Bokelskere.no

Dette fant jeg på nettet:
77 år gammel ble Halldis Moren Vesaas kjæreste med den ti år yngre skuespilleren Gisle Straume. Det vakre diktet Ferdaminne er skrevet til ham. Da hun ble intervjuet i en dokumentarfilm, fortalte hun at følelsene kan være like sterke i syttiårene som i ungdommen. «Men du er betre i stand til å takle dei. Du veit betre enn å prøve å forandre på den andre, gjere han til det du ønskjer at han var», fortalte hun. Halldis Moren Vesaas og Gisle Straume var kjærester fra 1984 til han døde tre og et halvt år senere.

Sjekket nettopp boken og den høres interessant ut. Den boken appellerer til meg. Laila den har jeg satt på ønskelisten min. Jeg vil også si at den er like aktuell uansett årstall.

Skjønner ikke dette med mørkere hudfarge som kan føre til at mange ikke vil ha noe med
en "farget" personen å gjøre. Folkens det er bare hud som har sine funksjoner + å holde muskulaturen & organene på plass. Hjernen sitter fremdeles i skallen hos hvert eneste menneske. I psykologien kalle de det generalisering - tar alle under samme kam.
Jeg deler folk inn i 3 grupper uavhengig av hudfarge & religion : De vise/gode, de dårlige/vonde + de i midt imellom som kan gå begge veier.

Vil sånn stort sett bare si hei til denne trofaste gjengen som fortsetter å bruke sida, for jeg har ikke vært innom her på lenge... har begynt å lese om igjen Robin Hobbs The Soldier Son-trilogien (kan ikke se at jeg noengang har fylt inn lesedato på dem). Er såvidt inn i den første. Har ikke tid! Hehe
Jeg har omsider begynt å skrive selv.

God kveld i stuen til alle sammen

Nå er jeg godt i gang med Røykteppe av Jørn Lier Horst & Thomas Enger og liker den godt.
Må innrømme at Jørn Lier Horsts Forræderen falt ikke helt i smak. Kom ikke inn i historien og endte med å skumlese siste del av boken.

I forrige uke var jeg innom Ark og fikk med meg "Til våren" av Anna Bache-Wiig - tilbud til Arks venner/medlemmer. Historien begynner våren 1945. En tid da alle følelser var satt fri etter 5 år under tysk okkupasjon. Hver generasjon har hatt sitt. Noe jeg har tenkt på - det var Hitler som tapte krigen, som resulterte i at vanlige tyske borgere ble satt fri de også da de allierte tok opp kampen.

Våren 1945 synes alle muligheter å stå åpne for Ingrid Abrahamsen. Endelig er landet fritt, og hun kan gifte seg med mannen hun elsker. Men freden kaster også skygger. Faren hennes, krigsseileren, som ingen har hørt fra på flere år, kommer ikke hjem til bryllupet. Kanskje har han sine helt egne grunner til å holde seg borte. Og da bestevenninnen Tove dukker opp, etter å ha blitt jaget fra byen etter et forhold med en tysk soldat, flyter også gamle lengsler og hemmeligheter til overflaten.

Hvilken krig har de tre utkjempet, og er den egentlig over? Og er Ingrid så fri som hun tror? Hva former en ung kvinnes lengsler og håp? Hvilke muligheter har hun i et samfunn som skal bygges på ny?

Har ikke lest noe av henne før, så hvis noen har det, tar jeg imot forslag. På Ark fant jeg heftet bøker på tilbud som fanget min interesse:
Å sette sammen bitene : min historie om vold, skam og reparasjon av Martin Eia-Revheim.

Martins fortelling er en opprørende historie om svikt og svik. Om å vokse opp med en voldelig og uberegnelig far. Om alvorlig omsorgssvikt og vold som aldri ble oppdaget.

Alice Feeney er en svært populær thrillerforfatter for tiden, og jeg valgte å lese hennes mest kjente bok for å se om det var noe spesielt med den eller ikke.

Jeg liker ikke hype og ofte styrer jeg unna det. Hvis det er en bok jeg er interessert i, venter jeg med å lese den når bokas populæritet har sunket. Jeg venter ofte med å lese en bok til da i stedet mens mange andre leser den.

Et siste forsøk
Rock Paper Scissors er om et spesielt ekteskap. Amelia og Adam har vært gift i ti år og har bare en hund. De er barnløse fordi de har gitt opp håpet med å få barn etter mange forsøk. Amelia vinner en weekendtur gjennom jobben og tar med seg mannen og hunden i et forsøk på å redde ekteskapet. De skal overnatte i et kapell som ligger øde til, som er renovert til et overnattingssted. Det nærmeste er en hytte som en gammel kvinne bor i. Ellers er de isolerte med nedsnødd landskap.

Adam har alltid drømt om å skrive noe eget, men inntil videre er han en manusforfatter som skriver manus som er basert på bøker. Samtidig er han ansiktsblind. Han gjenkjenner ikke ansikter, ikke en gang konas ansikt. Dette blir nevnt til det kjedsommelige. Skjønner det er en ubehagelig tilstand, men trenger ikke å nevne det i nesten hver eneste kapittel.

Man blir kjent med Amalie og Adam gjennom nåtiden og gjennom brev som kona skriver, som hun ikke vet om hun skal la mannen lese eller ikke. For på hver bryllupsdag skriver hun et brev om ekteskapet og livets hendelser.

Underveis i boka gis det små hint at bare en av dem kommer til å dra derfra. Skal de gå fra hverandre eller kommer det til å skje noe mer drastisk? Under oppholdet opplever de også uhyggelige ting i kapellet.

En noe vag beskrivelse av boka og det har en årsak. Dette er en thriller man må lese uten å vite så mye om den på forhånd, for plottet er ikke så stort, og dermed kan det heller ikke skrives så mye om det uten å røpe noe.

Svak fortellerstemme
Likte at denne psykologiske thrilleren besto av et lite persongalleri og foregikk i et øde landskap i Skottland. Personlig foretrekker jeg bøker med mange karakterer, men det var fint med en bok med få karakterer til en forandring. Det svakeste delen av boka må vel være fortellerstemmen og skrivestilen, for her er det mye som gjentas og det er en luftig tekst. Forfatteren går aldri helt i dybden, hverken i plottet eller karakterene. Det blir noe overfladisk. Det er en bok som er mest ute etter å sjokkere fremfor å levere noe stødig. Ble heller ikke overrasket over slutten, og jeg likte å lese fra nåtiden fremfor konas brev. Er ikke spesielt glad i brevformat i bøker av en eller annen grunn. Synes ofte det ikke har noen virkning.

Et underlig ekteskap som var fascinerende å lese om og man bare venter det verste. Men ikke forvent helt det store. I det store og hele var dette en helt vanlig psykologisk thriller som er underholdende der og da, men ikke noe mer enn det. Den var ikke så sjokkerende som mange skulle ha den til å være, og det er heller ikke en bok man grubler på lenge etter at den er ferdiglest.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dagens sitat:
Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
Marcus Tullius Cicero

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Halldis Moren Vesaas, Fra Livshus, 1985

Ble inspirert av Hufsamor - nynorsk uttrykk to-eine.
Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann.
(Hentet fra https://heltgreipoesi.wordpress.com/tag/alderdommen/)

Jeg vil bare si meg enig med deg, Hufsamor. Så mange gode, gamle ord som forsvinner, og to-eine er et vakkert og presist uttrykk. Tviler på at vi har et godt alternativ på bokmål. To-somhet synes jeg lyder mer ensomt - om det gir mening :-)

Dette er en tekst jeg fant på Gyldendal:

I Arvestålets sluttscene stanser hovedpersonen Håvard på en høyde og ser ut over den fremmede bygden han skal slå seg ned i, der han ikke kjenner et menneske.

"Noen vei tilbake fantes ikke. Hjem igjen til Telemark kom han aldri mer. Han var æreløs, men ingen visste det her. Han kunde gå sin gang mellem folk, og ingen kunde peke på ham bak ryggen hans og hviske hvem han var."

Arvestålet er den første delen av storverket om Håvard Gjermundsson Viland, Sigurd Hoels "studium i janteloven" fra et norsk bygdesamfunn omkring 1820, som senere fullføres i mesterverket Trollringen.

Ut i fra denne teksten ville jeg begynt med Arvestålet som er bind 1. Har serien men har ikke kommet så langt til å få lest den. Dette var en påminnelse :)

Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?

Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?

Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.

Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.

Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Fra avisutklipp fra - 20 juli 1945:

REKORDVARME

38 grader i Steinkjær, 32,2 i Trondheim & 30,2 i Bergen

I denne uken gikk det en varmebølge
over landet som har nådd rekordmessige
høyder. Man må 30 - 40 år tilbake i tiden
for å finne tilsvarende varme

Lest på FB, hvilken avis det gjelder sier ikke avisutklippet noe om.

Ja jeg har prøvd Bookis, men siden jeg bor på landet og bruker postboksadresse så går det ikke. For det første så ble adressen noen ganger skrevet på pakken feil. Sendt til en person som aldri har kjøpt noe på Bookis. Nå blir boadressen påført uansett om postboksadressen min står oppført som den eneste adressen på min side der. Bussforbindelsene der hvor jeg bor er helt elendige og det tar meg en hel dag med ventepauser fra kl. 09:00 - 20:30. Alt gikk fint til å begynne med og jeg kunne hente pakker på 4 bussplasser fra Aksdal.

Jeg skal om litt begynne på Røykteppe av Jørn Lier Horst & Thomas Enger. Den er den andre boken i serien om Alexander Blix. Sitter her og koser meg med varm sjokoladedrikk.

Ute er det gråvær og det har regnet (hehe kan se det i den lille vannputten på berget foran huset (værmeldingen min om vinteren, pluss/minus grader).

Ellers i dag har jeg surfet rundt og kikket på bøker. Får mye inspirasjon av dem som anmelder bøker her på Bokelskere. Bøker er ikke billige hvis man vil ha de innbundet, så her kommer sparekniven inn og kutter ned. På Adlibris har jeg en lang ønskeliste og målet mitt er å bestille 1 bok per måned, men så kommer tilbudssalg og roter det til. Hehe ønskelisten blir kanskje mindre, men så oppdager man andre bøker da. Siste maisalg fikk jeg med meg noen bøker fra Norli (ikke på salg hos andre) som etter salget som nå er gått opp i ordinær pris over 400 NOK.

Bruker ikke det lokale bibliotek, fordi de bøkene jeg ønsker å lese : Lang ønskeliste, må bestille fra andre bibliotek - det har jeg ikke tålmodighet til. Pluss at jeg har et lesepress på meg og det vil jeg unngå.

Dagens sitat:
Du eier ikke en bok når du har kjøpt den. Du eier den når den har truffet deg på en slik måte at den er blitt din.
Jon-Roar Bjørkvold

Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...

En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.

Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.

Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.

Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Gray begynner dramatisk på Reign-of-Terror-rettssaken der Lavoisier og de 27 andre medlemmene av Ferme Generale (rike skatteoppkrevere som tar profitt) blir dømt til umiddelbar halshugging. Men hennes påfølgende beskrivelse av Lavoisiers tidlige liv, og tidlige vitenskapelige arbeid og ambisjoner, er kjedelig og flat. Heller ikke Lavoisiers ultimate bidrag, en avhandling som kodifiserer kjemi som en eksakt vitenskap, er stoffet i moderne vitenskapelig drama - selv om hans avvisning av den da fremtredende ""phlogiston""-teorien, som forekommer omtrent midtveis i boken, har en mer åpenbar leser. anke. Implikasjonene av Lavoisiers samfunnsarbeid og hjelp til sultne bondebønder – mens de lever godt på skattebetalingene – kan være interessant; men Greys behandling er slapp: "" Han gjorde det han kunne for å forbedre livskvaliteten til beste for folket. Men Antoines arbeid som vitenskapsmann kom alltid først."" Under kampene, da han involverte seg i å holde sykehus, skoler og matforsyninger i gang, "gjorde han sitt beste for alle sider i kampene."" Gray får mer lesbar kjørelengde fra Lavoisiers kone Marie. Datter av sjefen for Ferme Generale, gift som 14-åring for å unnslippe en kamp med en høyt plassert eldre alkoholiker, hun lærte fremmedspråk for å oversette kjemisk litteratur for mannen sin, tok tegnetimer slik at hun kunne illustrere bøkene hans, jobbet ved siden av ham i laboratoriet, fullførte sin siste vitenskapelige bok etter at han ble henrettet, og ser ut til å ha gjort en god jobb med det hele. Marie fortjener mer intelligent behandling, men Greys dekning av prestasjonene hennes kan redde boken.

Den allsidige franske vitenskapsmannen Antoine-Laurent Lavoisier var hovedarkitekten bak det som har blitt kalt «den kjemiske revolusjonen». Denne boken konsentrerer seg om Lavoisiers utvikling som en revolusjonær leder innen kjemi fra hans første spekulasjoner om grunnstoffene, gjennom perioden med store oppdagelser angående oksysyrenes natur, til den siste episoden av reformen av den kjemiske nomenklaturen og utgivelsen av hans klassiker. Traite elementaire de chimie (1789). Boken behandler i forbifarten Lavoisiers utenomvitenskapelige aktiviteter, som finansmann, myndighetsadministrator, pioner innen eksperimentelt landbruk

Først publisert i 1993, representerer en omfattende, tilgjengelig beretning om den store franske kjemikeren og administratoren fra det attende århundre, Antoine Lavoisier. Vitenskapshistorikere kjenner Lavoisier som en grunnlegger av moderne kjemi. Studenter fra den franske revolusjonen kjenner ham som en viktig finansmann og administrator i de siste tiårene av det gamle regimet og som den mest kjente vitenskapsmannen som ble giljotinert under terroren. Dette bindet vier like mye oppmerksomhet til opprettelsen av hans oksygenteori om forbrenning og til hans innsats som offentlig administrator før og under revolusjonen. Lavoisier var en historisk figur av ekstraordinær betydning. Biografien hans belyser fremveksten av moderne vitenskap og historien til den franske revolusjonen. Antoine Lavoisier gir leseren et levende, informert bilde av mannen, hans prestasjon og den tumultartede alderen han levde i.