En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?
Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?
Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.
Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.
Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.
Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Herlig harselas!
"Tute med de ulver som er ute" av Ida Marie Haugen Gilbert er en sann svir å lese. Om Aslaug Fossen, så vidt bikket 30, som jobber i "Framtid med visjon", en organisasjon gjennomsyret av rette holdninger og profesjonell språkføring, og med en mellomleder, Karen-Britt, så gjennomført vellykket at det gjør vondt.
Aslaug får det ikke helt til. Stadig for sein på jobb, for seint ute med det hun skal levere, og til tider noe uheldig med språkbruken. Man sier da hverken indianer eller sigøyner!
Trøsten i jobben er at det ofte er kake fordi det som oftest er et eller annet som må markeres. Når den plettfrie Karen-Britt innfører frukt og grønt i stedet for kake - da sprekker det for vår heltinne, som tar et voldsomt oppgjør. Og tusler ut med halen mellom beina og en sykmelding på ubestemt tid.
Så dukker det opp et vikariat i en lokalavis langt ute på bygda. Aslaug får jobben og starter opp med intensjoner om å lære bygdetampene et og annet om urbane verdier som hun vil blande inn i reportasjene hun blir bedt om å skrive. Men ender opp med å sette seg ut med Sauelaget, noe man ikke gjør ustraffet. Når så også ulven dukker opp og forsyner seg grovt av saueflokkene. Da er hundre og ett ute.
Ida Marie harselerer med både by og land så det kviner i svingene. Stilsikker, humoristisk og med passe doser ironi.
Et par små innvendinger har jeg her og der, men den største er likevel at jeg skulle ønske boka var mye lenger enn sine 158 sider. Jeg storkoste meg fra perm til perm!
En typisk Jojo Moyes roman, med en passende dose drama og kjærlighet i skjønn forening. Historien ble etterhvert veldig forutsigbar, men hadde allikevel en god leseropplevelse.
Beathe Solberg som svar til Ingeborg G :
12:55, 22. januar 2023 Diskusjon: Marte om Etterklang roman av Helga Flatland av Helga Flatland
Ingeborg G som svar til Marte :
09:02, 22. januar 2023 Diskusjon: Marte om Etterklang roman av Helga Flatland av Helga Flatland
Fantastisk god bok. Godt skrevet, vanskelig å legge fra seg. Gode skildringer av mennesker og miljøer.
This is the history of Maren and Ursula, but also a frightful and deadly storm, craving dozens of lives. Lurking in the back is the witch processes in Finnmark around 1620.
Strong women against insane and self proclaimed godly men. Friends and neighbours turn accusing fingers at each other in the name of God.
Frightening, interesting, and highly recommended.
Tittelen er kanskje å kjenne seg igjen i hos de fleste da mange kjenner på at jula kommer brått på omtrent hvert år ...
Jula forbindes med mye
Jula betyr en del stress eller ensomhet for noen, og noen ganger begge deler. Jula forbindes med selskap og hygge. Ikke minst forberedelser. For Lillian blir jula annereldes på mange måter siden hun er prøveseparert fra sin mann, og det er hun selv som har tatt den avgjørelsen. Derfor har hun flyttet til en liten leilighet hvor hun kan styre dagene sine selv.
Mens jula nærmer seg med stormskritt og alt virker annereldes, venter hun og venninnegjengen hennes som har holdt sammen i flere ti år, på at Rose skal komme tilbake i Norge. Problemet er at hun har ingen sted å bo og påstår at det meste av bosted er inntil videre for dyrt for henne. Selv om venninnegjengen har lovet hverandre å ta vare på Rose, er det Lillian som ender opp med å dele leilighet med henne, noe Lillian gruer seg til. Rose er en person som alltid tar stor plass og som folk legger merke til, noe som kan bli slitsomt i lengden. Og mens Rose er tilbake i Norge, legger Lillian merke til en endring i venninnegjengen. Blir det noen gang det samme igjen og vil Lillian bli kvitt Rose før hun tar over livet hennes fullstendig?
Vil Lillian få tilbake sitt eget liv?
Har lest alle bøkene av Braathen bortsett fra debutboka Alle disse dagene. Juleromaner har blitt en populær sjanger de siste årene, og selv om det ikke er min favorittsjanger, prøver jeg å få med meg noen hvert år. Selv om boka foregår for det meste i tiden før og i jula, fikk jeg ingen julefølelse. I stedet ble det mange intriger mellom godt voksne kvinner som har kjent hverandre i flere år på godt og vondt. Til tross for en del feil for mange år siden, har de likevel klart å holde sammen. Spørsmålet er om Rose vil gå for langt denne gang, eller om Lillian harnok tålmodighet med den situasjonen hun er i angående sin mann. Det var interessant å følge anspentheten mellom jentenenes bånd, og Lillians nye situasjon. Det å skape seg et liv på egen hånd. Men juleromanen ble dessverre for stillestående og repeterende. Både Lillians tankegang og en del dialoger ble noe gjentakende. Det var også lett å skjønne hvorfor de grudde seg litt til Rose kom tilbake, da hun har en sterk personlighet, og er fryktelig slitsom.
Braathen er god på å beskrive dynamikken i venninnerelasjoner og karakterbeskrivelser, men som nevnt, det ble noe gjentakende og savnet mer humor. Det hele ble dessverre for forutsigbart. Mener at Effekten av måneskinn på nyfallen snø er fremdeles hennes beste.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Fantasy fra drømmenes rike. Anna er lei av foreldrenes krangling og får faren til å kjøre seg til tante Ibby. Her finner hun en ødelagt drømmefanger som tante sier at hun aldri må borti. Selvfølgelig må Anna borti drømmefangeren og da begynner ting å skje...
Greit med en fantasy som ikke er 700 sider. Ganske lettlest og med driv og handling, men jeg savner litt om hva som skjer i forhold til mor og far, men det kommer kanskje en oppfølger?
Krim som ikke fenget og ble usedvanlig langtekkelig.
Den tredje boken i det som mest sannsynlig blir en serie på (minst)fem bøker er mye mørkere enn de to foregående bøkene i serien.
For en formidlingsevne og en historieforteller han er.
Knausgård er i ferd med å bli en favoritt hos meg.
Les gjerne omtalen min her.
En bok som har vunnet sine priser og fått gode omtaler av omtrent alle både her og der. Jeg ble dessverre ikke like bergatt som flertallet. Jeg kan fullstendig forstå at den er godt likt med sitt fantastiske språk og at den gir motstand og muligheter for å tenke mellom linjene. Men for meg bød den rett og slett på for mye motstand jeg fikk ikke helt flyten og intensiteten som jeg ønsket.
Sjelden har jeg irritert meg mer over en bok og skrivestilen til forfatteren. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva jeg reagerte på mht handlingen, men at alle navn var skrevet med liten forbokstav og etternavn og fornavn i ett var mildt sagt irriterende. Noterer at dette ble første og siste bok av denne forfatteren!
Bøkene av Mackintosh har hittil vært middelmådige, men med Den siste festen, har hun skiftet til en bedre retning.
Klaustrofobisk mysterie
Det er nyttårsfest hos kjendisen Rhys Lloyd og Rhys er både elsket og hatet i bygda. Ikke alle i landsbyen er begeistret for ham etter at han har vært med å investere i at The Shore ble bygget. En klynge feriehus for fintfolk. I mange år har han også slitt med en intens stalker. Sammen med familien arrangerer han nyttårsfest, men festen tar en mørk vending da han blir funnet død. Landsbyen er ikke spesielt stor. De fleste kjenner til hverandre, og derfor er saken enda mer spesiell da hvem som helst kan være skyldig.
Kriminalbetjent Ffion og den nye makkeren Leo blir satt på saken. Ffion bor midlertidig hjemme hos moren sin. Leo sliter med ekskona for han får mindre og mindre kontakt med sønnen sin. Samtidig blir han mobbet åpenlyst av sjefen sin. Som makkere er det mye frem og tilbake mellom Ffion og Leo på grunn av merkelige følelser. Vil det gå utover jobben?
Landsbyen blir ikke det samme igjen?
Anspentheten mellom nye makkere i krimsjangeren er ikke akkurat nyskapende, men det var heller ikke det som gjorde boka spennende. Den siste festen består av at et stort og fargerikt persongalleri, og hoppingen av tid som skjer fra før festen, i festen og tiden etterpå, er gjort på en fin og troverdig måte. Man føler klaustrofibien innbyggerne føler. Noen føler seg hjemme i et lite sted, andre ikke. Likte også at krimsaken skjedde et sted der de fleste kjenner til hverandre. Mennesker man støter på nesten daglig.
Selv om det var lett å gjette seg frem til den eventuelle skyldige, dukker det opp flere mistensomme kandiadater underveis, og man får kjennskap til at de fleste hadde noe peronlig i mot den døde. Noe som skapte ekstra spenning.
Den siste festen skal være første bok i en ny krimserie. En dramatisk, stemningsfull førstebok med vakre naturbeskrivelser. Bortsett fra at avslutningen ble noe unødvendig lang, var dette en av de bedre krimbøkene av Mackintosh, og jeg vil svært gjerne lese oppfølgeren. Oppfølgeren skal visstnok bli utgitt i august.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Jeffrey Archer mestrer kunsten å skrive en fengende historie med et persongalleri man får et forhold til. En riktig underholdende historie som det tar litt tid å komme seg gjennom.
Simon Häggström leverer igjen, jeg synes kanskje den første boka, "Jentene som sprang" var hakket bedre, men denne er like godt skrevet og med et like grusomt bakteppe.
Kittyhawk savnet er en sterk oppfølger til Dragemannen.
Førstebetjent Hal Challis er fremdeles i hardt vær. I forrige bok var det julesesong, og i oppfølgeren er det påskesesong, men det er ingen grunn til å ta ferie. Hans kone ringer fremdeles fra fengselet. Hun sitter inne for drapsforsøk, og han var offeret. Han vil skille seg, og kutte all kontakt, men han vet at det ikke er lett. Han får telefon fra foreldrene hennes om at hun har prøvd å ta sitt eget liv. Selv om det er påsketider, er er det flere ting som skjer. En anonym mann er funnet druknet som de må identifisere, og på flyplassen hvor Hal oppholder seg på fritiden for å ta vare på sitt eget fly, blir mange vitne til at noen kjører på et fly med vilje mens en person sitter inne i det. Flere saker skjer og Hal og resten av teamet får det travelt. Samtidig henger hans kone over ham som en tung byrde.
Flere krimsaker i en bok
I stedet for bare å skrive om en sak, skriver Disher om flere, noe som gjør boka mer realistisk. Det er sjeldent at politi konsentrerer seg bare om en sak. Måten han beskriver teamet på, er gjort på samme måte som man forestiller seg hvordan et poltiteam er. Noen gode, noen hardarbeidende og noen drittsekker i et og samme team. En blanding av alt. Selve sakene er også spennende å lese om. Det er også forfriskende å lese litt krim fra Australia istedet for USA eller Norge, som man er mest vant til å lese om.
Har også sansen for Hal Challis som ikke prøver å være noen helt. Han er en vanlig fyr med sine utfordringer, både på jobb og privat.
Sterk oppfølger med mange krimsaker
Kitthawk savnet ble for første gang utgitt på norsk i fjor. Den ble opprinnelig utgitt i 2003, og hvorfor det gikk så lang tid før den ble oversatt, vet jeg ikke. Men bedre sent enn aldri, for dette er god krim som er veldig mørk, realistisk, og man får servert flere saker i samme bok. Persongalleriet er også interessant å lese om og liker at det er ofte skifting av perspektiv. Fin krim for den som liker mye action og mørke temaer. Venter allerede på neste bok som kommer på norsk ganske snart, og den heter Snapshot.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Sist sett
