Bokelskere.no

Dette er en trilogi, - en sleksthistorie som dreier rundt livet til tre kvinner i indre Vestfold gjennom store deler av 1900-tallet. Jeg hadde lest den første av bøkene, Lerkehjerter, tidligere, og ga den da terningkast 3 og skrev dette om den:

«Jeg startet med store forventinger, for jeg likte så godt "Gulldronning, perledronning", men dette ble rent for mye av det "gode". Hun gjentar seg for mye, både språklig og innholdsmessig - tragiske kvinneliv i tre generasjoner, - og at det ender tragisk hver gang, får vi vite tidlig!
Jeg har også problemer med formen, - denne jeg-personen som plutselig viser seg å være en av hovedpersonene, samtidig som det slektshistoriske dramaet til tider går seg bort i anekdotepregete romantiseringer av barndom på landet i gamle dager.
Dessverre, jeg er også usikker på om jeg vil lese de neste bindene i trilogien.»

Men så ble jeg altså anbefalt hele trilogien av en venninne, og startet med den første, igjen. Etter en stund kjente jeg meg helt igjen i det jeg skrev forrige gang, men jeg var litt mer velvillig innstilt nå. Og så ble jeg lovet at de neste bøkene var bedre, - og det var de, - faktisk så gode at det ble en femmer på bøkene sett under ett! Nå var den forvirrende jeg-personen borte, - hun var blitt til en hovedperson omtalt i tredjeperson, og det ga mer struktur til fortellingene, - som for øvrig også dreiet seg om flere personer i familien og bygda de bodde i. I disse bøkene får vi en inngående skildring av liv og skjebner, beskrevet med dyp psykologisk innsikt og satt inn i en fascinerende riktig steds- og tidskoloritt, - klart sett og nydelig penslet ut!

Det eneste jeg har å innvende er at det faktisk også her kunne bli litt for mye av det gode, - med fantastiske, men stadig gjentatte, naturbeskrivelser og svært mange nøyaktige, helt historisk korrekte, beskrivelser av miljøet, - men at det er et minus, skyldes kanskje mest at jeg ble litt utålmodig etter å få vite hvordan det gikk. Men som kulturhistorisk verk om livet på bygda på 1900-tallet har den faktisk også stor verdi, - det var fascinerende å bli minnet om blå, ovale dropsbokser (for min del med påfugl på) i hjørneskapet og lysegule vaskevannsfat av emalje, med grønn kant!

Nå har jeg rettet feilene. Var det grunnen til at ingen svarer?

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Lewis har er stort forfatterskap. Ikke bare skjønnlitteratur. Hva synes dere om bøkene hans? Har han blitt omtalt før her inne?

På forhånd takk!

Du skal ikke be forlaget trekke tilbake boken da😉😄

God helg, alle! I går ble jeg ferdig med Northanger Abbey, av Jane Austen. Da er prosjektet mitt med å lese alle hennes bøker over. Dette var en lettlest, bra og morsom bok. Nå leser jeg videre i Tove Jansson sin novellesamling Den lyttende, mens jeg funderer på hvilken roman som blir den neste jeg skal lese.

Da er jeg ferdig med boka. Det tok lang tid å komme i gang, men da jeg fikk lest litt videre etterhvert, gikk det lettere.

Denne likte jeg godt! Jeg har hatt et Jane Austen prosjekt gående over 2-3 år, og dette var siste boka. Det er morsomt at forfatteren innledningsvis skriver "Eg ber lesarane om a hugse på at det er tretten år sidan det var ferdig, endå fleire sidan det blei påbegynt, og at både stadar, vanar, bøker og folkemeininga har endra seg mykje i løpet av denne tida". Og her sitter vi og leser den, over 200 år etterpå :)

Dette var en bok full av humor. Først over hvordan boka beskriver Catherine Morland sin inntreden i sosieteten, det å få en venninne, og det å oppleve hvordan ord og oppførsel ikke stemmer overens hos mennesker hun møter. Ankomsten til Northanger Abbey beskriver en annen type setting, med fokus på et mulig mysterie/drap - og hennes livlige fantasi. Etterhvert blir det gode, framvoksende forholdet mellom Catherine og søsknene Tilney framtredende i boka og i handlingen. Slutten på historien ble litt brå, og jeg hadde gjerne lest mer om den lille fasen fra de følelsesmessige oppklaringene og fram til de giftet seg. Samtidig må jeg si at det var fornøyelig å lese forfatterens kommentarer/refleksjoner inne i boka mot slutten.

Mord og misunnelse er den nyeste boka av Ruth Ware. For min del har ikke bøkene hennes imponert meg så mye, men noen av dem er underholdende, og det var også denne.

Dette er min femte bok av henne og hvordan jeg har likt bøkene hennes har vært litt opp og ned. Bøkene hennes er ingen favoritt for min del, men jeg velger bøkene hennes for hun kommer ofte opp med gode konsepter, og etter å ha lest noen tørre bøker i det siste, var det kjekt å lese noe lett og underholdende.

Krimboka er om både nåtid og fortid. Man blir kjent med Hannah Jones. Hun er gravid og er i et stødig forhold med Will. Men i mange år har hun dratt med seg en skygge fra fortiden hun ikke har blitt helt kvitt. Kapitlene heter før og etter. I kaptilene som kalles etter blir man kjent med Hannah som voksen person, og i kaptlene som kalles før, blir man kjent med henne som ung student ved Universitetet i Oxford og er bestevenninne med April.

Kan man leve med dårlig samvittighet?
Hannah og April var veldig forskjellige. Hannah er den rolige og fornuftige, mens April likte å sette folk på prøve, være litt vågal. I voksen alder blir Hannah kontaktet av en journalist som sier at hun kan ha sendt feil mann i fengsel. Hennes bestevenninne ble drept, og journalisten mener at John Neville ble uskyldig dømt. Grunnen til at Hannah Jones begynner å gjøre sine egne undersøkelser, er fordi hun har dårlig samvittighet hvis feil mann ble dømt for mordet. Hannah føler at hun må gjøre noe for at livet skal føles litt lettere. Og kommer hun til å gjøre det uten Will, da han har lagt fortiden bak seg?

De siste bøkene jeg leste av Ruth Ware var Nøkkelen i låsen og De fire løgnerne, og det var på nippet jeg ga opp dette forfatterskapet, for det var to bøker som var svært skuffende, og uengasjerende. Men det var noe med dette konseptet og originaltittelen, som gjorde meg interessert i denne. Jeg er glad for at jeg ga denne boka en sjanse, for lesingen gikk nesten av seg selv denne gang. Et tegn på at den var oppslukende, noe som er lenge siden jeg har opplevd.

Unødvendig mye plass
Personlig likte jeg best å lese om Hannah som ung, for er interessert i bøker som beskriver collegelivet og syntes venninneforholdet mellom henne og April var både fascinerende og spesielt. Nåtiden var noe irriterende å lese om, da det nevnes at Hannah er gravid i nesten hver kapittel. Skjønner det er naturlig at også karakterer opplever utvikling i livet, men jeg er ikke interessert i å lese om graviditet. Det ble nevnt såpass mange ganger at det nesten overdøvde konseptet. Det blir litt feil. Greit å nevne det noen ganger, men det trengs ikke hele tiden. Man skjønner pointet.

Kapitlene er korte og handlingen gikk veldig hurtig. Selv om man ikke likte alle karakterene, var de fleste spennende å bli kjent med. Bare synd at forløpet mot slutten og selve slutten, ble noe svakt i forhold til resten av boka, dermed ble det noe ujevnt. Det ble for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregikk.

En mørk og underholde krimbok som er verdt å få med seg, og den er heller ikke for avansert å få med seg i "sommervarmen".

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Takk for tipset, - da stoler jeg på deg, tittelen til tross😉

Det er morsomt når norske forlag gir ut horror, fordi det er altfor sjeldent. Jeg vet at det på grunn av at mange ikke ser på sjangeren som noe alvorlig, noe som er synd.

I USA er sjangeren kjempepopulær (og hos meg), men generelt i Norge er det mer lunkent, dessverre. Horror er mer enn bare blod, gørr og sjokkfaktor. Sjangeren kan være både dyp og provoserende, også. Tro det eller ei.

En bråkmaker har fått en ny hobby
Nattreise er stemplet som psykologisk thriller, men den har dog noen horrorelementer i seg. Nattreise ble utgitt tidligere i år og er om Thomas Dahl som driver en YouTube kanal. Thomas Dahl er tidligere rockestjerne, og han er en mann med en eller to skandaler bak seg. Ekteskapet gikk også i stykker. Med sin nye hobby som YouTuber, lager han et lignende Åndenes makt konsept, der han og hans team, undersøker hjemsøkte steder.

Denne gang undersøker de et hus som ligger svært øde til i nord, og skal ha tilhørt en okkult sekt. Mens de er i huset, føler Thomas Aurstad seg noe oversett da de andre i produkjsonen vil ta en annen retning med produksjonen enn den retningen han vil ta. Blir de enige og er det trygt å oppholde seg i det beryktede huset?

De har invitert deltakere som skal bo i huset sammen med dem. I kjent YouTube stil skal de filme deres opplevelser med huset, og hvordan de eventuelt vil reagere. Denne type konsept er jo populært på YouTube for tiden. Folk som oppsøker nedlagte bygg og hjemsøkte steder. Det har blitt en greie.

Denne boka passer godt som påskelektyre eller en bok man vil spare til Halloween, med tanke på handlingen. Aurstad skriver godt, og det var spesielt interessant å lese om teamet. Hvordan produksjonen foregikk og at av og til, ikke alle vil det samme til tross for at de er i samme produksjon. Jeg liker også å lese horror hvor en handling foregår et sted som er svært isolert, og det er ikke ofte jeg leser horror der ting foregår på en øy. Så det var kjekt å lese.

Manglende personlighet
Men alt i alt ble Nattreise veldig tynn. Jeg liker bøker med okkultisme/satanisme/sekt i fokus. Det er alltid mørkt og dystert, og ikke minst fascinerende. Det gode mot det onde. Men desserre syntes jeg at handlingen ble for tam, og jeg likte ikke karakterene, hverken teamet eller deltakerne. Jeg fant ingen connection med noen av dem, og dermed blir også boka noe uinteressant da man ikke bryr seg helt om karakterene. For min del ble dette en smule kjedelig, og syntes konseptet var typisk. Savnet ikke nødvendigvis å bli skremt, fordi det blir jeg aldri av horror, nå er jeg mer ute etter gode historier med flust av atmosfære. Jeg liker horror med creepy undertoner, men det er litt vanskelig å finne.

Nattreise ble for meg en skuffende bok. Den ble noe repeterende, karakterene var litt irriterende, og handlingen engasjerte ikke spesielt mye, til tross for at jeg er glad i spøkelsesjeger konseptet. Syntes ikke at forfatteren utnyttet konseptet godt nok. Her kunne mye ha skjedd, men i stedet ble det for stillestående.

Dette er en bok som kan være skremmende for nybegynnere som vil prøve seg på mørkere og paranormale bøker, men for oss som har lest mange av dem, byr ikke Nattreise på noe nytt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Takk for tips!

Etter å ha kikket raskt på listen over årets og fjorårets nominerte, så synes jeg dette virker veldig interessant. Jeg har lest et par av bøkene på årets liste: Lucy og Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Begge var veldig gode bøker syntes jeg.

Tankevekkjande dystopi om personvernets opphør. Syns den var spennande og uhyggsam, ein pageturner. Ein solid 5'ar frå meg.

Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!

Hjertelig velkommen. Håper du vil trives her. Du har dessverre ikke anledning til å rette sånne feil. Jeg husker det var mulig en gang, men det er mange år siden.

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla