Bokelskere.no

Et liv i det bevisstløse stoffskiftets ingenmannsland blir en uutholdelig byrde, som vanligvis overlates til en institusjon. Familien får aldri lagt det bak seg, besøkene blir sjeldnere og sjeldnere, helt til pasienten rammes av det uunngåelige, livstruende liggesåret eller lungebetennelse.

Sykdommer er molekyler som ikke kan oppføre seg, livets grunnleggende betingelse er stoffskifte, og døden er dets opphør.

Jeg har alltid vært klar over at språket har en magisk kraft, og at ens egen forestilling om ting er mye mer betydningsfull enn hvordan tingen objektivt er. For objektivitet er i grunnen en illusjon. Fakta finnes sjelden. Ting eksisterer i liten grad i seg selv. Ethvert menneske er dømt til å se alt ut fra ett par øyne, vi er dømt til å sortere alle inntrykk gjennom én hjerne.

Jeg gråter for kroppen min, for meg selv, for minnene disse cellene bærer på. For tap, for det som ble sagt og gjort, og for det som burde vært sagt og gjort. Jeg legger fra meg kniven, og lukker sårene.

Og jeg har en kropp som nesten ingen har lyst til å ta på eller se, minst av alt meg selv. Jeg har en kropp som lengter etter å forsvinne.

Når gikk jeg over grensen til å bli usynlig? Da jeg passerte 90 kilo? Eller 100? For hver kilo jeg la på meg, forsvant en bit av meg. For hver gang jeg snakket litt for høyt, lo for mye og danset for heftig, ble jeg mindre og mindre synlig, mer og mer utydelig i de andres blikk.

Men likevel, en vag visshet om det, i meg. Et sted i hodet, et sted i kroppen. Så jeg det egentlig noen gang for meg; en framtid som var vår, som tilhørte bare oss.

Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen,
Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne.

Denne roen i å være med deg, gjøre våre ting, hvile i vår rytme. Som var det blitt en naturtilstand for oss; å være bare deg og meg.

Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg.

Den moderne kapitalistøkonomien må øke produksjonen hele tiden hvis den skal overleve, på samme måte som en hai må holde seg i bevegelse for ikke å bli kvalt.

Væreierne delte havet mellom seg og hindret andre enn sine egne fiskere å fiske der, om nødvendig med vold. Var det mye fisk, samarbeidet væreierne og forlangte to fisk for prisen av ėn, og snøt dermed fiskerne for halve betalingen. Det var føydale forhold på havet, og fiskerne var på mange måter leilendinger under væreierne.

Fiskere snakker ofte om båter som levende vesener. Om de presses til det, innrømmer de selvsagt at båten er død materie, men innerst inne vet de at dette alminnelige synet er feil. Det er kanskje fordi de to er så nært knyttet sammen, og at båtens egenskaper kan være et spørsmål om liv eller død når det røyner på. At fiskeren kjenner båtens personlighet, dens nykker, styrker og svakheter, er helt avgjørende. Sammen mestrer de havet, i hvert fall hvis båten behandles med respekt. Å snakke om båter på denne måten er av naturlige årsaker ikke lenger vanlig.