Bokelskere.no

Gud trengte ikke å sørge for et helvete etter døden- det klarte mennneskene fint å lage seg på jorden, før de døde

Det var ikke Oda, hun så løsninger der andre så hindringer. For Oda var alt mulig. For henne fantes det en løsning på alt, det var bare spørsmål om vilje.

• Du skal i alle fall ikkje bruk ungen som våpen, Maren. Verken Oda eller den her ungen ba nokon gong om å få bli til. Gløm alder det!Det er ikkje ungan som er problemet, Maren. Det er vakse folk som ter seg som unger.

<< Tidevannet kommer hver morgen og kveld, Maiblomst,>> forklarte han. << Det er sånn livet er. Og alt som er bygd i sanden blir vasket vekk.>>
<< Jeg vil ikke at det skal vaskes vekk.>> <<Du skal tenke at det er fint også. Hver dag får du en ny mulighet. Havet rydder opp på stranden, og om morgenen kan du begynne helt på nytt igjen. Vi får blanke ark og nye fargestifter.>>

Men sannheten var at han lengtet etter å flykte fra fortiden og alle episodene han hadde lagret og låst nede i minnenes kiste.

Skogsamene kom til å leve nær nybrottsfolkene. De ryddet seg plass side om side med dem . Lært å plante og dyrke. Snakket svensk. Langsomt forsvant deres eget språk. Direktivene var statens, samisk var farlig og ble forbudt, men kanskje var det overilet i disse traktene. De ble bofaste, la bort koftene og pratet svensk. Det måtte til. Men sjelen, hva gjorde man med den? Forsøkte man å ta vare på den som min morfar, som holdt fast på sove ute? Som forbannet lønnsslvariet og syntes han var et dyr i bur når han hver dag trasket til jobben? Eller stappet man den sammen med skohøy i fottøyet, så hvert skritt minte en om hvor man hvor man kommer fra? Eller bevarte man den i de kjærlig kledde barna i pels og vevde bånd med røde og blå luer på hodet? Det er vanskelig å vite. For et sted på veien døde vi, vi etterkommere med lik usalige ånder streifer over markene for å finne et sted vi kan kalle vårt. Uvelkomne, oversette, Usynlige.

Et lite øyeblikk, forvandlet til en skillevei.

Det fantes øyeblikk som hadde tvunget ham til å skifte retning. Noen hadde rokket ved grunnvollen og blitt værende som en toneangivende bestanddel. Kanskje rommet de like lange sekunder som andre øyeblikk, kanskje det bare var tyngden som var annerledes.

<< Hvis man ser bort fra rene overlevelsesinstinkter, prioterer hjernen det du har lært den å priotere. Tanken når aldri utenfor den referanserammen du selv har bygd opp, det eksisterer simpelthen ingen koblinger til det. Hjernen sammenligner alt med det den allerede vet og leter alltid etter logikk. Og den er mester i å generalisere.[...]

<<Men hva som er meningsløst eller ei, er bare spørsmål om synsvinkel. Når vi oppfatter noe som meningsløst eller dumt, er det bare fordi vi blir minnet om våre egne begresninger. Da har vi funnet noe som ikke passer inn i vår vanlige tenkemåte. Det nye føles alltid vanskelig, for da må vi endre på noe vi er blitt vant til.>>

<< og tenk hvor mange triste mennesker det er. Vi er den eneste skapningen som blir født med evnen til å gråte, likevel velger mange å leve som lukkede trykkokere. Enten ender det med eksplosjon, eller så må man gjemme seg i sin egen bitterhet.[...]

<<Det er da ikke noe galt med elgskit. Man ser det man vil se. Hvis du ser avføring, så gjør du det. Men du kan også velge å betrakte et av naturens undere. Verden er ikke annet enn hva den enkelte oppfatter, den blir det vi gjør den til.>>

Hun visste ingenting om Verner. Han var der som en selvfølgelighet, men hørte likevel ikke til. Han var en del av fellesskapet, den man snakket om og lo av, men deltok aldri selv. De hadde sjelden støtt på hverandre i de tre årene som var gått sidenhun flyttet til stedet, det var ikke blitt tatt noe intiativ til kontakt, og hun hadde aldri lurt på hva som foregikk i hans tankeverden. Hun hadde skydd det lille huset hans, vært nøye med å passere det i gode avstand, og nå lurte hun på hva som hadde styrt skrittene hennes. Hun hadde gått ut fra han var mer eller mindre gal. Nå innså hun at den antagelsen egentlig var Anna - Karin sin, og hun uten videre hadde overtatt den.