Bokelskere.no

Hvis en person angrer på noe som ikke kan gjøres ugjort - som for eksempel å ta livet av noen - er det naturlig at vedkommende rettferdiggjør eller bortforklarer handlingen for eksempel ved å se på seg selv som et offer for å redusere smerten.

På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit.

Noen ganger legger homofile ut kontaktannonser på nettet hvor de søker andre homofile av motsatt kjønn som de kan bygge en familie med. De bor sammen, får barn, og lever som en hvilken som helst familie, men så lever de også et dobbeltliv ved siden av. Da kan man både møte familiens forventninger, og leve de livene man vil.

«Hvordan gjenopprettet du familiens ære?»
«Jeg drepte datteren min», sier han og forteller meg det lille han husker fra dagen som forandret alt.
Mens han snakker, legger jeg merke til at noe ved ham er forandret. Blikket hans vender hele tiden ned, og han sitter tankefull og taus i lange perioder. Som om vi unngår å snakke om det han virkelig vil si, og han venter på et avgjørende spørsmål, som vil dømme ham.
Jeg blir sittende og lytte, men spør aldri Rahman om han angrer på det han har gjort. For anger krever erkjennelse, og åpner opp for tilgivelse. Ikke bare fra en selv, men også fra Allah. Og Rahman har aldri erkjent eller tilgitt seg selv for det han mener at han ble tvunget til å gjøre. Og Allah er et håp om tilgivelse jeg vet han ikke tror på.
«Jeg er et offer», gjentar han flere ganger, mens han forklarer hvordan han mishandlet sine egne barn den morgenen.
Det slutter aldri å forundre meg hvor lite ære og stolthet det var igjen i øynene hans da han sa det.

For at verden skal gå fremover og forandres, må noen være annerledes og skape forandring

..... Sverige er I ferd med å udgjøre en sikkerhetstrussel mot nabolandene. Den lange grensen mellem Norge og Sverige er en af verdens minst bevoktede.
Finland deler også grense med Sverige.
Malmö er trolig Nordens mest islamiserte by. Det tar kun 40 minutter med bil over Øresundsbroen å kjøre fra Malmö til Danmarks hovedstad København….

I Saudi-Arabia er det dødsstraff for «blasfemi» mot islam, og praktisering av alle andre religioner er forbudt ved lov. Den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag for å ha startet en nettside for liberal debatt. Likevel skal Saudi-Arabia lede en FN-gruppe som arbeider med menneskerettigheter. Er det ikke på tide at vestlige land slutter å ta FN seriøst, og slutter å sende penger til organisasjonen?

Folk flest hater ingenting. De vil bare leve et liv med minst mulig konflikt og frykt.

Ingen utfordring er så stor at det ikke lar seg gjøre å gå rundt den, Charlie Brown.

Ekskoner er krevende. Jeg foretrakk fordomsfulle dommere, hevngjerrige aktorer eller mistenksomme politietterforskere.

I det flerkulturelle Europa handler hoveddilemmaet om folkesuverenitet versus rettsliggjøring: på den ene siden demokratiets rett til å utøve sin suverenitet, på den andre siden minoriteters ønske om rettslig vern. Jo sterkere minoritetsvernet blir, jo mindre spillerom blir det for majoriteten til å gjøre det man gjerne tenker er demokratiets oppgave, nemlig å bestemme gjennom debatt og flertallsavgjørelse hvordan det gode liv i fellesskap skal leves. Dette er et klassisk liberalt dilemma: Demokratiet setter menneskene i stand til å forme sitt kollektive liv, og rettsstaten passer på at individer og minoriteter ikke overkjøres i denne prosessen. Dilemmaet antar nye former når samfunnet blir flerkulturelt og flerreligiøst.

Jeg har sagt det før og sier det igjen. Folk er rare.
Undringen over «de andre» begynner allerede når du åpner avisen, eller skrur på PC-en.
Nyhetene er fulle av folk som er halvparten så gamle som oss, og som uttaler seg kategorisk og bombastisk om ting vi ikke har hørt om.
Og hvorfor det?
Fordi de planlegger å finte oss ut over sidelinjen, så de kan overta verden og styre den mot den sikre avgrunn.
Gjerne for meg, men la meg være i fred den tilmålte tiden jeg har igjen her i denne jammerdalen.

Det foregår i dag et ubarmhjertig oppgjør, noen vil gå så langt som å kalle det en borgerkrig, innenfor islam. På den ene siden står de som ønsker at det globale muslimske samfunnet skal omfavne den moderne verden, både politisk, sosialt og økonomisk. På den andre siden står mørkets krefter, med et samfunn tuftet på religiøs intoleranse, der annerledes tenkende bokstavelig talt ikke har noen plass.

Samtidig som homofili er akseptert av befolkningen, er myndighetenes holdning den stikk motsatte. For dem er homofili et angrep på selve grunnmuren i den islamske samfunnsstrukturen. Hvorfor? Rett og slett fordi sharialoven ble skapt da folk ikke visste bedre.

Det finnes bare ti land i verden der det er dødsstraff for å være homofil, eller rettere sagt utføre homofil sex. Iran er ett av dem. Samtidig uttalte daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad, i 2007 at det ikke eksisterte homofili i Iran. «I motsetning til i deres land, har vi ikke homofile i Iran,» sa han på en reise til New York, og uttalelsen beskriver godt den fornektelse og selvmotsigelse som regjerer i hodet på iranske ledere. På den ene siden er det altså dødsstraff for «levat», praktisering av homofil sex, mens de som praktiserer homofil sex, ikke eksisterer.
Å være homofil i Iran er derfor en surrealistisk tilværelse i et samfunn der dobbeltmoral er satt i system.