Bokelskere.no

Vi veit ikkje kor lenge vi får ha kvarander, noken tå oss. Derfor lyt vi ta vare på kvar einaste dag.

Taus og blek satt hun der og fortapte seg i minner om søsteren; den livsglade, strålende huldra som hadde gitt seg hen til Bengt i ungdommelig forelskelse - og som hadde vunnet prinsen og hele kongeriket tilslutt. Trøsten var at hun var lykkelig, tenkte Mali og tørket ansiktet med forkleet. Fra den dagen hun møtte Bengt igjen på Tunet på Stornes, hadde hun vært det lykkeligste mennesket Mali hadde sett. Ikke mange fikk oppleve slik kjærlighet og lykke som Margrethe hadde gjort.

Den skjønne musikken trengte liksom inn i hver pore i kroppen hennes. Den rørte ved det innerste i sjelen; liksom løftet den ut av hverdagen for en kort stund. Gjorde henne myk og hudløs og så underlig sår.

Det lyste av kjærlighet i øynene hans. E må alder drep den kjærligheta! Tanken kom så fort på Mali at hun rent rykket til. For plutselig forsto hun at om hun tok fra Sivert musikken, så ville ikke bare han miste livsinnholdet sitt. Hun ville også miste kjærligheten hans. Ikke fordi han var glad i henne, men fordi hun ville kvele ham. Drep livsgleden i ham.

Håvard var ikke slik at han satte noen utenfor, tenkte Mali, og aller minst et barn. Helt siden han kom til gårds hadde han vist det. Og selv om han helt tydelig var spesielt glad i Ruth og var utrolig stolt av henne, hadde Mali aldri opplevd at han gjorde forskjell på noen av de tre barna hennes.

Ja, det er snart etter at vi mista han lille Håvard, og den nye kan alder erstatt han. Men vi er løkkelig og takksam over det her, både han Håvard og e.

Slik Mali så det, var hun nå endelig fri; fri til å leve igjen, til å gjøre som hun ville, slippe unna ydmykelser og nedverdigende liv. Ingen hadde lenger krav på kroppen hennes, ingen mann kunne bare ta seg til rette. Ble det til at hun bandt seg til en mann igjen, skulle det bli på helt andre premisser. Hun hadde vært som villfugl i bur helt siden hun giftet seg med Johan. Det var slik hun følte det. Nå var døren til buret endelig åpnet. Hun ville ut og fly igjen, selv om det nok ville ta sin tid å finne tilbake til den rislende, varme livsgleden - om hun noen gang kom til å gjøre det

Hun hadde bedratt Håvard, ikke av kjærlighet til en annen, men på grunn av en vanvittig drøm. Fordi hun hadde nektet å gi slipp på noe som for lengst var dødt.

Jo var fortid; han hadde vært fortid i over sjue år! Men hun hadde pleiet drømmen og lengselen, levd i fortiden og ikke i nuet. Lengtet etter den fullkomne lykken, som hun hadde trodd bare Jo kunne gi henne - mens sannheten var at hun hadde hatt den i hendene i mer enn to år! For det var Håvard som var lykken! Det var han som hadde gitt livet hennes innhold og mening. Det var med ham hun hadde opplevd kjærligheten med. Men hun hadde vært så forblindet at hun hadde ikke forstått det; ikke før nå.

Jo hadde lært henne hva attrå var. Og Kjærlighet. Eller i alle fall det hun hadde trodd var kjærlighet. Men nå var hun ikke så sikker på det lenger. Kanskje hadde det vært mest lidenskap og lengsel etter godhet, nærhet og varme. Omsorg. Det hun så inderlig hadde savnet i ekteskapet med Johan. For hadde hun virkelig elsket Jo, da hadde hun blitt med ham denne sommeren, tenkte hun. Da hadde ikke noe kunne stoppet henne, for slik var kjærligheten. Og nå visste hun at det var Håvard som var kjærligheten.

Men det er noko som kallest livets skole, ser du, Sivert. Den er kan hende vel så viktig. Ka slags skule er det? Spurte Sivert. Det er alt det vi lærer oss gjennom å leva.

Derfor passet hun stadig på å innprente dem at det var hvordan en var og hva en gjorde som betydde noe, ikke hvordan en så ut.

En måtte ta vare på lykken mens den var der, tenkte hun. Ingen visste hvor lenge den varte.

Det var fortid. Men å stryke bort kunne hun aldri. Det lå gjemt dypt inni henne [...]