Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.
Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi hadde jo ikke fått allsidig litteratur hvis enkelte mennesker skulle valgt hva folk fikk skrive om og ikke. Det burde være plass til alt i litteraturen og kunsten, ikke minst. Selvfølgelig ser vi etter forskjellige ting, alle sammen, det finnes vel ikke en bok som når ut til absolutt alle. Det sitter alltid en kritiker der ute som formulerer sin misnøye til glede for noen, men på ingen måte til alle. Det er naturligvis dette som skaper debatter som vi jo til syvende og sist trenger.
Jeg mener at vi trenger det hverdagslige om det er det vi skal kalle det(for når alt kommer til alt lever vi alle i hverdagen), trenger "å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet" som Knausgård skriver i sin Kamp, selv om det irriterer og provoserer og selv om enkelte mener det ikke fortjener sin plass i litteraturen. Vi eier våre egne liv, alle sammen, og det finnes ikke en fasit som forteller oss hvordan vi skal leve, hva vi skal lese, skrive eller interessere oss for. Det er heller ingen som kan bestemme hvor vi skal sette vårt eget fokus.
Jeg er enig med Jan Fongen: Skriv sjæl hvis det er noe du vil få sagt, hvis du vil endre samfunnet fordi "ingen andre" klarer det..
Gled deg, ja!
Hurra. Jeg synes det er så bra at flertallet av oss holder på med den!
Jeg stemmer for at Bergen også får litteraturhus. Jeg eeer så misunnelig! Hvorfor skal "alt" foregå i hovedstaden?
Jeg kan forsikre deg om at det blir en historisk aften. Jeg har selv sett Knausgård og Renberg på samme scene, på litteratursymposiet i Odda og det var en veldig god opplevelse! Herlige mennesker, skal jeg si deg.
Jeg er snart ferdig med bok nummer en, gleder meg til å sette i gang med nummer to om ikke altfor lenge. :)
Herlig :)
Man kan lese om dette i forordet, skrevet av Nina Marie Evensen. Til sammen ca. fire sider med politisk innhold ble fjernet fra "Bare Alberte", det dreier seg om krasse utsagn om Tyskland og første verdenskrig.
Jeg har nettopp begynt å lese, men liker den veldig godt allerede. I starten blir vi kjent med Alberte som sjenert ung jente i en liten by, hun vil helt tydelig bort fra livet hun lever der. Språket er nydelig. Jeg ville i hvert fall ikke gitt bort min bok!
Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?
Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!
Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.
Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.
Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):
"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."
Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):
"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."
Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.
Gunnar Staalesens trilogi 1900, 1959 og 1999 er god og litt annerledes krim. Det er et mord som binder det hele sammen, men i tillegg får du Bergens historie gjennom hele 1900-tallet og du følger flere generasjoner i ulike familier.
Å skrive er nesten det samme som å fotografere.
Dersom du vil prøve deg på Torgny Lindgren igjen, vil jeg anbefale Hakkepølsa. Den er annerledes, og der har du nydelig språk og humor i massevis. Den boka koste jeg meg virkelig med.
Og han vant den!
Gratulerer, Karl Ove! Dette fortjente du :)
Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?
Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)
Av og til, når jeg leser en bok, kan jeg der og da eller senere ønske det var jeg som hadde skrevet boken. Det er nesten irriterende, hvor gode enkelte setninger kan være, hvordan de nøyaktig beskriver det jeg føler for noe eller akkuat det jeg mener. Jeg må ikke nødvendigvis være enig i alt forfatteren skriver, men teksten, selve boken føles så bra og så god at det er et eller annet i meg som kunne ønske at jeg selv hadde skrevet den.
Et eksempel jeg har hørt når det gjelder dette er Naiv. Super av Erlend Loe, det er mange som har svart den når jeg har spurt. Et eksempel fra min side er at jeg kunne ønske at jeg hadde skrevet Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? fordi den rører meg på alle områder, ved at den er full av vakre og skjøre mennesker som samles i en god historie samt skrevet med akkurat de spesielle setningene som får det til å krible i kroppen når man leser dem.
På den annen side trenger det ikke å være slik at man ønsker at man har skrevet favorittbøkene sine, nettopp fordi de er favoritter. Jeg for min del har et veldig sterkt forhold til f.eks Mannen som elsket Yngve og i grunn hele forfatterskapet til Tore Renberg, men jeg kunne likevel ikke ønske at jeg hadde skrevet bøkene hans, fordi jeg har blitt såpass glad i forfatteren selv og hans univers. Det handler heller ikke om å tro at man kunne skrevet boken bedre, eller å forandre den på noen som helst måte. Det jeg mener er at jeg av og til kan få følelsen av å ville skrevet en bok, akkurat slik den er.
Det ble kanskje litt merkelig dette her, og vanskelig å forklare, men jeg prøver: Har noen av dere opplevd dette? Hvilken bok eller bøker kunne du i så fall ønske at du hadde skrevet?
(Det burde kanskje nevnes at dette er skrevet av en ung og tullete forfatterspire). :)
Ja, det er jeg enig i. Årets julegave?
Hva med å prøve Sjöwall og Wahlöö? Samfunnskritisk svensk krim.
Victoria er en nydelig liten roman. Prøv den!
Åh. Jeg synes også Marit Eikemo er morsom. Holder på å lese hennes siste bok "Arbeid pågår" nå og finner den ganske humoristisk! Øyehaug er heller ikke så verst.