Bokelskere.no

Å forandre livet sitt når en lever nedkjørt på gata omfatter uendelig mye mer enn å få seg en jobb, en kåk, tjene noen penger. For mange av ungdommene sliter med erfaringer og livsmønstre som gjør at de trenger - og ønsker - at noen tar et totalansvar og gir dem totalomsorg inntil de kan fikse livet selv.

Med de problemene gatebarna har, går ikke veien til et nytt liv langs den høyre sida av en snorrett vei. Veien tilbake til samfunnet er lang og kronglet med bratte motbakker og djupe daler. Apparatet rundt dem må bygges opp slik at de får støtte til å kjempe seg gjennom vanskelighetene når de trår feil og møter motstand. Det finnes ingen lettvinte, billige løsninger. Skal gatebarna få et anstendig liv, er det umulig å kjøre på sparebluss.

Det foregår ting bak rettssalenes lukkede dører som den norske offentligheten stort sett er uvitende om. Ofrene får endevendt sine alkohol og sexvaner og utsettes for konservativ og kvinnefiendtlig moralisering.

Vår tids likestillingsparadoks er at det er tilnærmet straffrihet for voldtekt i Norge, selv om landet har en relativt velfungerende retsstat og sterke frihetsverdier.

Fortielse, bagatellisering og ufarliggjøring av voldtekt er en alvorlig sak. Det er både et uttrykk for mangel på likestilling og et hinder for å oppnå den.

På den ene siden ønsker ungdommene rusen og miljøet, på den andre siden ønsker de en normal tilværelse med bolig, jobb og en å være glad i. Det er i denne motsigelsen muligheten for å komme seg ut av miljøet ligger.

Den eneste måten vi kan forstå voldtekt fullt ut, er ved å sprenge forståelsene av mannlig og kvinnelig seksualitet. Seksualiteten er ikke entydig; enten hundre prosent biologisk styrt, eller hundre prosent kulturelt formet. Skal vi virkelig forstå hva voldtekt er, trengs det er differensiert voldtektsbegrep. Vi må nærme oss en forståelse av at ulike ofre har ulike erfaringer og fortolkninger - at ulike dynamikker er i spill i det øyeblikket et annet menneske har sex med en person mot hans eller hennes vilje. Får vi grep om disse dynamikkene kan vi både hindre nye overgrep og sørge for at sex får det lekne, morsomme og deilige innholdet det skal ha.

Både for menn og kvinner kan det være vanskeligere å sette grenser og ta store konflikter med mennesker man liker eller er i forhold med, også selv om man har blitt alvorlig seksuelt krenket.

Vi mangler et fullverdig språk for de psykiske aspektene ved seksuelle krenkelser. Et voldtektsoffer som ikke kan vise frem håndfaste bevis på på fysisk underlegenhet i etterkant av overgrepet vil i større grad enn dem med blåmerker bli mistrodd, både av sin egen omgangskrets og i retten.

Det kan være ulike grunner til at folk har problemer med å uttrykke hva de vil og ikke vil. Det gjør gjensidigheten til en usedvanlig viktig tommelfingerregel i det seksuelle møtet mellom mennesker.

Skal bevisene holde i retten, bør det helst være synlige tegn på vold, istykkerrevne klær, og ikke et snev av tvetydighetom følelsene for overgriperen. Man skal ha handlet rasjonelt. Kunne gjengi hendelser i minste detalj, uten for store sprik mellom det man har fortalt politiet mange måneder tidligere og det man vitner om i retten. Men: Ikke være FOR rasjonell heller. Da risikerer man å bli stemplet som beregnende - kanskje til og med hevngjerrig. Som voldtektsoffer i norske rettssaler balanserer man på en knivsegg: Ikke vær for sterk, ikke vær for svak.

Vår påstand er at samfunnet opererer med kun to mulige kategorier av voldtekt; den brutale overfallsvoldtekten, som er utvetydig, stygg og brutal, og på den andre siden, den vanskelige, ambvivalente og uklare relasjonsvoldtekten. Men er disse relasjonsvoldtektene virkelig så vanskelige å forstå, så tvetydige?. Kanskje det slett ikke er slik at offerets signaler er umulige å tyde, eller at maktmisbruket egentlig var vanskelig å få øye på?. Kanskje handler det mer om manglende vilje til å se etter signalene og prøve å forstå dem?.

22.juli er en tragedie av et slikt omfang at det skal svært mye til for å tie hvis man besitter informasjon som belyser saken. Det er vanskelig å leve med usikkerhet og gjetninger om en sak som diskuteres over hele verden, som rystet Norge og berørte så mange personer og familier direkte. Mange av foreldrene som sitter igjen uten barn, og noen av barna som skal vokse opp uten foreldre, ønsker eller vil ønske å vite noe om hvorfor de ble rammet.

Et menneske er ikke en øy. Det er umulig å lage en historie om et menneske uten å trekke inn vedkommendes nærmeste.

Norge var rikt på mer enn olje, og 22. juli ble ikke symbol på splittelse og svakhet, men på styrke og samhold. Samtidig lurte mange på hvordan fellsskapet ville ha reagert om gjerningsmannen hadde vært en muslim med utenlandsk bakgrunn: Ville vi hatt sosial kapital nok til å unngå konflikt og mistro da?