seg Profetens Ummah, men fulgte bare profeten der det passet dem.

Al-Nusra var en av de rikeste opprørsgruppene i Syria. I begynnelsen hadde halvparten av ressursene blitt tilført direkte fra al-Qaida, resten kom fra givere i utlandet, særlig fra Gulfen, og i særdeleshet fra Qatar. Etter hvert hadde gruppen erobret militært materiell fra Assad, og de finansierte deler av virksomheten med inntektene fra oljefelt de la under seg. Løsepenger var en annen måte de hadde tjent millioner på. Var du utlending og ble kidnappet i Syria, var det hell i uhell å bli tatt av al-Nusra. De var mer interessert i pengene de kunne få for deg, enn hodet ditt på et fat.

De tradisjonelle maktstrukturene fra Assad-tiden, da Idlibprovinsen ble styrt via et nett av partipamper og lokale klanledere, var borte. Atmeh var blitt en sump for mafiaforbindelser, streng islamistisk kontroll - og anarki. Det fantes ingen myndighet med voldsmonopol, det var den sterkestes rett. Mange sank til bunns og forsvant, først truet, så drept. Bortføringer florerte, ofte av helt vanlige folk som kunne betale for seg. For å presse dem kunne de ta nevøene, fetterne eller faren. Ved fronten eller i et oppgjør om dollar - et liv var lite verdt.

«EN GANG VAR MUSLIMENE et folk som elsket døden like høyt som dere elsker livet,» skrev Ayan på Twitter. Det var noe Osama bin Laden hadde sagt, og var blitt refrenget til jihadistiske bloggere verden over. Martyrdøden var det etterlengtede, saliggjørende. De vantro, de som fornektet Gud, skulle skremmes, for en fiende som ikke frykter døden, er en farlig fiende.

Madhab betyr lovskole. I sunniislam er det fire, Shafi-skolen i Nord-Afrika, mens Hanbali-retningen, den strengeste, dominerer Saudi-Arabia.

Fiqh er islamsk rettsvitenskap og fortolkning av sharia slik den kommer til uttrykk i Koranen og tradisjonen. I tillegg til å behandle rituelle handlinger som bønn, faste, almisser og pilgrimsferd, omfatter den også privatrett, strafferett og det som gjaldt Ismaels spørsmål: krigens lover. Slik IS så det var Gud lovgiveren, og sharia en del av åpenbaringen som ikke kunne endres eller tilpasses.

For de minste er det den lille verden som betyr noe. De første leveårene kan bli gode i et hus i kalifatet om de får omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Barn kan føle seg trygge selv under ekstreme forhold dersom rutiner blir opprettholdt; dersom de voksne ikke blir satt ut av spill.
Samtidig er barnehjernen sårbar. Dramatiske hendelser og frykt vil lagres i hjernen som fragmenterte bilder, skremmende biter, som kommer tilbake som mareritt og traumer. Erfaringene påvirker den delen av hjernen der tanker og trossystemer formes, der den menneskelige forstand skal bygges.

Jeg ville heller dratt til helvete enn å tilbe gud hvis han i det hele tatt finnes. Gud er så autoritær. Han/hun krever respekt og underkastelse. Fuck det.

Folk hadde ikke vært forberedt på at andre enn Assads menn kunne undertrykke og true dem.