Bokelskere.no

Denne var spennende, til tider heseblesende. Litt eplekjekt språk som det tok litt tid å fordøye, men tror det må bli en sekser gitt.

Godt skrevet, interessant historie, men den ble litt vel dyster for min smak.

Velskrevet, humor som fungerer

En nydelig historie om disse to brødrene, som holder tett sammen i voksen alder

Leste ikke ferdig, det ble for kjedelig

Johanne studerer litteraturvitenskap i Trondheim. Søsteren hennes, Aina, går siste året på videregående i Oslo. Hun har blitt superkjent som bloggeren «AiMaSa». Aina er søt, sjarmerende, og et naturtalent på fiolin. Nå skal hun være med det norske bandet, «Ask for October» på Europaturné. Johanne er ikke begeistret, for Aina er forelsket i gitaristen i bandet, og Johanne vet at han er farlig. Hun klekker ut en plan om å følge bandet som journalist, og får dekket oppdraget via Medietilsynet. Problemet er at Johanne ikke har skrevet et ord da turnéen er over. Boken er forklaringen på hvorfor og hvor pengene har blitt av.

Sterk ungdomsbok om angst, skyld, søskenrivalisering, musikk, vennskap, overgrep og tilgivelse.

Coben er mest kjent for sine enkeltstående thrillere, men han har skrevet noen serier også. Han har skrevet en serie om Myron Bolitar, og han har også så vidt begynt på to andre serier: nemlig Wilde og nå Win. Noen kjenner kanskje igjen Win fra Myron Bolitar serien?

En mann som vet hva han vil
Fremdeles liker jeg Cobens enkeltstående thrillere best hvis jeg måtte velge, for synes de er mer avhengighetsskapende og fenglsende. Likevel er jeg glad for å ha lest Win for det ga mersmak. Han beskriver seg selv som en slags Batman. Han kommer fra en rikmannsfamilie og bor på godset sammen med sin far. Han har råd til hva som helst, og kan gjøre hva som helst når han vil. Han er også glad i vakre kvinner som han treffer gjennom en superhemmelig sexapp. Han er en mann som vet hva han vil. Han tar også ofte loven i egne hender, gjerne med vold.

Denne gang er han selv halvveis i trøbbel. Han blir fraktet av noen til en penthouse og der finnes et berømt maleri som er blitt stjålet fra godset, og en koffert med Wins initialer på, er blitt funnet. Mannen Ry Strauss, som eier leiligheten, er død, og Win har en mistanke om at han er en av kidnapperne til Patricia. Patricia er Wins søskenbarn. For mange år siden ble Patricia kidnappet og noen måneder senere, klarte hun å rømme fra Skrekkskuret i skogen, men kidnapperne hennes ble aldri identifisert. Ry Strauss skal også være en av de skyldige i en sak som skjedde for mange år siden. Win begynner å gjøre sine egne undersøkelser om denne døde Ry Strauss i håp om å renvaske seg selv og kanskje gi Patricia fred.

Ikke alle kommer til å like denne karakteren
Win er kanskje ikke en bok eller en karakter for alle da han er noe annerledes. Han vet at han har mye penger, og har mulighet til det han vil, og er ikke redd for å vise det, heller. Han er en fyr som går veldig i mot janteloven, noe som kan bli klysete å høre på for enkelte. Men jeg syntes det var forfriskende. Selv er jeg en smule lei av å lese om antihelter som virker å være skinnhellige, så det var forfriskende å lese om en karakter med en annerledes personlighet. Men advarer om at det kan bli for mye for enkelte, men jeg syntes bare det var festlig. Win minner meg om en blanding av Bruce Wayne (Batman) og Patrick Bateman (American Psycho).

Win er en sprudlende karakter med sine gode og onde sider, og Coben blomstrer med sin kjente, tørre humor. Mysteriet ble noe forutisgbar, men likevel ødela det ikke spenningen eller den gode underholdningen Coben klarer å skape. Leser gjerne mer om Win. Leste noen av bøkene i Myron Bolitar serien, men syntes Myron Bolitar figuren var noe kjedelig. Win er sprekere og vittigere. Så jeg leser heller mer om ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Maddie Mortimer er debutant men hun skriver som om hun ikke har gjort annet i hele sitt liv. I denne boken gir hun sykdommen en egen stemme, nesten som en egen karakter i boken og det fungerer som bare det. Ikke rart at denne er på langlisten til årets bookerpris,dette er veldig bra!

Les gjerne omtalen min her.

I Himalaya bor en gammel, sliten, og ikke minst, bitter dommer. Huset er stort, men nedslitt og langt fra folk. Helst vil han bare være i fred med hunden sin og kokken, men en familietragedie tvinger ham til handling. Barnebarnet, Sai, som nå er foreldreløs kommer for å bo hos bestefaren hun ikke kjenner. Kokken får ansvaret for å passe på henne, men han har tankene i USA. Sønnen hans, Biju, jobber og bor i New York. Farens syn på sønnens tilværelse er nok mer rosenrød, enn hva som er fakta. Restaurantbransjen er tøff, og Biju har ennå ikke fått «Green Card», noe som gjør livet veldig vanskelig.
Også dommerens fortid bringes til live.

Historien hopper mellom livet til Sai, Biju, og dommerens, noe som gir en god forståelse for hvorfor noen ble, mens andre dro under kolonitiden.

Boka fikk «The Man Booker Prize» i 2006.

Boka handler om livet på Grønland, om sårbar natur og sårbare mennesker. Det er i det hele en sårbarhet som for noen ser ut til å gå over i håpløshet. De økende temperaturen på koden får Grønlandsisen til å krympe. Innlandsisen truer med kollaps. Også blant menneskene merkes dette. Selvmordsraten her er svært høy, høyere enn i alle andre land.

Handlinga i boka er sett gjennom øyne til en ung kvinne. Hun er uten navn i boka. Hun er lesbisk og har nettopp funnet seg en kjæreste, Maliina. Men nå skal hovedpersonen reise ut av landet, til Danmark, til Århus. Her skal hun studere antropologi. Men livet i Danmark blir vanskelig. Grønlenderne med sitt avvikende utseende blir sett ned på. Også studiet oppfattes vanskelig for henne. Eksamen kommer, men hun leverer ikke. I brevene til kjæresten lyver hun og forteller at alt gikk bra.

Boka er delt inn i tre deler. Første del heter «De». Handlingen her avbrytes stadig av opplysninger om folk på Grønland som nylig har tatt sitt eget liv og hvilken metode hver av dem brukte. Andre delen er kalt «Hun». Her går vi inn i et konkret eksempel. Jeg-personen er tilbake på Grønland. Hun har reist fra Nuuk til kjærestens hjemsted. Her får hun møte kjærestens familie. En kusine av Maliina har nettopp tatt livet sitt. Hun klarte det ved tredje forsøk. Den dødes foreldre sitter der helt lamslåtte. Likevel vil ingen snakke om det. Men det vil Maliina. Hun oppsøker sykehus og andre institusjoner og vil ha svar på hvorfor jenta ikke fikk hjelp etter de to første forsøkene. Eneste svaret hun får, tyder på at hjelpeapparatet i landet ikke strekker til.

Samtidig begir hovedpersonen seg inn til stedet som kalles «Blomsterdalen», et naturskjønt området dekket av is og snø og omgitt av høye fjell. Her er det en kirkegård. På gravene står blomster, men det er blomster av plast.

Boka siste del heter «Jeg». Nå er det hovedpersonen selv som er drevet av dødslengt. Det ender med at hun stjeler en bil, setter opp en avsindig fart og slipper rattet......

Denne boka handler til dels om kulturkollisjoner, om forskjeller mellom nord og sør i Skandinavia, og også om forskjeller i tanker og handlingsmåter mellom barn og voksne og til dels også mellom samer og nordmenn/dansker. Men først og fremst handler det kanskje om å finne fram til sitt opphav, noe som i hvert fall her virker svært innfløkt.

I sentrum står jenta Risten. Hun er 7 år da handlinga starter. Hun er vokst opp i en liten bygd nord i Finnmark. Foreldrene er samekvinnen Rihtta og Knut som kommer fra Oslo. Også mormoren er der, og hennes fortellinger kommer til å feste seg dypt i barnesinnet. Disse handler mye om de truende underjordiske som det gjelder å passe seg for. Det eneste hjelpemidlet er å ha noe av sølv i nærheten av seg.

Denne samiske familien består av ganske outrerte, intense personer. Forholdet Rihtta – Knut går ikke så bra. Da Knut møter danske Grethe, flytter han snart med henne til Danmark. De lokker med seg Risten under påskudd om at det bare er en liten ferie de skal på. Men Rihtta fraskriver seg samtidig alt ansvar for jenta. Grethe, som er av et helt annet slag enn den intense Rihtta, insisterer på at Risten heretter skal kalle henne mor. Jenta kan derimot ikke helt t¨le den nye morens noe påtrengende nærhet.

Grethe arbeider med flyktninger. Noen av dem bor midlertidig i kjelleren hennes, deriblant en foreldreløs gutt fra Vietnam som antas å være på Ristens alder. De kommer til å kalle ham for Niels. Også Risten forandrer på navnet sitt. Hun kommer til å kalle seg Kirsten, som er lettere å uttale på dansk. De to barna kommer godt overens. Kirsten innvier Niels i fortellingene hun har med seg fra barndommen om de underjordiske. I strevet med å skaffe seg sølv til beskyttelse oppstår det misforståelser og konflikter mellom barn og voksne. Det går så vidt Niels må ut av huset. Han blir sendt til København der de andre landsmennene hans nå bor.

Det skal ta lang tid før Kirsten og Niels igjen møter hverandre. Da er Kirsten flyttet til den danske hovedstaden. Her studerer hun til arkitekt mens Niels driver en restaurant. Mange år senere er tiden kommet da Kirsten vil reise tilbake på ferie til Finnmark for å gjense sine slektninger der. Mormoren er for lengst død, og Rihtta har nå en svært svekket helse. Kort tid etter besøket dør Rihtta, og Kirsten reiser tilbake til begravelsen. Her (ved å gå igjennom sykehuspapirer) oppdager hun noe underlig som kommer til å snu opp ned på forestillingene om sin egen tilblivelse.

En lavmælt og hverdagslig historie, godt språk og viktig tema. Synes kanskje det ble en litt brå slutt.

Yepp! Fiskehuset anbefales!

I går leste jeg ferdig Fiskehuset av Bjella. Den synes jeg var ordentlig fin og jeg syns det var helt topp at den er skrevet på dialekt. Nå leser jeg Overløperen (reklame,leseeksemplar). Dette er en krim og handlingen foregår i 1944. Jeg er bare 40 s inn men synes allerede det lover bra. Lettlest, interessant persongalleri og jeg venter spent på hvem som ikke overlever.. denne utgis 1/9.
God lesehælj/søndag videre!

Ps! Flere på bookstagram (instagram)? Følg meg gjerne på @jordmorhanneleser.

«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.
Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.
«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»
For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.
Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»

Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson

Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.

Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.

Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.

«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»

Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.

Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn:

«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»

Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien.

En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:

*«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.

«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»

Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.

Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.
«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:
«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »
«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»
«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»*

Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.

Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:

«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.
Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.
Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.
Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.
«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»
«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.
«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.
«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»
Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»
De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.
«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.
Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.
Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:
«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»
Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.
Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.
Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»

Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.

Forlagets omtale av Kransen;

"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Som så mange andre bøker foregår handlingen både i fortid og nåtid, det fungerer greit og historien var ganske underholdende. En sterk firer.

skriv lenkebeskrivelse her

Thriller med god nerve

Denne boken er full av referanser til litteratur og samtidskultur, men med en meget morsom snert. Den er forutsigbar og lett å lese, men på en måte som gjør dette til en bok man kan slappe av med. En god bok, vil jeg si. Og en bok jeg lo høyt av flere ganger.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jana er på vei til Bror, tvillingbroren, og barndomshjemmet på den svenske landsbygda. Bror har hjertesorg, og har gitt opp alt håp. Nå er det opp til Jana å få ham på rett kjøl igjen.
Jana flytter inn, får seg jobb i hjemmesykepleien, og innleder et forhold til naboen.
Langsomt kommer glemte minner tilbake. Om moderen, og den voldelige faderen. Kan Bror og Jana noensinne tilgi alt de måtte gå gjennom i barndommen?

Språket er noe helt eget, rått og tøft. Det er ikke rom for nostalgi eller sentimentalitet, noe som gjør det lettere å unngå å synke ned i elendigheten.

Ble nominert til Augustprisen i 2018.