«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»
Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:
«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»
Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.
Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt.
Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:
«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»
Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning:
«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?
Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen. Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»
Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no. Historien i TV serien er creepy. Den begynte å smitte over leseopplevelsen på en negativ måte slik at måtte jeg vente med å se de to siste episodene til jeg hadde lest boken.
Denne var god og engasjerende - skikkelig pageturner.
Jeg fanget opp forfatteren og boken via en anmeldelse her på bokelskere.no, og takk for det. Det er sjelden jeg blir så oppslukt i en bok fra start til slutt. Temaet er alvorlig og grusomt, men historien oppleves som tvers i gjennom troverdig. Dermed ble en ny forfatter satt på leselisten.
Jeg er egentlig ikke så glad i krim som har med storpolitikk og slikt å gjøre, men denne ble nå med meg hjem før sommeren allikevel. Jeg tok den opp for et par dager siden og begynte på den og joda, det var da action her.
Norges prinsesse, datteren til Kronprins Haakon, blir kidnappet og man skjønner snart at det er russere som står bak. Politietterforsker Frans Nansen, med lang bakgrunn i spesialstyrkene blir mer eller mindre presset til å ta på seg oppdraget med å få prinsessen hjem igjen.
Boken tar av fra første side og den er blodig, grotesk og brutal så det holder! Ikke en krim for sarte sjeler dette, men når jeg først kom inn i den var den vanskelig å legge fra seg.
Det er tirsdag natt. Det er kaldt, og uhyggelig. Klokka er ti over tre, da vi tas inn i handlingen på Sandnes gravlund. Noen er i ferd med å grave opp et lik, usett i den mørke natta. Er det et tilfeldig lik som blir stjålet, eller ligger det mer bak handlingen?
Med boka «Svikere» har Espen Skjerven absolutt klart det igjen. Dette er krim på øverste hylle, hvor alt en god bok skal inneholde kan krysses av.
Boka er mottatt som leseeksemplar fra forfatteren.
Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?
Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.
Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?
Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.
Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Det startet ganske bra, men det ble langtekkelig og rett og slett kjedelig. Ble skuffet fordi jeg hadde forventninger etter å ha lest Tyv.
Forretningskvinnen Charlotte Wretlind blir funnet brutalt myrdet i hotellsuiten hun bor på. Det viser seg snart at hun kan ha fiender eller uvenner av flere grunner...
Her er det full rulle fra start til slutt og en ganske nervepirrende slutt, synes jeg da! Nå har jeg hele veien gitt Viveca Sten gode terningkast, men denne er en av hennes aller beste etter min mening!
Tine Sundal som svar til Eva :
14:08, 6. juli 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Svikere av Espen Skjerven av Espen Skjerven
Så kjekt å høre, håper mange flere snapper opp den ballen :)
Niels Oxen har endelig fått et godt forhold til sønnen, Magnus, men som alltid kommer jakten på mordere og andre kriminelle først. Flere av de maskerte gjestene i kjelleren fra forrige bok klarte å rømme, og en av dem drepte broren til Sally Finnsen, den unge politikvinnen som samarbeider med Oxen og Margrethe Falck. Sistnevnte blir suspendert da hun nekter å legge saken død og stoppe jakten på rømlingene. Den pensjonerte PET-sjefen, Axel Mossman jobber både i kulissene og åpenlyst, men kan trekløveret stole på ham?
Ikke like spennende som forrige bok, men nysgjerrigheten driver leseren videre, og det er en fiffig tvist mot slutten med den godeste Mossman i førersetet.
Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!
Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:
«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»
En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:
«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»
Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:
«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.
«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»
Her litt om farens situasjon når romanen starter:
«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»
Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»
Eva som svar til Tine Sundal :
18:02, 5. juli 2024 Diskusjon: Tine Sundal om Svikere av Espen Skjerven av Espen Skjerven
Der fanget jeg opp en forfatter og serie som har gått under radaren. Tenker jeg startet med bok 1 😊
Slemme jenter - novellesamlingen til Monica Goksøyr fortjener gode anmeldelser er min konklusjon etter å ha lest boken utgitt i 2023. Et flott bokomslag som på mange måter beskriver innholdet. Monica Goksøyr ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen, og her i juryens begrunnelse ble også bokomslaget omtalt – et utdrag fra begrunnelsen:
Forlagets omtale:
«Sju noveller med jenter i hovudrolla. Jenter som vil vekk frå kvardagen og jaktar etter spenning og grenseoverskridingar. Jenter som kjenner på einsemd og utanforskap, og som har mødrer frå Asia og fedrar på sjøen. Jenter som leitar etter meining, men finn ho på feil plass, som er skada og som skadar.»
Frampek og en krypende uhygge, er essensen i denne boka.
Helt fra første stund, aner man at den nye naboen til Jørgen, kona og de to sønnene, gjør noe som ikke er helt bra. Man lurer, konspirerer, er sikker på svaret, før alt endres når realiteten er et faktum.
Velskrevet, som vanlig, medrivende, umulig å legge fra seg, selv om man av og til ikke ønsker å lese videre av frykt for hva som kommer.
LES DEN!
Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.
Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?
Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.
Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.
Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Hadde forventninger til denne, men det var så langtekkelig at jeg nesten droppet ut.
En fin samling noveller og en slampoesi hvor sistnevnte er ført i pennen av Martine Johansen.
Her finnes ingen "komme ut av skapet" fortellinger, men i stedet får vi beskrevet ulike forhold på godt og vondt uten at fokuset er at de involverte har samme kjønn.
Velskrevne og gode noveller!
Les gjerne omtalen her.
Sist sett
