Bokelskere.no

Jeg må konsentrere meg om å skrive. Først skriver man for å å få utgitt en bok, for å kunne kalle seg forfatter, etter hvert skriver man for å tjene penger, man skriver for å ha et arbeid, og man skriver for å skrive bedre, bedre og bedre bøker, aldri dårligere bøker, hver bok må være bedre enn den forrige, det er en regel som gjør det nesten umulig å skrive bøker: En forfatter skrev, Thomas Mann, er én som som har det vanskeligere for å skrive enn andre. Men etter mange år og en del bøker, tenker man mindre på pengene og bøkene, det er blitt nødvendig å skrive, en livsnødvendighet, man ville ikke klare seg uten skrivingen.

Jeg kan ikke si jeg ikke likte min mormor, men jeg har alltid hatet snobberi og sosial forfengelighet; jeg kan ikke fordra mennesker som setter navn og posisjoner høyere enn alt annet: hvis mormor hadde fått det som hun ville, så hadde ikke jeg eksistert.

Man burde ikke være for lenge alene. Man burde ikke ligge slik i mørket og slå armene om seg selv. Morgenen kommer. Navnene kommer tilbake og dagen begynner. Dagen begynner med den første setningen: Man burde ikke være for lenge alene, uten alder, uten navn.

[...]ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken.

Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja hva ville jeg med denne dagen?

Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun.

Det blåste hardt mot soveromsvinduet. Så begynte det å regne, det pisket og slo mot vindusglasset. Vi sovnet samtidig. Det er et mirakel, en stor lykke, hvordan to mennesker som elsker hverandre sovner i samme sekund.

To steder finnes kjærligheten, blir det sagt, i livet og i bøkene, de som ikke har det første søker seg mot det siste.

Når skal hun selv bli et voksent og disiplinert menneske, tro? Ofte gjør hun det hun har mest lyst til i stedet for det hun burde, fortaper seg over en bok, for eksempel, en blomst, et merkelig mønster i et stykke tre, både Sven og døtrene har ertet henne for det, at hun så lett distraheres, mister tråden, beskjeftiger seg med det unyttige istedet for det nyttige.

Hender det at de holder rundt hverandre om natten, tro? Eller er de for gamle for det? Når blir man for gammel for det, å kjenne gleden ved en elsket kropp inntil sin egen?