Bokelskere.no

Mange mennesker synes å ha behov for å skape kriser. Ikke bare for "spenningens" skyld (Uranus er elektrisk), men ofte er kriser det eneste som kan sette fart i oss. Dette skyldes delvis vår egen treghet og motstand mot forandringer - noen ganger trenger vi de forsterkede følelsene og en større årvåkenhet for å bli motivert. Det skyldes delvis også sosialt press mot forandring - folk liker ikke å få status quo truet og vil legge press på oss for at vi skal holde oss i ro. Resultatet er at vi ofte ubevisst skaper en krise som kan godtas som tilstrekkelig grunn for forandring.

En Uranus-transitt er ofte den type eksplosjon eller krise som tillater oss å foreta den forandringen vi så lenge har ønsket, men ikke hatt mot til å gjøre noe med.

Slik var vi begge
ingen
i
en verden

av både og. Hverken eller
var
vår
adresse, i det

som
u
tve
tydig
var

[...] og jeg skulle be ham ta på meg, forsiktig, mellom skulderbladene, på det følsomme stedet vi tilfeldigvis hadde oppdaget under vårt lekne samvær, og så andre steder, overalt, med sine lange smidige fingre som vandrer over meg med en dristighet og en mykhet som i et vakkert språk.

Vi deler trærne.
Vi deler gress og løv.
Vi deler vinden.

Regnet mitt er ditt.

HUDSKRIFT

Eg mel tyttebæret sund
mellom tunga og ganen
og matar deg med munnen
Eg riv blåbærlyng opp med rot
og skriv dikt over den kvite kroppen din
Når du speglar deg
kan du ikkje lese dette
Når du kler deg naken
kan eg lese deg

GJER DEG MJUK
Seint om kvelden
Det er berre deg og snøen
og snøen ligg heilt avslappa og ventar
Gøymt og gløymt er stokk og stein

Du er varm nok no
Kle deg naken
gjer deg mjuk
legg deg ned

SVØMMETAK
langs hennes
hud.
Fingertuppene

blomstrer. Språket
har ikke
våknet. Ordene hverken
fins

eller
ei.
Kroppene
er uten bokstaver.

Juliregn

Nu vandrer juliregnet gjennom natten
og stilner ordene, den siste uro
i vårt hjertes landskap
Sammen hviler vi
i dette blomstermørke
hånden din i min, din ånde
mot mitt kinn på puten
lyttende til trærnes sus
røst som hvisker
sommerdrømmer når vi går
mot søvnens skoger
Alt er godt
Vi hviler i hverandre
din ensomhet i min
og min i din, forsonet
mens juliregnet, tungt av stillhet
vandrer gjennom natten

Lengst inne

Lengst inne
der vår kjærlighet er ensom
uten ord og ords bedrag

Lengst inne
der vår svakhet føder svakhets
grensløse styrke
Er vi alltid sammen
uten krav og løfters nederlag

Lengst inne
Er vi alltid sammen
vergeløst
og tryggere enn alt.

Poesiens etiske verdi ligger ikke i at den forteller oss hva vi skal føle eller hvordan vi skal handle, men i at den bringer tingene til liv i vår bevissthet - gir dem den virkelighet som er nødvendig for at vi skal kunne omfatte dem med sympati og medfølelse.

VIII

Skjønt ennu skal vi snu oss om å se
tilbake
drømme drømmen om en vei
tilbake

Så fjernt er nu det nære
Det fjerne altfor nært

og illusjonen om en fremtid
bak en fortids blå ruiner.

Men ennu ventende
så tomme ligger våre hjerter
venter deg

Dine hender som skal knuse
ensomhetens speil og splintre
bilde av vårt eget ansikt
meningsløst og ventende.

Sky på himmelen

Utrolig hvor lite som skal til for å velte et regime.
I morges, utsikten til videre undersøkelser.
I går, orden i papirene.
I forgårs, et barn
som trodde at bestefar har vært her bestandig.
For tre dager siden, et fremmed par som kysser.

Nå, en telefonsamtale i all hemmelighet,
en han så langt har nektet seg, en legen har frarådet,
en han skulle skamme seg over, men like fullt:
En stemme til atten kroner minuttet
som ber om stjernetegnet hans, og yndlingsfargen,
rapporterer i vekst i kjærlighetslivet
og karrieremessig fremgang.
Ikke en sky på himmelen,
forutsatt at han griper dagen,
alltid bærer rosa krystall på seg
for energiens skyld,
og bevarer det emosjonelle
engasjementet i alt han gjør.

Lavtrykkene

Lavtrykkene fra alle kanter
brer seg utover som ringer
på øyets blinde flekk, i en furu,
i et tjern, som trykkbølger
fra en organsvikt
i dette øyeblikk oppgradert
fra kategori tre til fire.

Uvilkårlige, tilfeldige, håndfalne,
ett her, ett der. Lavtrykkene blåser seg opp
kraftige nok, etterlater spor
på verdensveven, og en tørr svie.
Noe velsigner landskapet med
intens tilstedeværelse og vissheten om
at hvert sinnsinntrykk fra nå av
blir det siste.