Det er slik det er med døden. Det finnes ingen formel for å gjøre sorgen mindre[...]
Vi skal ikke overleve vår barn. Det er naturstridig.
Bestefaren min sa bestandig: du kan ikke se hele himmelen fra ett vindu[...]
Jeg hadde i det miste av mitt liv håpet at moren min skulle se meg. At hun en dag - som om solen plutselig flommet inn i et mørkt værelse - og se meg som den jeg var og ikke bare skyggen til av alt jeg ikke var.
Jeg hadde lyst å si til henne at dersom hun hilste dagen med løftet hode, ville hun se skjønnheten som omga henne, og kanskje til og med se litt lysere på livet.
Det finnes mennesker som forventningsfullt iler livet i møte med utstrakte armer. Andre åpner døren på klem, legger et øye mot sprekken, og kaster et fryktsomt blikk for å se hva som er der ute. Så er det dem som mister troen på livet lenge før hjertet slutter å slå - utmattede, nedbrutte og segneferdige, men som likevel står opp hver morgen og sleper seg gjennom nok en dag på slitne ben.
Ho ho, hva som kan skje i de finske skoger! Denne boka er skrevet i 1975, og er forfatteren Arto Paasilinnas gjennombrudd som forfatter.
Den kunne like gjerne vært skrevet i år, da den samfunnskritiske røsten boka har i seg står seg godt i de fleste tidskoloritter.
Journalisten Vatanen bærer preg av å ha et lite sammenbrudd, der han mistrøstig bærer rundt på en hare han og kollegaen nesten kjørte ihjel på sin ferd gjennom de finske skoger. For en stakket stund sier han farvel til kone og samfunnet forøvrig, og frister tilværelsen som omstreifende "Espen Askeladd" som møter de utroligste mennesker og situasjoner på sin ferd. Helt hysteriske situasjonsbeskrivelser som både vekselvis får magemusklene i trim og smilebåndende til å strekke seg.
(Boka kan til en viss grad sammenlignes med "Doppler" av Erlend Loe, - det er lett å se hvor Loe har hentet inspirasjonen fra.)
Uforglemmelige karakterer i "Harens år" er både bulldoserkjøreren og presten, for å nevne noen. Boka anbefales på det varmeste, og skal man absolutt trille terning på en søndag lander den trygt på en femmer. Denne forfatteren skal undertegnede lese mer av!
Var du en av dem som elsket filmen "Rain Man"? Da er det høyst sannsynlig at du også vil like "Lottomillionæren". En sjarmerende bok, om Perry "som er litt sein", med familiemedlemmer som ikke bryr seg om ham før han vinner i lotto.
Boka er lettlest, men har et velformulert språk, med en moralsk snert og et bakteppe, som både sparker til skolevesenet og vår egen holdning til mennesker som skiller seg litt ut.
En morsom historie, med både alvor og tårer, - hovedpersonen Perry er en elskelig fyr, og kanskje kan han lære oss noe viktig?
Forfatteren viser oss hva ekte venner er og ikke er, og hva som kan skje når mennesker får nye sjanser og utfordringer i livet sitt. En feel-good bok av ypperste klasse, med en terning som lander på fem.
Historien om "Enken" er både melankolsk og spennende til tider. Forfatteren skildrer hovedpersonens flukt fra ektemannens hevnende brødre, - gjennom vill natur og i møte med de utroligste menneskesjeler.
Alle med en "bagasje" som maner til ettertanke og forundring.
Enkens indre liv er mesterlig skildret, og språket er noe av det beste jeg har lest på lenge, - mye også takket være en glitrende oversettelse.
Til tross for slike superlativer synes jeg boka i visse partier er kjedelig. Forfatterens unike styrke blir her også hennes svakhet, etter mitt kritiske blikk. Sjelens mørke irrganger blir noen ganger gjenstand for overdrevent fokus etter min mening, og gjør at historien, - som er fengende i seg selv, mister noe av gløden og driven.
Uansett en høyst lesverdig historie, som får terningkast fire og plass i bokhyllen: "Den gode historien".
Og eg utfordrar deg: Ingen kan gjera alt, alle kan gjera noko. Ver mot dine medmenneske som du vil at dei skal vera mot deg.
Eg tenkjer meg livet som ei fin, fargerik, spennande og utfordrande eng. Enga skiftar med dei fire årstidene, men kvar årstid har sin eigen unike sjarme og verdi. Når livet går på skinner, som ei vennine brukar å sei, så er me på denne enga, og slik skal det vara. Men i denne enga er det ei djup grop med bratte sider.
Korleis kan me få gjort noko med rasismen når me ikke erkjenner at det eksisterer?
Før masa eg om at du måtte dempa musikken din. I dag ville eg ofra alt for å høyra musikken din. Før masa eg om at du måtte reia opp senga di. I dag ville eg ofra alt for å finna senga di brukt. Før masa eg om at du måtte rydda rommet ditt. I dag ville eg ofra alt for å finna rommet ditt rotete. Slik kan eg rekna opp - og spørsmålet er: Kva er viktig i livet vårt? kva bruker me tida til? - korleis prioriterer me samværet?
Ein adopsjon er først og fremst til det beste for barnet - det skal veljast foreldre til barnet, ikkje barn til foreldra, som ein til tider kan få inntrykk av er oppfatningen blant mange.
Uansett kvar våre medmenneske kjem ifrå, om dei har anna tru, ein annan hudfarge eller annan seksuell legning, skal den enkelte leva trygt i sin kvardag. Me har alle har eit ansvar for det.
Men: - når du står sammenhengende i motvind, da tåler du en del til slutt.
Der lærte jeg om overbevisningskraft, og at man selv må tro på det man sier. Gjør man ikke det, blir man avslørt.
Jeg skjønner ikke jeg altså, hva slags gode venner de er, de jeg ser sladrer til sladderpressen om kjendiser.
Dessuten, hvis man har et sterkt forhold til Jesus , så vil man jo be.
Alt har sin tid.