Bokelskere.no

Det er rart..., byrjar Hallvard og tar ein litne pause, Tarjei står ved sida av oss og er fem og femten år og smiler. Det er rart korleis han nesten tar større plass nå, i sinn og tankar og kanskje fysisk også, enn om han faktisk hadde vore her.

I romanens skoger ble det ikke gitt noen fasitsvar, selv når forholdet mellom ting ble gjort aldri så tydelig. Det var det som skilte litteraturen fra matematikken.

Barna til de ansatte på kokeriet pustet tran på vei til skolestua, eller på vei ut i en sjark, kjerringene som bar tunge kurver på ryggen fylt av bær eller gress, trakk pusten dypt og fylte lungene med tranluften og smilte. Det var som om de pustet en bedre økonomi.

Hvordan kan man med sikkerhet si når en stor forandring begynner ?. Brå og uventede endringer har gjerne dato, kanskje til og med klokkeslett. Men de som starter med en liten, nærmest usynlig dominobrikke, som er falt et sted utenfor synsranden?.

Han avbrøt henne. "Har du tekstet meg?". "Har jeg noensinne tekstet deg ?. Jeg er da ikke fjorten år !".

Kor er det me IKKJE har vore saman, her i bygda ? Er det ein liten del av asfalten me ikkje har tråkka på alle saman - er det eit tre me ikkje har klatra i, ei dør me ikkje har ringt på og stukke av frå, ein stein ved elva me ikkje har hoppa eller dytta kvarandre frå ? Eller eit jorde me ikkje har bygd halmhytter i kvart hjørne eller leika sisten på, ein sti mellom trea opp mot den store steinen me ikkje har funne, ikkje gått på, sprunge på ?

"Vær så god, Bob", sa jeg. Han satte seg øyeblikkelig ned på den myke kofferten som om det var der han hørte til. Han la seg slik at han kunne se verden passere forbi, noe den virkelig gjorde, i og med at dette var Covent Garden.

Han satte seg raskt til rette slik han likte, litt på skrå over det venstre skulderbladet mitt, med forlabbene plassert på toppen av armen min og speidet framover som om han satt i utkikkstønnen på en sjørøverskute. Jeg klarte ikke la være å smile innvendig. Jeg må ha minnet om Long John Silver, bortsett fra at jeg hadde en katt istedet for en papegøye som reisefelle.

Han var en katt, han hadde flere sanser i værhårene sine enn jeg hadde i hele kroppen.

Jeg visste at jeg denne gangen måtte gripe sjansen jeg hadde fått om jeg i det hele tatt skulle ha noe håp. Dersom jeg hadde vært en katt, ville dette ha vært mitt niende liv.

Mange mennesker liker ikke å tenke på de søte kattepusene som massemordere, men det er det katter er, dersom de får sjansen til det.

Bildet er brukt som en illustrasjon til en kronikk om de norske styrkenes tilbaketrekning fra Afghanistan, og Tarjai, Kristian og Trygve er bare nevnt i en bisetning. Som beviset på det som gikk galt, på det "vi" ofret. Hvem er "vi" , tenker jeg og ser ut vinduet, ut på bygda med 845 innbyggere, 24 mer enn for to år siden etter kommunens storstilte tilflyttingskampanje - men det vil uansett og for alltid være tre for lite.

Soloterroristene virker - rimelig nok - sjokkerende på samfunnene som blir rammet av den private krigføringen deres. De slår brått og brutalt til med spektakulære voldshandlinger, manifester og en fanatisme som vitner om en total mangel på empati, anger eller tvil om deres egen rett til å heve seg over demokratiske spilleregler og andres rett til liv og helse. Det at de i tillegg opererer på egen hånd, med regler de har laget selv og planer de klekker ut i ensomhet, gjør dem desto mer skremmende. Det gjør at man kan lure på hvor mange andre som dem det finnes der ute, skjult bak pcèn på gutterommet, eller vandrende rundt som en av oss.