Bokelskere.no

Dimsie på pensjonaskole er den første, og så kom Dimsie går videre, og begge de har jeg. Jeg er usikker på den videre rekkefølgen, de har så like navn, men alle kom ut i grovt sett første halvdel av 50-tallet her i Norge, - opprinnelig tror jeg de ble skrevet på 20-tallet. Jeg er født i -49 og er altså egentlig for ung til disse bøkene, men jeg hadde en eldre søster og en kusine som hadde dem og som jeg lånte av.

Artig liste du hadde laget, - jeg kjenner de fleste, men ikke alle. Jeg har også bevart en del av barndommens bøker, særlig Anne-Cath. Vestly-bøkene, jeg fikk en hver jul, så jeg får rent julefølelse av å se dem. Den første var Ole Aleksander fili-bom-bom-bom, - som jeg var like gammel som, fem år var vi vel begge da de startet. Så ga jeg meg etter at mormor og de åtte ungene hadde bodd i huset i skogen en stund.

I tider som disse har jeg snust litt i bokhyllene mine og kommet over gamle favoritter, - blant annet Dimsiebøkene. Er det flere her inne som har et forhold til dem? For meg ble det et lykkelig møte med min barndoms venninner: Dimsie og kusinen Daphne, Rosamund, Erica, Jean, Mabs og alle de andre pikene på Jane Willardskolen. Jeg vet fremdeles akkurat hvordan det så ut der, bildene skapt i mitt hode den gang, dukker opp igjen nå, - som hvordan det så ut da prefekten Daphne satt og snakket med frøken Yorke foran peisen. Dimsie var skotsk, og jeg tror kanskje det var mitt første møte med Skottland, noe som kanskje var med på å gi meg en egen følelse av tilknytning til det landet. Jeg leste disse bøkene så mange ganger at jeg nesten tror jeg har gått på en engelsk pensjonatskole.

Jeg har de to første bøkene i GGP-serien, og bevilget meg i går to til via nettet, - jeg har jo ikke alle selv, selv om jeg har lest dem. Men jeg har et problem med å få lagt dem inn her. Det rare var at da jeg søkte på Dimsie blant bøkene her inne, dukket det bare opp noen tidlige utgaver på engelsk, og det er jo ikke dem jeg har lest. Da jeg googlet, dukket imidlertid to av de norske utgavene opp blant bøkene her, - man kan bli svimmel av mindre! Men ingen av disse var den første, «Dimsie på pensjonatskole», som er den jeg nå leser innimellom, i små kosestunder. Og så må jeg bare bekjenne at jeg ikke finner ut hvordan jeg skal legge den til, jeg har gjort denslags tidligere, men klarer ikke å finne ut av det nå.

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Som det står bakpå, bør "Mellom høye trær" leses sammenhengende, som en fortelling.

Jeg fant jo frem boken og har nå satt meg til å lese, og så kan jeg ikke la være å legge ut ett dikt til, det aller første i samlingen, - det traff meg rett i magen da jeg leste det første gang!

Om å våkne opp
mellom høye trær
dypt inne i livet.
Om å stå alene
blant fremmede stammer
nederst i skogen
der nød
lærer naken edderkoppkvinne å spinne.

Takk til Annie Riis som var med på å lære meg å spinne!

Jeg har "Mellom høye trær" (Gyldendal 1979), og jeg kunne lagt ut hvert eneste av diktene der! Men i anledning morgendagen velger jeg dette:

Jentesjelene ligger i myra
og vugger de evig ufødte små.
Når kvelden rekker dem furuskyggen
løftes de varsomt
og danser de fredløses triste ringdans
på myrull og siv
mens kappesvøpene folder seg ut
og langsomt glir over
i mørket som kommer. -
Og ingen spør
hvor svikerne deres trer
hvilken dans
med hvem.

Jeg har, og jeg skal sannelig finne henne frem igjen! Hun skrev artige og fine dikt! Jeg så også dødsannonsen, det tynnes i rekkene i en generasjon. :-(

Som det fremgår av det jeg skriver nedenfor, som egentlig er en omtale av "Koke bjørn" av Mikael Niemi, synes jeg at den har mange fellestrekk med "Gutten". Derfor tenkte jeg at dette kunne være en måte å gjøre "Gutten"-tilhengere oppmerksomme på "Koke bjørn", - som jeg altså også synes er en utrolig bra bok!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og nære skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Denne boken omtales på omslaget som «En av dansk litteraturs smukkeste og mest tragiske kærlighedshistorier».

Jeg ble imidlertid først kjent med den da jeg så en filmatisering på slutten av 80-tallet, - en film som egentlig heter det samme som boken, men som i Norge da ble kalt «Katinka» etter hovedpersonen. Det var en film som gjorde dypt inntrykk på meg og har blitt stående som en av de beste og mest rørende filmer jeg har sett! Og det var nok ikke så rart, for i tillegg til å bygge på den kjente danske forfatterens historie, var det Max von Sydow som sto for regien, Klaus Rifbjerg som hadde skrevet manus, den kjente Bergmanfotografen Sven Nykvist som filmet, mens Kurt Ravn, som noen av oss kjenner som «Røde» i Matador, hadde den mannlige hovedrollen, - et stjernelag! Jeg bør nok her også nevne den kvinnelige hovedpersonen, Tammi Øst, som leverte et inntagende spill, men for meg er hun dessverre ellers et ukjent navn.
Jeg strevde lenge med å få tak i en video av filmen, og rundt årtusenskiftet kom jeg over den i en bruktbutikk i Danmark, og lykken var stor! Men etterhvert gikk videospilleren min i stykker og filmen i glemmeboken. Et nylig besøk i Danmark minnet meg imidlertid på den, og nå fant jeg den på dvd via nettet, riktignok ikke i Norge, men i Danmark hvor den er utgitt i serien Nordisk Film Klassikere. Og gjensynet var så vellykket og stort at jeg ble inspirert til å kjøpe boken, som jeg tidligere bare hadde lånt på biblioteket.

Fortellingen ble først utgitt i 1886 som en av flere i boken «Stille Eksistenser», men på grunn av sin popularitet ble den utgitt separat allerede i 1898. Den boken jeg nå kjøpte, er et opptrykk av en utgave fra 1911, så jeg leser et alderdommelig dansk, men det går stort sett bra og er med på å gi historien det riktige steds- og tidskolorittet.

Som man forstår av tittelen på den boken som historien først ble utgitt i, «Stille Eksistenser», så er dette en skildring av tilsynelatende stillestående liv, - så fjernt fra vår tid som tenkes kan. De leves på den litt høyere sosiale rangstige på den jyske landsbygd for rundt 140 år siden, der dagens høydepunkt var å gå på stasjonen og se dagens tog komme og gå, slik forfatteren i forordet forteller at han selv hadde gjort. Der forteller han også hvordan denne historien oppsto i hodet hans med utgangspunkt i et kvinneansikt han en gang hadde sett i vinduet på en stasjonsbygning han reiste forbi, et syn han ikke kunne glemme. Slik vokste Katinka og hennes liv og skjebne frem til å bli en vemodig og rørende historie, bygget på menneskekunnskap og med en skarp iaktagelsesevne, - det siste bringer også litt humor inn i historien. Bang benytter seg av antydningens kunst når han skriver, det er gjennom de små bevegelser og bemerkninger historien fortelles, - på en like stille måte som livene leves.

For en som meg, som er over gjennomsnittet interessert i kulturhistorie, er Bangs skildringer et funn, og boken kan anbefales til alle likesinnede, - samt til alle dem som har sansen for en vakker kjærlighetshistorie!