Samvitet jagar oss som ein svolten ulv.
"Opp Oridongo" klarte jeg å fullføre med et nødskrik. En svak bok, til Ingvar Ambjørnsen å være.
Fortsetter med mursteinen "Balansekunst" av Rohinton Mistry. I tillegg skal "Syngja" av Lars Amund Vaage fullføres.
[.....]..Slik er skrifta. Ho følgjer spor. Det finst spor i skrift som er viska ut andre stader. Det finst rester av det me såg, det me kjende, blant bokstavane.
Som tillegg til Mari sitt svar, kan jeg nevne at den vanligste formen for senil demens er Alzheimers sykdom. Denne alvorlige hjernesykdommen har fått navnet sitt etter legen som oppdaget sykdommen, han het nemlig Louis Alzheimer.
Å legge bort en bok for en periode er noe jeg stadig vekk gjør.
Kjenner meg litt igjen her...;-)
Sei dine tankar høgt, og dei blir sette på prøve. Stemma avslører deg.
Den som ikkje vil hamna på ei hylla, kan skriva. Den som ikkje vil bu i bås, kan skriva sitt liv om. Den som ikkje vil bli ferdig utvikla, fastgrodd, stiv, kan omdefinera seg sjøv i skrift. Han kan skapa seg sjølv om.
Kva gjer ein ikkje for sine born? Det var ei tid då eg kunne gjera kva som helst for G. Ho fylte livet mitt heilt. Til dømes var eg med på unnfanginga.
[....],avstanden betyr ikkje noko når han stadig blir mindre.
Frem til i det siste har jeg tenkt som deg, men fremover kommer terskelen til å bli lavere for å avbryte . Noen ganger kan jeg velge en mellomløsning, ved at jeg legger boka bort noen dager/uker for så å gi den en sjanse til :-)
Om det ikkje var håp, kvifor skulle ein skriva? Om det ikkje fanst ei framtid for menneska, og for meg blant dei, kvifor skulle eg bry meg med å forma ord ?
Og var det einkvan som ikkje inviterte henne, men alle oss andre, fordi dei trudde det var umogeleg at ho ikkje kunne vera blant dei, då sende eg dei ei krass melding. Slikt kunne eg ikkje finna meg i. Og den som stod bak slikt måtte vera snill og justera sine haldningar.
Dårlig språk, mange feil og svak historie, fører som regel til at jeg avbryter. Men siden jeg stort sett alltid sjekker kommentarer og terningkast her inne, før jeg bestemmer meg om jeg skal lese en bestemt bok, er det ytterst sjelden at problemstillingen m.h.t. avbrytelse blir aktuell.
Har erfart flere ganger at noen bøker krever et spesielt humør. Er jeg ikke i rette humøret, legger jeg den bort noen dager. Det hjelper ofte :-)
Har selv en tendens til å begynne på mange bøker samtidig ( rekorden min er vel 5 bøker under lesing parallellt) . Om boka viser seg å gi et dårlig inntrykk første halvdel, skummer jeg gjennom resten av sidene for å se om den tar seg opp mot slutten. Noen gang tar jeg noen dagers eller ukers pause fra boka. Det er sjelden jeg avbryter fullstendig.
Dersom du leser en bok du på forhånd hadde store forventninger til, og relativt tidlig i lesingen må erkjenne at boka ikke synes å være så god som antatt: Abryter du den da umiddelbart ? Eller gir du boka en "ny sjanse " - f- eks at du bestemmer deg for å lese til ca halvveis, for så å bestemme deg om du skal avbryte ? Eller har du et uforanderlig prinsipp om at alle bøker du starter på, skal fullføres, uansett kvalitet ?
For at jeg skal lande på terningkast 6, må for det første historien være god, Det vil si at den må fange min interesse og mitt engasjement på en slik måte at jeg /helt/delvis glemmer tid og sted., rett og slett fordi jeg lever meg så sterkt inn i det som forfatteren formidler. For det andre må språket være godt, med god flyt. Fritt for skrivefeil, lange setninger og uten overdreven bruk av klisjeer. Jeg har lest endel bøker der dårlig språk har skjemmer leseropplevelsen mye. Og for det tredje, er det ofte et tegn på en 6er bok dersom jeg ikke ønsker at historien skal ta slutt.
I det siste har jeg lest en del bøker som har medført terningkast 6 fra min side. Men dette betyr ikke nødvendigvis at det skrives flere "sekserbøker" nå, i forhold til tidligere. Tror nok noe av grunnen til at jeg har gitt mange seksere, er at jeg har vært mer kresen med hensyn til hvilke bøker jeg velger å lese. Før i tiden hadde jeg en tendens til å velge bøker mer tilfeldig, uten å "kvalitetssjekke" dem først :-)
I det siste har jeg tenkt at det for dem som har vokst opp uten å kjenne sin begynnelse, kanskje alltid vil være en sånn dvelende usikkerhet. For dem vil lykken alltid være flyktig, ustadig, fordi de mangler tryggheten som ligger i å vite at selv om lykken forsvinner, vil minnet om den gi en viss trøst. Det er lett å tro at sorg og tap er en permanent tilstand hvis en mangler det perspektivet historien kan tilby.