Bokelskere.no

Det er godt å høre!

Boken er nydelig. Harstad har noen spesielle setninger som treffer akkurat slik de skal gjøre og som gleder meg hver eneste gang jeg leser dem. Menneskene i boken er så skjøre og lett å kunne identifisere seg med. Jeg er enig i at boken noen ganger kan føles litt lang, men til syvende og sist gjør det ikke så mye, fordi den er så fin.

Jeg tror TV-serien blir bra! I hvert fall med tanke på at Pål Sverre Valheim Hagen spiller Mattias; et utmerket valg av skuespiller, mener jeg. Han var faktisk den første jeg så for meg som Mattias da jeg fikk høre om TV-serien, uten at noen skuespillere hadde blitt nevnt. Gleder meg masse!

Jeg orket ikke lese mer på grunn av språket - her var det mye dårlig norsk!

Denne får meg til å tro på kjærligheten.

Helt enig. Forsoningen er en suveren liten fortelling.

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)

Tegneseriebøker for de dagene der du ikke orker å lese så mange ord pr. side, men allikevel vil ha fine leseropplevelser

Jeg lurer på hvem som egentlig har hørt om denne boken. Det er en bok full av bilder av nydelige Jotunheimen samt tekster til bildene skrevet av Erlend Loe. Boken er skrevet som et svar på en kontaktanonse i "Fjell og Vidde" og inneholder mange fine småtekster som:

"Alle snakker om å være ett med fjellet. Det har jeg vært lenge nok. Nå vil jeg være to."

"Når snøen laver ned, tenker jeg alltid på fjellvettreglene. Jeg kan dem alle. Hvis, eller kanskje helst når, du drar på fjelltur med meg kan du føle deg helt trygg. Du slipper å notere reglene på innsiden av håndleddet ditt. Selv liker jeg best den om å grave seg ned i tide. Noen ganger graver jeg meg også ned i utide. Det er nesten det beste. "

"Når jeg har vært lenge på fjellet, hender det at jeg tenker: Hva skal vi med all denne tomheten? Kan den brukes til noe?

Når jeg er i byen, tenker jeg nesten alltid: Hva skal vi med alle disse menneskene? Kan de brukes til noe fornuftig?"

Og min personlige favoritt: " Dette er på mange måter et bilde av meg. Blå, men ikke helt blå. Ikke helt noe som helst. Og hele tiden underkastet små og store endringer. Du vet ikke hvor du har meg, men jeg er der alltid. Alltid. Dette har jeg tenkt mye på".

Jeg kunne fortsatt å dele alle tekstene fra boken her, men da forsvinner nesten gleden ved den. Den bør jo selvsagt leses i bokform, ettersom det tross alt er en kombinasjon av naturbilder og tekst. Jeg anbefaler den på det sterkeste. Den er fin å hente fra bokhyllen hvis man ikke er i humør til å lese en stor, tung roman eller hvis man bare vil drømme seg bort i Jotunheimens vakre natur. Det er definitivt en inspirerende bok som får deg til å ville pakke sekken, smøre matpakken og komme deg ut i friluften. Den er også sår, romantisk og morsom, slik Loe pleier å være. En kjempefin bok!

People in here looked like skinned rats.

Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.

"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"

Dette er en utfordrer! Knallbra titler, også festlig å se Bernhards Trær som faller her, plutselig lignet den en ditksamling, og SYG KIERLIGHED, hviliken forfatter ville ikke dø for å ha en sånn tittel under vesten - men hva i all verden er punkt 2? Listen burde legges inn under "lister", sånn at alle kunne se dette.

Bra tekst om Ett öga rött!

Jeg leste også denne romanen på svensk for noen år siden, og den står seg svingodt i hjernen min. Respekt til bror Khemiri, for å snakke med litt hiphoplingo her.

Mht oversettelsesproblematikken er jeg prinsipielt enig med (alle bøker vil være best i originalspråket) og pragmatisk uenig: "... et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig."

Jeg mener det er nødvendig, i og med at jeg ønsker at den gode litteraturen skal få størst mulig utbredelse (og hva annet er det å ønske?). De færreste leser en roman på andre språk enn sitt eget morsmål, og situasjonen mellom norske lesere og søsterspråkene svensk og dansk er ikke stort bedre enn mellom norks og f.eks. spansk. For at en bok skal passere landegrensene i Skandinavia, trengs den best mulige oversettelsen, og vi skal være glade for at det finnes bra oversettere som er villige til å gå i litteraturdøden for det. Spesielt når det handler om bøker som byr på spesifikke oversetterutfordringer, a la Ett öga rött, eller for den saks skyld McCarthys Blood Meridian, som Knut Ofstad sitter med i disse dager.

Jeg er forresten enormt spent på den, det må være vilt vanskelig, men samtidig klapper jeg høyt i hendene for at han faktisk gjør det, i og med at nå vil en av de største romanene fra 1900-tallet bli tilgjengelig på norsk. Og om man forsøker å lese den på engelsk (slik jeg har gjort, og det tok meg mange måneder), er det opplagt at en god norsk oversettelse er helt nødvendig. Ofstad gjorde jo en imponerende jobb med The Road, som duger i massevis på norsk, så det er grunn til å tro at han er rett mann for Blood Meridian.

Men altså: Alle må lese Ett öga rött. Halim er vår mann, morsom og energisk og sårbar. Og de som kan lese svensk, må selvsagt lese den på svensk.

Jeg er veldig enig. Erlend Loe er undervurdert i litteraturen og han får absolutt ikke den kreditten han fortjener. Jeg tror folk er redd for humoren, at forfattere blir sett på som tullete og lite seriøse hvis de bruker humor som et sentralt virkemiddel. Loe har jo selv sagt at han ikke planlegger å skrive noe som skal få oss til å hyle av latter, men likevel klarer han det, det faller helt naturlig for ham. Det har vel også litt med skrivestilen hans å gjøre, den særegne Loe-stilen. Poenget er at Loe samtidig som han er morsom skriver om alvorlige temaer, noe som umulig kan være en enkel oppgave. Mark Twain's ord passer bra for å understreke dette: "The secret source of humor itself is not joy but sorrow".

Stille Dager i Mixing Part er en strålende roman. Jeg synes ikke Erlend Loe skuffer. Han leverer gang på gang på gang. Det er på tide at flere får øynene opp for det.

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.

Humor med denne fylkeskaken, jeg får en fin Geir Helliesen-følelse av det. Jeg har også en følelse av at Hordaland puster både Rogaland og Oslo i nakken; de er i hvertfall aktive! Og det er bra :)

Du vet at du elsker en bok når du slår opp på måfå og kan lese hvilken som helst setning på den tilfeldige siden og tenke "satan så bra dette er"!