Grei krim med godt plott, men litt for mye utenomsnakk for min del.
Marit Eikemo skriver gode samtidsromaner. Jeg har lest to av romanene tidligere. Nå har jeg lest Team Tuva som ble utgitt i 2021.
Det er ikke alltid jeg synes hovedpersonen i romanene til Marit Eikemo har sympatiske trekk. Men det betyr bare at jeg lar meg engasjere. Når det gjelder hovedperson i Team Tuva er det vel mer å si at Tuva er forbindelsen mellom mange mennesker. Hvem er Tuva? Jeg tenker at hun er som de fleste av oss, et menneske med flere sider. Eller sammensatt som man liker å si. Hun viser sine ulike sider avhengig av de menneskene hun møter. Hun overrasker meg stadig. Team Tuva viser at forfatteren har god evne til å observere mennesker rundt seg.
Det første kapitlet Johannes fikk meg til å tenke på hva Vigdis Hjorth sa i et intervju i 2020:
Vigdis Hjorth mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen Er mor død uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.
Når Tuva og broren Terje møter presten Johannes til samtale i barndomshjemmet før moren skal begraves, er de er uenige om hvordan presten skal fremstille moren i begravelsen. Terje vil ha henne fremstilt som et godt menneske. Det vil ikke Tuva og viser til at moren ikke var god mot faren. Da nærmest spytter Terje ut ordet far. Det er ikke lett å bli enig om noe positivt om moren. De er uenige om det meste. Når det kommer til musikken vil Terje at Jan Teigens Adjieu skal synges. Da roper Tuva ut: «Nei nå må du faen gi deg!» Hun vil at folketonen Eg er framand skal fremføres:
«Mens Terje les teksten, har Tuva reist seg frå stolen og stilt seg ved vindauget. Terje ser opp frå mobilen til Johannes, og med eit nakent blikk stirer han ut i rommet.
Er det ikkje litt . . . ekstremt, seier han.
Det er ikkje noko meir ekstremt enn Jahn Teigen, seier Tuva.
Men mor elska Jahn Teigen, ho elska ikkje Gud! No offence, presten, seier Terje, men det var ikkje sånn at ho «lengta til Guds stad», som det står i denne teksten.
Johannes held hendene avvæpnande framføre seg, for å seie alt i orden, eg blir ikkje fornærma.
Det er ein sterk tekst, medgir han.
«Jordi eig ei den ro eg søkjer», seier Tuva: Det finst vel knapt ei strofe som seier meir om vår familie. Det har ikkje vore ein roleg augneblink for nokon av oss.
Kva seier du? Terje ser sjokkert på henne.
Det var ingen som ville ha kvarandre i denne familien! Mor ville ha far, men far ville ikkje ha mor. Du ville ha mor, men mor var berre sint på far. Eg ville til far, men far ville heller døy. Og mens eg prøvde å riste liv i far så lenge han levde, og du prøvde å dempe raseriet til mor, har eg og du skrive kvar vår historie om denne familien. Vi har ikkje lenger den same barndommen, vi har ikkje den same mora eller den same faren, og no forstår vi ikkje kvarandre lenger. Det er ein lengsel i denne songen som iallfall eg finn trøyst i, seier Tuva og gjentar «eg lengtar til Guds stad, der slutter sorgi, der turkast tåra, der ingen meir vert lagt død på båra».
Terje drar fra huset og Tuva foreslår å kjøre presten hjem. Når broren er dratt viser hun en annen side. Tuva gir Figgjo-serviset som Terje vil kaste til presten:
«*Nei, men det kan eg ikkje, seier han forfjamsa. Eg er presten, eg kan ikkje ta imot gåver frå pårørande.
For noko tull! Du høyrde sjølv kva Terje sa, han kjem til å kaste alt.
Men du må jo ha det sjølv!
Eg har eit heilt likt heime, eg kjøpte det for mange år sidan. Det er eit av dei fine minna eg har av mamma, når eg og ho sat på kjøkkenet og åt frukost eller kvelds frå dette serviset.
Hugsar du kva de snakka om?
Vi snakka nesten alltid om Disney-filmar. Det var den store lidenskapen hennar. Å?
Ja, ho kunne gått opp i kvitt eller dobbelt i Disney.
Johannes må le, folk sluttar aldri å overraske. Tuva sluttar seg til latteren hans, og han kjenner korleis floken frå tidlegare løyser seg opp.
Kva var favorittfilmen hennar?
Utan tvil Lady og landstrykaren, seier Tuva og tørkar nokre lattertårer.
Men du vil ikkje ha det autentiske serviset sjølv, det som du og mor di faktisk åt og drakk av?
Nei, det betyr ingenting, seier Tuva.
På ein augneblink har ho funne ein pose og pakka alt saman ned, rutinert og effektivt.
Åtte koppar, åtte tefat og åtte frukosttallerkar og åtte eggeglas. Figgjo-design av ypparste merke: Daisy. Ver så god! seier ho og rekker posen fram mot han på strake armer. «*
Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...
En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.
Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.
Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.
Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Langdryg affære, så filmen like etter som ga et helt annet inntrykk
Hver gang jeg leser en novellesamling er min konklusjon at det må jeg gjøre mer av. Men det er altfor sjelden og tilfeldig at jeg leser noveller
Kristin Vego var en ukjent forfatter for meg før jeg leste en anmeldelse av romanen Sent på dagen som er utgitt i 2024. Jeg står på vent på biblioteket for å få lest romanen. I samme anmeldelse er det vist til boken hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for i 2021, en novellesamling: Se en siste gang på alt vakkert. Anmelder skriver at novellesamlingen er usedvanlig stilsikker. Heldigvis står ikke novellene i stil med det intetsigende og kjedelige bokomslaget.
Novellesamlingen ble en god leseopplevelse. Se en siste gang på alt vakkert inneholder ni noveller og er på 131 sider. Jeg skal gi en smakebit av den første novellen Vinter. Og det er det noveller er, kun en smakebit. Eller som en teaser er for en film Noen ganger er novellen så god og så godt skrevet at jeg skulle ønske at det var begynnelsen på en roman.
Den ytre rammen er to venner som møtes igjen på landsbygda i vakre Yorkshire. Det er Marie som forteller:
«Hannah ble redningen min. Da det hele kollapset i København, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å bli værende der. Jeg skrev til henne som jeg ikke hadde sett siden vi var 19. Det er et særlig bånd, tenkte jeg, mellom kvinner som har bodd på rom sammen som tenåringer. Det viste seg at Hannah nettopp hadde leid ut leiligheten sin i London fordi hun skulle passe huset til tanten i Yorkshire i et par måneder, mens Aunt Kathy var ute og reiste. Hun skrev til meg at hun bodde alene med en skotsk terrier, midt ute i ingenting, og at det bare var å komme.
Da Hannah hentet meg på stasjonen, kunne jeg med det samme se at hun hadde forandret seg, og ikke bare fordi vi var blitt eldre. Jeg hadde reist med fly til London og videre med toget til York. Fra York reiste jeg med buss i halvannen time til Helmsley, og der sto Hannah, i tykke stripete strømpebukser og skjørt, en svær frakk som hang over skuldrene som en kappe, og rød lue.
— Lenge siden, sa hun og la armene om meg. Hun luktet frisk luft og Hannah. Hannah som jeg var venninne med en gang for en evighet siden, Hannah som alltid litt for ivrig prøvde å passe inn. Jeg hadde ikke savnet henne, hadde knapt nok tenkt på henne før jeg plutselig fikk behov for å reise bort.
— Det er godt å se deg, sa jeg.»
Det satte tankene mine i sving med spørsmål som: Hva tenker Hannah om besøket? Og hva tenker Hannah om den tiden de var venner i studietiden. Mer fra Marie:
«Da jeg kom med kofferten for to uker siden, ønsket jeg at alt skulle være som i gamle dager. Hun den valpete, litt klønete jenta, jeg den rolige, tilbaketrukne. En tid der tilværelsen var preget av livets små dramaer, ikke noe alvorlig. Panikken over uren hud, et forsvunnet glattejern. Den gangen hun slukte tungepiercingen, en liten sølvkule, i spisesalen: Satan, sa hun, den var dyr. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye Han nah hadde forandret seg på disse åtte årene. Hun hadde funnet Jesus, det var hennes egne ord.
— Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg ikke skal ha sex før jeg gifter meg, sa hun og la en brikke til kanonrøret på skipet. Noe ved måten hun sa det på, med hodet lett på skrå, nesten kokett, gjorde meg forarget.
— Men du er ikke jomfru, sa jeg.
Hannah så såret på meg.»
— Det er ikke poenget, sa hun.»
Hannah er på vei inn i noe nytt. Det kan virke som om også Maria er på vei inn i noe nytt og bedre:
«Lave steinmurer deler opp terrenget, her og der har murene trappestiger, et menneske kan klatre over, men ikke et dyr. Jeg finner den lille broen som fører over bekken. Sauene står i en klynge for å holde på varmen. I morgen skal jeg gjøre huset rent mens Hannah er på jobb, jeg skal tømme peisen for aske. Maten skal stå klar på bordet når hun kommer hjem. Noe pusler tett på føttene mine, en mus piler av sted inn i mørket.
Om sommeren, har Hannah fortalt, er det lilla lyng på heden nord for byen. Hun har allerede invitert meg til å komme tilbake i juni, når Aunt Kathy også er her, da skal vi gå turer i nasjonalparken North York Moors. Jeg synes jeg kan høre Hannahs stemme kalle på meg, båret gjennom den kalde luften, men det kan også være et ravneskrik eller noe annet, lyder nede fra landsbyen eller fra den frosne jorden som gir etter.»
Jeg gleder meg til å lese romanen Sent på dagen
Vanskelig å omtale den, men en god leseopplevelse syntes jeg det var. Ikke mye handling, men tanker og betraktninger og litt mellom linjene. Jeg liker det.
Jeg likte den første delen av boken godt, men synes det tapte seg litt nårt vi kom til 1980. Boken er lang og holdt ikke på interessen hele veien.
Denne boka handler om en av Isfolkets rammede, Hanna f. 1483. Den er den første i en trilogi som er en forløper til Sagaen om Isfolket. Jeg tror salige Margit ville likt denne boka!
«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke. Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.
Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine.
Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:
«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene."
Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»
Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.
Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:
«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.
Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»
Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.
I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.
Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.
Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.
Interessant om nordmenns liv i Stockholm under krigen. Veldig grundig.
Første 2/3 av boka var pussige, litt sånn " jaha, hva i all verden er dette?", det var liksom verken fugl eller fisk. (Hvorfor reagerer ikke Jonas på at han får masse godsaker på en slankeklinikk???), men så tok det av på slutten - heldigvis.
Skikkelig grøssende for mellomtrinnet og kanskje ungdomsskolen også.
Beathe Solberg som svar til Heidi Holtan :
22:47, 13. mai 2024 Diskusjon: Beathe Solberg om Piranesi av Susanna Clarke av Susanna Clarke
Tusen takk for kommentar Heidi 🙂 Ser ut til at kommentarfeltet var stengt i den perioden jeg la ut den omtalen. Ja,ikke sant den var bra? Selv om jeg lurte fælt på hva det var jeg egentlig leste på,sånn helt til å begynne med. Jeg skal definitivt lese de andre bøkene hennes også,takk for påminnelse.
Anna Glad er høygravid, en nybakt mor finner plutselig 2 barn i vogna si og en mann er forsvunnet. Kan babyen og mannen ha noe med hverandre å gjøre?
Boka er litt treg i starten og med så mange tråder at jeg nesten vurderte å legge den bort, men fant ut at jeg måtte prøve litt til og da var det gjort... Jeg liker Eva Frantz bare bedre og bedre!
«Hun har sin egen rytme, eller rutine, for det må man nesten ha hvis man går hjemme på dagtid og ikke skal forsvinne inn i seg selv. Hun våkner mellom sju og åtte, hun lager seg kaffe, hun vasker seg med en klut, henger kluten på en knagg over badekaret, hun spiser halv ni, deretter ser hun på TV, og når såpeseriene begynner, skrur hun av og sitter en stund med kryssord, ringer til Em, vasker klær hvis det trengs, men man trenger ikke vaske så mange klær når man bare er én person. Hun bruker også en god del tid på telefonen sin, sitter krumbøyd over den og trykker før hun går ut og gjør ærender, har kontakt med venninnene sine, kommer hjem og spiser kanskje en middag, hvis ikke bare noen brødskiver eller et stekt egg. Noen ganger i uka hjelper hun med å hente i barnehagen. Blir sliten av å passe på at guttungen ikke løper ut i veien, det veksler mellom at han vil bli trillet og at han vil gå selv. På kvelden hekler hun. Hun er produktiv, har en hel kiste med heklerier hun har laga. Sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun har få behov. Er derfor fornøyd med sitt stille og lille liv.»
Det er ikke akkurat noen «lystseilas» å lese historien om Sidsel i romanen til Maria Navarro Skaranger: Jeg plystrer i den mørke vinden (2023). Det var det heller ikke å lese romanen Emily forever (2021), der Sidsel var biperson og moren til Emily (Em). I hvert fall ikke dersom man måler livet deres med grunnlag i det såkalte lykkebarometeret. Samtidig, slik Sidsel har det er realiteten for mange mennesker. Dessuten; vil Sidsel mene at hennes hverdag er kjip. Kanskje hun synes det er greit å være i en passiv tilværelse sammenlignet med hvordan hun opplevde sin tidligere tilværelse i jobb og som alenemor. Alene i leiligheten er hun i hvert fall fri for andres fordømmende blikk.
Det er mange forhold som Sidsel har hatt lite styring på. Oppvekst og familie er noe hun overhodet ikke har kunnet styre selv. Det samme gjelder sykdom. At hun endte som enslig mor for Em kunne hun ha hatt styring på ved ikke å velge å innlede et forhold til Em’s far. Er de forholdene som oppleves for meg som leser som triste et resultat av uflaks. Var det overhodet mulig for Sidsel å endre kurs underveis i livet. Ville bedre økonomi bedre Sidsels tilværelse. Ville en eller flere reelt støttende personer kunne gitt Sidsel et bedre liv.
Innblikket vi får i livet til mennesker i romanene til Maria Navarro Skaranger blir værende i mine tanker lenge. Hvordan det går med Em og sønnen er en annen tanke. Kanskje får jeg aldri vite det.
Invasjonen er første bok i Ephyra trilogien for ungdom, og inneholder noen merkelige skapninger.
En ny hverdag for Justyna
Disse skapningene er det bare Justyna som kan se, i alle fall med det første, og de første gangene hun ser dem, er på skolen. De lyser og når hun snakker til dem, er det nesten som om de forstår henne. De merker det når hun er vennlig og når hun ikke er det. Hva er disse skapningene, og hvor kommer de fra? Imellomtiden merker bestevennen Arun at Justyna forandrer seg og er bekymret for henne. Hva er det som skjer med henne, og bør han være bekymret? I tillegg til disse vesenene som dukker opp, har Justyna og broren hennes Jurek mye ansvar, da foreldrene er mye borte på grunn av jobb. Ofte er de alene hjemme flere dager i strekk og må sørge selv for å få i seg mat, og komme seg tidsnok til skolen.
Dette er en spenningsbok med noen få science fiction elementer, men det overdøver ikke hele plottet. Man blir nysgjerrig på hva disse vesenene er, og hvor de kommer fra. Hvorfor oppsøker de hele tiden Justyna? Er det bare tilfeldig? Og vil noen andre tro henne hvis hun forteller hva hun har sett i det siste?
Typisk å ha med følelser
Invasjonen bød på noen forfriskende elementer, som disse skapningene som ble forklart på en måte man ikke har lest om før. Men litt lei av ungdomsbøker når det gjelder følelser og forelskelser. Justyna opppdager etter hvert at Arun som hele tiden har vært kompisen hennes, er kjekk og har visse følelser for ham. Men vet ikke om hun skal fortelle om det eller ikke, og det er en del frem og tilbake angående det. Hadde vært kjekt å lese en ungdomsbok uten forelskelse. Det er sjeldent. Den delen brydde jeg meg kanskje minst om. Var mer interessert i Justynas forhold til disse skapningene, og hennes forhold til de fraværende foreldrene hennes. Hva jobber de med, og har det noe med skapningene å gjøre? Er det derfor de er mye borte?
Dette er som nevnt første bok i en trilogi og en ganske god førstebok sådan. Boka inneholder et spennende mysterium, sære karakterer og fascinerende elementer. En god bok for den som vil forsøke seg på noe spennende eller kanskje er en smule interessert i science fiction sjangeren. Da er denne fin å starte med, siden den er lettlest og engasjerende.
Om jeg kommer til å lese resten av trilogien, er jeg usikker på. I og med at jeg ikke er helt i målgruppa, tar jeg det helt tilfeldig. Akkurat nå er det nok andre bøker som blir mer prioritert.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse
Sterk roman basert på forfatterens eget liv hvor hun etter tyve år som forsvarsadvokat slutter i jobben, skiller seg og lever ut sin homofile legning. Hun kjemper en voldsom kamp for å få samværsrett for sin lille sønn.
Brutalt ærlig og usensurert! Anbefales på det aller sterkeste!
Les gjerne hele omtalen her.
«Da jeg skal til å svinge inn Audarstræti, kommer jeg plutselig på en drøm jeg hadde på flyet da jeg falt i søvn et øyeblikk midt over havet, og jeg forteller pappa om drømmen.
— Jeg drømte, sier jeg, at jeg fløy rett over bakken, rett over et goldt, ufruktbart land, og mens jeg fløy, kikket jeg meg rundt og tenkte på om jeg skulle slå meg ned der og prøve å dyrke noe. Da syntes jeg plutselig det var som om jeg stod midt i en potetåker i støvlene til mamma og holdt på å stikke opp åkeren. Jeg syntes det var som om jeg holdt en potetkål i hånden og ristet snøhvite poteter utover jorden, så bøyde jeg meg ned og plukket dem opp i en rød plastbøtte. Da la jeg merke til at en av potetene var større enn de andre og hadde form som et hjerte. Med ett stod mamma ved siden av meg, og jeg spurte henne om hun trodde det var ufarlig å spise den hjerteformede poteten. Hun mente det var i orden.»
Jeg gledet meg til å lese Auður Ava Ólafsdóttir roman Eden. Men det ble en stor overgang for meg å gå fra å lese en biografi til å lese en roman der handlingen fortelles med innestemme Min leseopplevelse i starten var derfor «så som så». Men etter hvert som jeg kom inn i handlingen ble romanen bedre og bedre. Kjempegod er min oppsummering. Igjen en god roman skrevet av Auður Ava Ólafsdóttir.
Det som gjorde til at jeg likte den så godt var roen som er over handlingen. Dette selv om det skjer mye i livet til hovedpersonen Alba. Eller, det blir vel mer riktig at hun lar det skje mye. Romanen er ingen tristesse. Tvert imot; noe av samtalene synes jeg er veldig morsomme.
Skal jeg beskrive Alba kort, virker hun konfliktsky. Som tilsynelatende er hennes styrke. Når søsteren stiller henne kritiske spørsmål, svarer Alba med stoisk ro:
«Etter at avdelingssjefen, altså søsteren min, har listet opp for meg den overhengende blodtørken i Blodbanken, og spurt om når jeg sist ga blod (jeg gir blod tre ganger i året), vender hun oppmerksomheten mot eiendomskjøpet.
Pappa har satt henne inn i saken.
Jeg hørte at du har kjøpt en landeiendom.
— Det er riktig.
Pappa sier at du har brukt opp arven etter mamma?
—Ja, det gjorde jeg.
— Og at du skal røkte skog der?
—Ja, jeg skal plante noen trær der. Nærmere bestemt bjerketrær, legger jeg til.
— Og du synes det er en god idé å kjøpe en erodert landeiendom med et falleferdig sommerhus? To og tyve hektar er en uhorvelig stor tomt for et sommerhus, legger hun til.»
Det tar lang tid før jeg forstår sammenhengen mellom Alba og denne diktsamlingen:
«Jeg har nettopp avsluttet en forelesning i historisk språkvitenskap og er på vei ut av klasserommet på universitetet, da redaktøren i et forlag jeg jobber for ringer for å få vite om jeg har lest diktmanuskriptet hun sendte meg for to uker siden. Hun tok kontakt og sa at hun ville sende meg manuset til en diktsamling som hun mente ville interessere meg, og som var denne dikterens første bok. Det kom som utskrift inn gjennom dørluken i Audarstræti allerede samme dag. Vi ville gi deg sjansen til å lese manuskriptet før boken kommer ut, sa hun, og jeg syntes det var en merkelig måte å ordlegge seg på: ville gi meg sjansen til å lese manuskriptet. I løpet av samtalen gjentok hun to ganger at manuskriptet trolig ville vekke en helt bestemt interesse hos meg.
— Vi synes manuskriptet er enormt sterkt, sa hun. Det er uvanlig at en ung mannlig forfatter skriver om kjærlighetssorg på en så personlig og ubeskyttet måte.
Deretter dempet hun stemmen og la til: — Her er det mange følelser i spill.»
Jeg kom tilfeldigvis over denne boken som ble markedsført som pagetuner. Jeg er ikke enig, den var riktignok litt fengende en stund, men mot slutten ble det mye rot, jeg kunne fint droppet denne.
Sist sett
