Bokelskere.no

Innlegget ditt er med eller mindre som jeg skulle skrevet det selv. Både med tanken på bruken og med tanke på at jeg også savner en del bøker.

Begynte å le for meg selv når du avslutningsvis nevner Ninni Schulman fordi jeg har hørt alle hennes bøker på Storytel :)

Jeg likte Det som engang var jord veldig godt. Det er en litt "enklere" bok, om man kan si det. Ser at andre skriver at boka mangler dybde og kompleksitet i forhold til tematikken. Men etter min mening er den absolutt lesverdig. Den er hudløs og nær synes jeg.

Diktet er vakkert i seg selv, og tonesatt blir det til en av de vakreste julesangene vi har.

Martin Pistorius har skrevet ei bok som i sannhet gir leseren gåsehud og ettertenksomhet så det holder. Tenk å få med seg og forstå absolutt alt som foregår rundt seg, men ikke ha mulighet til å meddele dette til omverdenen, over så mange år? Jeg blir svett bare ved tanken på et slikt levende mareritt.
Martin beskriver dette på en ærlig og saklig måte, som ikke bikker over i det melodramatiske, eller dynger leseren ned med tåredryppende skildringer. Nettopp derfor er boka så rørende, rystende og paradoksalt nok fylt av håp. For plutselig er det et menneske som ser Martin, han blir tatt med på tester som bekrefter det som mange tilslutt skjønner; Martin er fanget i sin egen kropp. Han er omgitt av et skall som ikke forteller noe om det som egentlig foregår under denne overflaten, og som gjør at han blir forhåndsdømt av nesten alle som møter ham. Veien tilbake til et mest mulig normalt liv blir brolagt med spørsmål og bekymringer som alle mennesker er opptatt av: kjærlighet, selvstendighet, løsrivelse, arbeid og seksualitet. Mer skal jeg ikke avsløre fra handlingen.
Noe stort litterært mesterverk er denne boka ikke, såpass ærlig må jeg være. Den er lettlest uten de helt store språklige utbroderinger, selv om jeg også her blir positivt overrasket innimellom. Men Martin får meg til å gråte, over ham selv og det marerittet han måtte gjennomgå. Han får meg til å smile over at i den mørkeste skog så finnes det håp. Han får meg til å grøsse og bli sint over yrkesutøvere som skulle gjort noe helt annet enn å være ansatt innenfor helse- og omsorg.
Ikke minst får han meg til å bli oppriktig bekymret over alle andre Martin'er der ute som også er fanget i sin egen kropp, men som ennå ikke har blitt oppdaget. All ettertanke og bekymring til tross; stol på meg, dette er også ei "feel good" bok, som alle burde lese. Kanskje vi da ville verdsatt livene våre litt bedre, og ikke klage over materielle bagateller som når alt kommer til alt ikke betyr noen verdens ting.
Martin Pistorius; du modige, modige menneske. Jeg ønsker deg alt godt her i verden, og takk for at du gav meg en leseopplevelse jeg med hånden på hjertet kan si jeg aldri vil glemme. Måtte du for resten av ditt liv alltid bli sett og forstått og aldri mer bli usynlig. Terningen i dag lander på en femmer, fordi historien din er så viktig at den burde vært pensum for alle som skal arbeide tett med mennesker i sårbare posisjoner.

Jeg har også akkurat begynt. Endelig kunne jeg hente boka på biblioteket. Ble så fascinert av Simon Stranger at jeg måtte lese " Det som engang var jord". Men nå er jeg klar for denne boken og jeg liker også det lille jeg har lest så lang. Gleder meg til fortsettelsen. Nå gjelder det bare å lese sakte nok og nyte.

Lesesirkel 15/16

Når går vi i gang med neste bok? Eller kanskje rettere sagt prosessen med å finne neste bok?

Jeg gleder meg til å komme igang igjen.

Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.

Jeg er også ferdig. Planen var å holde igjen men det klarte jeg ikke. Greit som du sier med en romslig frist slik at alle kan få mulighet til å fullføre i sitt eget tempo.

Jeg leste siste side i går. Takk til lesesirkelen som gjorde at jeg "ramlet innom" denne boka. For en leseopplevelse! Denne boka likte jeg utrolig godt. Oppbygningen. Inndelingen. Digresjonene. Fotnotene. At hvert kapittel fortalte sin historie men likevel var en del av en større helhet.

En favorittbok

Hei. Først og fremst så må jeg si at dette var en veldig godt skrevet bokomtale. Jeg er helt enig i det du har skrevet.

En liten detalj bare. (typisk meg å henge meg opp i deg) Christian er vel strengt talt ikke helgepappa for sine barn, men har vel delt foreldrerett og har barna annenhver uke?