Ny serie om Silja Frost, en ung politivkinne som havner midt oppe i en sak hun mildest talt er inhabil i, da det er hennes barndoms bestevenninne som blir funnet død.
Denne likte jeg veldig godt, spennende, action, mellommenneskelige forhold, ungdommelig dumhet og mye annet. Jeg koste meg faktisk med denne krimmen, om man kan si det.
Ali Smith sine bøker er alltid fascinerende lesing. Her var det mye rart og fortellerstilen veksler etterhvert som hovedpersonen skifter. Jeg liker det.
Flott at det kommer nye forfattere og dette er en hederlig debut. Hovedpersonen og historien er grei nok, men det ble veldig langtekkelig og uten spenning.
«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.
November.
November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.
Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.
Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?
Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt. En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»
Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:
Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.
Forlagets omtale av forfatteren:
«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»
Og boken blir omtalt slik:
«Hvordan er det egentlig å bli gammel?
I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?
Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel.»
Tine Sundal som svar til Kirsten Lund :
09:25, 24. februar 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Når vi synger roman av Merethe Lindstrøm av Merethe Lindstrøm
Det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg pleier å kommentere på bøkene jeg har lest, skal se på det
Har lest både Terapeuten og Elskeren, som var noe slappe, men endelig glimter hun til med Enken. Den siste boka i trilogien som kan leses som enkeltstående.
Likte nok Terapeuten minst av henne så langt som kanskje var hennes mest populære bok. Syntes det var helt ok lesing, men ikke noe mer enn det. Etter de to første bøkene av henne, var jeg usikker på om jeg skulle lese mer av dette forfatterskapet eller ikke, og er glad jeg ga det en sjanse til.
En rolig psykologisk thriller
Enken er en psykologisk thriller, og syntes ikke den var heseblesende eller overraskende, så det var ikke derfor jeg likte den. Jeg likte kontrasten i boka, balansen mellom det stillferdige og det paranoide. Hvordan paranoide tankene kommer krypende til hovedkarakteren Evy. Syntes det var gjort på en elegant måte.
Evy får vite av en av nabofruene at hennes mann har segnet om på vei til en miljøvernorganisasjon med sykkel. Etter hans død, vandrer handlingen i boka dagene før og etter hans dødsfall. Hun liker ikke hvordan hennes voksne barn diskuterer om henne når de treffes, og de ikke tror at hun merker det. Da Evy får besøk av politiet, er det kanskje en mistanke om at Erling kanskje ikke døde naturlig likevel? Etter hvert dukker det også en gammel venn av Erling. Hva vil han og og hvorfor dukker han opp nå?
Etter hvert snører det seg et slags nett rundt Evy, og ting hender som gjør til at hun tviler på både folk seg selv. Hva er det som egentlig foregår, og hvorfor er hun sånn i tvil om alt?
Krypende uro
Handlingen kan kanskje virke noe typisk og noe man har lest om før, delvis er det også nettopp det. Men likte måten handlingen ble fortalt på. En blanding av fåmælt, paraoid og panisk måte uten å overdrive. Forfatteren beskriver realistisk hvor alene Evy er i alt, om hun er redd for å miste fatningen eller om folk virkelig jobber mot henne. Følelsen av å miste seg selv på en måte.
Kapitlene var svært korte og engasjerende. Ofte leste jeg litt mer enn planlagt på grunn av en mystiske fortellerstemmen. Det gjorde meg ikke noe at denne psykologiske thrilleren ikke var heseblesende som de ellers bruker å gjøre, og ikke overraskende. Det var lett å gjette hvem eller hva som egentlig sto bak det hele, men likevel ødela det ikke intensiteten i boka for min del. Karakterene var temmelig sære, og spennende å bli kjent med. Det var de som holdt på drivet i boka. Det var også interessant å lese om Evys plutselige ensomhet etter førtifem år langt ekteskap. Må jo være rart å bo sammen med noen som plutselig ikke kommer hjem igjen, og man er mutters alene. Man må tilvenne seg en helt ny hverdag. Likte at denne psykologiske thrilleren besto av flere lag, og som samtidig var menneskelig. Det er jo mer vanlig å lese psykologiske thrillere som er litt over the top, men denne var mer nøytral.
Enken er god lesing hvis man vil ha en mer hverdagslig thriller med vanlige karakterer, som tviler på sin egen realitet.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
Denne hadde jeg store forhåpninger til, men nei... Minst 3 jeg-stemmer + en du-stemme (hovedpersonen omtaler seg selv i du-form) gjorde at denne ble for oppstykket og forvirrende for meg. Synd, for plottet er knakende godt.
Denne holdt meg fanget fra side til side. Godt skrevet og med en nerve gjennom hele boken. Og hovedpersonen som blir mer og mer usympatisk og ustabil... interessant lesing.
Kjedelig
Jeg tror jeg elsker Are Kalvø litt. Krysser fingrene for at han kommer med noe mer på lydbok, jeg har pløyd gjennom alt!
Varer noen vennskap evig?
På flyttefot
Frank sliter med å finne seg venner fordi de flytter så mye. Foreldrene hans lever av å renovere gamle bygg som er verdt å ta vare på. Så de eneste vennene han har er bøkene som han sluker, og denne gang har de lovt at de ikke skal flytte mer. Inntil noen tipser dem om et fyrtårn i Florida. Etter mye om og men, blir det nok en gang flytting, og de setter i gang med å renovere fyrtåren de også skal bo i. Som et plaster på såret for at de flytter nok en gang, skaffer foreldrene Frank en hund som han kaller Mary Shelley.
Oppholdet i Florida går ikke helt knirkefritt. Under renoveringen møter foreldrene på mange utfordringer, som fører til mange hissige krangler. Derfor er Frank på mange utflukter og da møter han på en ung jente i merkelige, gammeldagse klær. Etter hvert oppdager han at han er den eneste som kan se henne. Hun har ingen minner fra den tiden hun levde. Det eneste hun vet er at det hviler en forbannelse over stedet, som også gjør renoveringen ekstra vanskelig. Klarer Frank å hjelpe henne med å få tilbake minnene fra hennes eget liv, og klarer hun å hjelpe ham med å heve forbannelsen, slik at han kanskje slipper å flytte igjen? Blir hans eget liv noen gang normalt igjen?
Sjarmerende og vanskelig budskap
Likte budskapet i boka om enshomhet og ufordringen med å beholde vennskap. Bøker gir godt selskap, så ser den, men det blir kanskje ensomt i lengden? Samtidig er det ikke Frank sin skyld at de må flytte mye, da han er for ung til å bo for seg selv.
Liker horror som finner sted ved kysten, men dette ble vel slapt, selv til barnebok å være. Karakterene var noe flate og man ble ikke akkurat godt kjent med dem, og savnet mer sted og værbeskrivelser. Det ble tidsvis noe monotont og forutsigbart i det hele. Syntes også mange av horrorelementene var typiske, noe som var skuffende. Men likte vennskapet til Adam og denne jenta som var både sårbart, forsiktig, og den svake troen om å stole på noen. Noen ganger må man ta sjansen.
Kanskje småskummel bok for barn, men for voksne kan handlingen virke noe lett, fluffy og lite overraskende. Likte heller ikke lydbokinnleseren da han skulle imitere en jentestemme, noe som var grusomt å høre på. Tror ikke jeg ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den som papirutgave, heller. The Curse on Spectacle Key hadde et godt budskap, men var dessverre kjedelig å komme seg gjennom.
Denne hørte jeg på lydbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er en sånn bok som det er umulig å gi karakter på, synes jeg. Man kjenner jo Morten Hegseth fra media og jeg synes det var litt fint å se mannen bak også.
Jeg har store forventninger til forfatteren og hun leverer igjen og igjen. Spennende fra start til slutt og måtte bare leses ut på dagen. Knallbra krim!
«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»
Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens.
Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.
I februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien
Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.
Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.
Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:
Tittelen fenget meg når den dukket opp på Bookbites. Boken beskriver oppvekstmiljøet i drabantbyen Rykkinn på en overbevisende måte. Her bor tenåringen Johannes med en alkoholisert og voldelig far, en uføretrygdet mor som aldri involverer seg og lillebroren Magnus som mangler språk. Storebror er lillebrors omsorgsperson, samtidig skal han håndterte sin egen tilværelse.
Rykkinn ble utbygget på 70-tallet og tett blokkbebyggelse var noe nytt i Bærum og stedet ble raskt beryktet. I min ungdomstid holdt vi oss langt unna, men ting har heldigvis endret seg. Boka er lettlest og veldig godt skrevet, en sterk femmer.
Sist sett
