Bokelskere.no

Ja, det er akkurat derfor jeg ikke klarer å lese slike bøker, jeg tar sånn så innover meg og er ikke meg selv på flere dager. Har lest noen, ikke de verste, men dog, nok til at jeg blir satt ut. Det er jo bra at det skrives bøker om disse vonde temaene, det må jeg ha sagt.

"De gales hus" er nå reservert på biblioteket :)

OK. Men da kan jeg fortelle at hun gir terningkast 5 til "Evige øyeblikk", 6 til "De utålmodige av hjertet", 6 til "I følelsenes vold", og 6 til "Sjakknovelle" !

Du burde sjekke med Rose-Maries bokblogg. Hun har lest mye Stefan Zweig, og er overstrømmende begeistret. http://rosemariechr.blogspot.com/. - "Sjakknovelle" kommer forresten i ny norsk utgave den 10.mars.

Spennende jobb du har, du er heldig! :) Jeg synes også psykologisk litteratur er spennende, men er nok litt redd for å lese om historier fra virkeligheten, det blir litt for sterkt. Arnhild Lauveng er notert, Karin Fossum er jeg ikke så kjent med men "De gales hus" er på leselisten min. Har hørt mye bra om den :)

Men ikke så mange av dem jeg har lyst til å lese, så vi må nok over 100 sider. To hundre, må vel regnes som kort.

Mye spennende psykologi-litteratur her, jobber du med dette kanskje? :)

Jeg har blogget dette om "Et Guds barn": Denne romanen, Child of God, utkom i 1973. På norsk i 1989. Dengang skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet: "Cormac McCarthys roman Et Guds barn er en av de merkeligste, jævligste og mest fascinerende bøker jeg har lest på lenge." Jeg underskriver på den beskrivelsen. Dette var forjævli'. Vanligvis får vi litt sympati for hovedpersonen i en roman, uansett hva han eller hun måtte foreta seg, nettopp fordi vi ser omverden med hovedpersonens øyne. Romaner er gjerne tolerante på den måten. Som regel er vi lesere på parti med outsideren. Unntaket heter Lester Ballard, - en representant for hva amerikanerne kaller 'white trash' og 'rednecks'. En mann uten forsonende trekk. Etter å ha mistet gården sin streifer Ballard rundt hjemtraktene i East Tennesee. Han holder hode over vann på salg av hjemmebrent og noen småtjuerier her og der. Han er en einstøing og en kikker som blir en morder som, gud-hjelpe-meg, attpåtil blir nekrofil. Dette er en mørk roman om moralsk forfall. Lettlest, velskrevet og krevende på samme tid. Det er en meget ubehagelig fornøyelse å lese Cormac McCarthy.

Jeg forstår deg så godt, siden jeg heller ikke er så begeistret for mursteiner/Leca-blokker. Ser du har fått med deg både "Sult" og "På gjengrodde stier" av Hamsun. Da vil jeg føye til hans "Mysterier".

Flott korreks! Du er en oppmerksom leser.

Jeg må innrømme at gårsdagens episode var vesentlig bedre enn de to foregående. Morsom og med en troverdig framstilling av den unge, virile Jonas. Likevel blir det noe stilistisk over serien, som om hvert kameraopptak er et tablå hentet fra Nasjonalteaterets hovedscene. Og selv om jeg underholdes, mener jeg fortsatt at TV-serien er en vulgarisering av det geniale nettverket av historier som flettes sammen i bøkene.

Robinson Crusoe svømte naken ut til skipsvraket og fylte lommene (!) med ting han trengte på sin øde øy. Har du andre eksempler på blundere i litteraturen ?

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.