Rufsetufsa som svar til Tore Halsa :
19:47, 30. januar 2022 Diskusjon: Tore Halsa om Kastanjemannen av Søren Sveistrup av Søren Sveistrup
Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.
I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.
Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.
Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.
Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.
Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.
Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?
Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.
Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Fortellingen om Liv Gudmundsdatters liv i Norge, starter i 1162. Hun bor på en liten gård med foreldrene, en eldre bror, og noen yngre søsken. Erling Skakke er regent for barnekongen Magnus Erlingsson, og etter en stor tragedie i Livs familie, følger eldstebroren, Egil, kongen. Han blir tatt inn i hirden. Livet blir noe lettere, men også mer politisk etter brorens framgang.
Det er Liv som er fortelleren. Fra et kloster ved Rhinen, skriver hun ned det hele. Å få fortalt historier fra denne tiden sett fra et kvinnelig perspektiv, er sjeldent. Æren og berømmelsen som mennene setter høyt, kommer med en pris, men den blir det aldri snakket mye om. Det er dette Liv løfter fram i dagen. Å være en brikke i det politiske spillet, å bli vanæret og ydmyket. Å ønske hevn, selv om det kan ende i fordervelse.
Interessant og tankevekkende.
Selv om det er fiksjon med et historisk bakteppe, er det nok ikke så langt fra sannheten om hvordan det var å være kvinne på denne tiden.
Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år. Romanen ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.
Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:
«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.
Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»
Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.
Her fra slutten av romanen:
«Hercule Poirot fortsatte:
— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.
Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»
Omtalen fra bokomslaget:
«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.
Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»
tuhamre som svar til Torill Revheim :
15:40, 30. januar 2022 Diskusjon: Diskusjonstråd Felleslesing av "De" av Helle Helle - Lesesirkelen av 2021 (Nn13)
Jeg har så vidt begynt og opplever at det er vanskelig å få tak på innholdet her. Sammensetningen av innholdet mellom setningene, og gjerne også inni setningen, virker ofte ulogisk, nærmest forvirrende,
Har ikke hatt sansen for Kepler men tenkte jeg skulle gi det et forsøk, tror ikke det blir flere. Kan ikke sette fingeren på hvorfor det ikke fenger. Det var noen litt spennende partier, men for det meste langdrygt.
- Livets problemer, sa han, - kan ikke løses ved hjelp av utmerkede læresetninger, hentet fra moderne litteratur, Naturen stikker frem i oss med både klør og tenner.
Tre kvinner står sentralt da en ung mann blir funnet drept i husbåten sin.
Mannens tante, Carla, virker sjokkert, men hun sliter med en annen, og større sorg.
Miriam, som bor i nabobåten, er en einstøing, men hun har øynene med seg.
Laura, som er psykisk ustabil, og som hadde et forhold til mannen.
Felles for de tre, er at de er skadet av svikene de har blitt utsatt for. Hvem av dem er skadet nok til å drepe?
En psykologisk thriller fra London, med mange løse tråder, som sakte blir nøstet opp. Det et noe tregt, og gjør det vanskelig å holde fokus. Synes løsningen og slutten var så som så.
Oj oj! Du snakker! Full fart fra side 1 til siste side! Greftegreff leverer til fulle! Han lurte meg trill rundt, men hvilken slutt! Fantastisk!
tuhamre som svar til Torill Revheim :
18:05, 28. januar 2022 Diskusjon: LESESIRKELEN AV 2024 Hovedtråd
Jeg fikk boka tilsendt i dag. Den er liten og tynn. Men etter raskt blikk på første side skjønner jeg at dette er noe som bør leses sakte. På radioen i dag ble det forresten snakket om forfatteren og hennes siste bok som også har noen av de samme personene.
BOKOMTALE: Blyantskissen av Tone Skillebæk Moe. Leseeksemplar fra forfatteren.
Mari er i Paris sammen med noen venner. På Moulin Rouge ser hun tilfeldigvis et bilde. Det ligner da utrolig på hennes tippoldemor, som hun har bilder av hjemme. Hun bodde da ikke i Paris? Med hjelp av besteforeldrene dykker hun ned i fortiden, og finner hvilket spennende liv tippoldemoren hennes levde.
Noen bøker får en til å sitte igjen med en slags tomhetsfølelse når siste side er lest. Dette er en sånn bok. Jeg ville ikke at den skulle være slutt.
De siste nettene har jeg blitt underholdt av Jan Kjærstads nyeste bok, En tid for å leve. Det er ingen komedie, og ikke spesielt festlig, men underholdning kan være så mangt.
Handlingen foregår i 2019, akkurat ett år før nedstegningen. Den tiden man var mer vant til et normalt liv. Teaterstykket Hedda Gabler har premiere og man blir kjent med en del av folka som skal se det, og man kommer inn i hodet på noen av skuespillerne. Det er ikke helt sikkert, men av en eller annen grunn, føles det som om noe forferdelig skal skje, eller er det bare innbilning?
Mangfold i salen
Har sansen for mangfoldet i salen. Det er klasseforskjeller, aldersforskjeller og ikke alle har en like stor interesse for Henrik Ibsen. I teatersalen er det en lærer, en influenser, en datter som er bekymret for faren sin, en nyforelsket gutt som sitter med jenta han ønsker seg og mange flere. Likte best å lese om skuespilleren Hedda Christine Foss. Det er lett å tro at skuespillere er selvopptatt, og det var morsomt å lese fra et perspektiv av noen som synes selv de er pen og som er redd for å bli glemt. Syntes også at Kjærstad beskriver Stalker-Stine på en morsom måte. Influenseren som lager videoer og skriver om filmer. Synes at han beskriver influensere svært treffende.
Fine karakterbeskrivelser
Syntes de fleste var fengslende å lese om. Likte også måten Kjærstad delte opp perspektivene på uten å miste flyten i det hele. Jeg var hele tiden nysgjerrig på fortsettelsen, for mange av karakterene hadde sitt å stri med, samt hemmelige ønsker. Han beskriver det hverdagslige livet veldig godt. Man kjente at det bygges opp en slags intensitet
En tid for å leve er en leken roman som inneholder både alvor og humor. Karakterene var for meg svært levende og det føltes nesten som å sitte i salen sammen med dem. Denne boka var en av de jeg var mest nysgjerrig på da den kom ut i fjorhøst. Dessverre kom andre bøker i veien, men edre sent enn aldri. Det er også skremmende å anmelde en bok av noen som har utgitt bøker lenge før min tid. En som har vært i bransjen lenge.
Hadde forventet meg en tørr roman av en eller annen grunn, men denne var alt annet enn det.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
