På mange måter befant vi oss i skjæringspunktet mellom å være modne barn og barnslige voksne. Ennå hadde vi ikke utviklet våre personlige særpreg, egne interesser og livsstiler. Jevnt over så og hørtes vi temmelig like ut, selv om vi følte oss individuelle.
For Amalie Skram hadde en klokketro på kjærligheten mellom mann og kvinne som et fellesskap, et bånd som man skapte sammen. Den kjødelige kjærligheten alene var ikke nok, mente hun. Også noe utover dette måtte til. For den sanne kjærligheten var en prosess der partene utviklet utholdenhet og etter hvert lærte å akseptere hverandre egenart.
Hvor mange ganger hadde jeg ikke irritert meg over at romanfigurene ikke begrep hva som egentlig foregikk, når sannheten var opplagt. Som allvitende leser var det jo lett å tenke ”skjønner du ikke at han er forelsket i deg, selv om han…”Man behøvde heller ikke se til bøkenes verden når det gjaldt dette, halvparten av all verdens sladder og følelsemessige analyser ville dødd ut hvis bare forelskede kvinner og menn sluttet å snakke forbi hverandre.
Boken ble aldri levert tilbake, for jeg ble liksom aldri ferdig, selv om jeg kom til siste side. Den talte til meg, og hadde stadig noe på hjertet. Trollbundet av forholdet mellom Elizabeth Bennet og Mark Darcy ble jeg hellig overbevist om at et sted ventet min egen rørende kjærlighetshistorie og en fremtid som ville arte seg omtrent som den gjorde for den vakre heltinnen.
Selv om forfatterne skaper konstruerte personer og situasjoner, kjente jeg på meg at de speiler faktiske universielle begivenheter. Jeg følte at de tingene vi gjennomlever, er de løse trådene som en eller annen der ute en gang vil sette sammen til ulike historier. Historier om vennskap, kjærlighet, svik, lengsel. Vi blir alle på et eller annet tidspunkt hovedpersoner i historien om oss selv. Og livet vi lever, er en historie som er potensialet til en bok.
Min mentale utvikling har i stor grad vært preget av bøker. I svært ung alder kastet jeg meg med min glød over ordene som talte til meg fra papiret, og jeg hengav meg til de ulike verdene som ble åpnet for mine øyne.
Helt enig med deg, - barn er vår investering for å skape en bedre jord. Hvordan vi behandler barn skaper grunnlaget for vår fremtid. En nydelig bok.....
Synes boka begynte veldig bra, - men synes tyrkiske miljøskildringer var lite troverdige. Det var spennende så det holdt, men jeg ble gedigent skuffet over slutten. Hadde ventet at Sakramentet var noe helt annet, selv om bildet av den syndige og straffede Eva fungerer fint som en metafor, - men kun i overført betydning, og ikke bokstavelig som her... Forfatteren kan sikkert avslutte bedre en dette, og vurderer å gi ham en ny sjanse ved neste korsvei. Terningkast 3 fra meg.
Forfatteren Kommer fra bygda Flatdal. Hun har ikke skrevet om bygda. Men har fått inspirasjon fra bygda.
Hvis man leser den første boka så vet man hvorfor Sigurd har en så enorm skyldfølelse i forhold til Sigurd.
Jeg elsker at forfatteren skriver om ulike ting fra flere synsvinkler. Vi mennesker kan oppfatte en situasjon helt ulikt og det kan oppstå misforståelser rundt det.
Mange forlag og nettbokhandler har julekalender.
Vil anbefale alle Twilight fans til å lese Alle sjelers natt av Deborah Harkness. I mine øyne en mer moden og sofistikert utgave av Twilight. Det er første boka i en planlagt triologi og den skal også filmatiseres. Hadde vært artig å høre hva dere synes om den. Litt treg start men det tar seg bra opp etterhvert.
Men husk at gutten også er av vår slekt, og at blod er alltid tjukkar enn vatn. Det er utrolig mykje av Jo i den lille sønnen din. Du lyt vara forberedt på at han kan hende ikkje nokon god bonde når han veks til, at blodet som flyter i ham fører ham på andre veger. Glem aldri hvem far hans var, om han ikke blir den du vil han skal bli, ikke alltid gjer det du meiner er rett og best. Du elska Jo, far hans, men Jo var ein fri sjel, ban. Glem aldri det.
Jeg har fortalt Maria at det finest ei anna kvinne ein plass. Ei som jeg aldri kan glemme. Ei som jeg alltid vil elske. Ho har godteke det, og spør meg ikke om noe, for ho veit at ho aldri vil få no svar. At du er berre mi – ei som lever ein stad inni meg…
Vi har hatt vår sjanse, du og jeg, Mali, og vi tok ikke imot den. Slik er det
Det var gammeltanta mi som sa at jeg måtte sjå virkeligheta slik ho var, at ingen kunne leve på en drøm.
Han strakte ut en skjelvende hånd og strøk gutten varsomt over det runde, myke kinnet. Å Herre gud, hvisket han knapt hørbart. Han er jo min! Det er sønnen min som ligger der, Mali! Han løftet ansiktet og så på henne. Øynene sto fulle av tårer, som langsomt rant nedover ansiktet hans
Men etter hvert hadde hun slått seg til ro. Enten var ikke Sima som andre dyr, eller også var ikke Sivert aldeles som andre unger. Det var litt av begge deler, tenkte hun og smilte der hun så på de to. Men Sivert hadde et eget lag med dyr, var det i alle fall ingen tvil om.
Det hadde utviklet seg et nesten forunderlig forhold mellom gutten og hesten, til og med Mali måtte innrømme det. Som om de forsto hverandre, de to; snakket samme språk. Det store dyret var varsomt og føyelig som en knehund når Sivert var nær den, som om hesten forsto at han var liten og at det var dens ansvar å passe på ham. Til å begynne med hadde Mali likt det dårlig når Johan lot sønnen få gå rundt på tunet med den store hesten alene. Hun kunne bli rent het av skrekk når hun så ut gjennom vinduet og oppdaget Sivert sittende mellom forbeina på hesten og plukke påte av den.
Men han har det godt no, han bessfar no, la hun til. Han er samman med englan og kan sjå ned på oss. Han Bessfar kjem til å pass på litlguten sin der oppe frå. Vi skal sei godnatt til han bessfar kvar kvald, du og e. […]Stjernan, veit du - det er auan til all englan som ser etter sine. No vil det komm ei ny stjerne på himmelen. Det er auan hass bessfar, det.
Du veit at der oppe bor all dem som er død, ikkje sant? Forsatte Mali. Gud tek dem til seg, og der vert dem til engler og har det berre godt.