Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.

Her er min anmeldelse av Dødelige dråper. (Ekstern lenke)

Eksistensialistisk novellekunst

(Dette er en spoiler)

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)

Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.

Med følgende ord avsluttes novellen:

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!

Dette var en utrolig god leseopplevelse. Satt med klump i halsen da jeg leste de siste sidene. Denne gikk rett i hjertet på meg, rørende og sår, rett og slett nydelig skrevet. Forfatteren får så godt frem hvordan noen mennesker seiler igjennom livet uten omtanke for noen adre enn seg selv og den andre mennesketypen som bare tar imot uten å si ifra. Handler også om sjalusi og hat og hvordan det kan gå når hevn rammer uskyldige. Dette er lavmelt og uten den store spenningen, men der ligger kanskje styrken til forfatteren. Annbefales.

Denne må jeg få tak i.....

Joda, det er helt riktig. Jeg fant et gammelt eksemplar på Halvdan's bokhus og var bare så kjempeglad for det slitte og godt leste eksemplaret.
Den er i stil med andre Gabriel Scott-bøker, og de trives jeg veldig godt med. Her, som i de fleste andre er det hverdagsmenneske på godt og vondt som beskrives. Hans snirklete setninger som jeg syntes er så inderlig sjarmerende ,og så godt beskrivende at det er en fryd å lese.
Ja, jeg skal være snill og prøve å skrive litt om boka når jeg har lest den :)

En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før..
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage,

"Barkefletteren av Gabriel Scott

Takk for godt svar. Jovisst, det er riktig og selvfølgelig viktig å ta med når fortellingen skal tolkes. Her står det jo svart på hvitt. Når jeg la fra meg boken var forfatterens egen innledning faktisk blitt skjøvet i bakgrunnen. Satt bare igjen med en vemmelig følelse. Selv om Kino tok til fornuft og kvittet seg med perlen, ble det allikevel ikke noen lykkelig slutt, altfor mye var blitt forandret og ødelagt. En sterk fortelling. Min bok er for øvrig oversatt av Johan Borgen.

Har lest boken, den var forholdsvis raskt unnagjort - både fordi boken er tynn og fordi det er fasinerende lesning. Men jeg vet ikke om jeg synes det er stor litteratur. Da jeg ikke har deltatt i felleslesning tidligere er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til samlesningen. Tolkningen av boken er vel ganske klar, også moralen. Når jeg leste boken tenkte jeg: Kan misunnelsen være så sterk, kan virkelig et helt samfunn påvirkes så negativt av en annen manns lykke og avle så mye ondskap, kan en god mann virkelig bli en brutal morder og endre personlighet p.g.a et lykketreff som kan gjøre han rik? Kjente at jeg nesten ble litt sliten av all elendigheten, fikk lyst til å lese ekstra fort for å slippe alle detaljer om ondskapen. Det fantes ingen nyanser, det virket som om misunnelsen og ondskapen var total. Bortsett fra broren var alle de andre fiender og potensielle tyver, mordere og uærlige sjeler. Selv om fattigdom er roten til mye vondt, selv om kanskje de fleste mennesker kan utvikle lignende tendenser under gitte forhold og omstendigheter, selv om alt dreier seg om overlevelse og mulighet for å tilfredsstille basale behov, må det da finnes noe medfølelse og nestekjærlighet selv i de mest primitive samfunn?
Beskriver Steinbech her et uvanlig primitivt samfunn hvor nestekjærlighet er ikke eksisterende? Er jeg på villspor eller er ovennevnte relevante refleksjoner i denne felleslesningen? Jeg vil gjerne lære. Har aldri deltatt i lesesirkel eller felleslesning tidligere, er derfor usikker.
Ser fram til reaksjoner.

;-) Jo, det har du rett i! Google oversetter supervision med "tilsyn", mens supervisor er "veileder". Hele poenget er at man får veiledning for å bli bedre.

Ja, boka utkom på Aschehoug forlag tidligere i år, og dermed er den tilgjengelig for alle!

Hvis jeg skulle velge en forfatter som ruver over alle andre, så må det bli Stefan Zweig. Og hvis jeg må velge en bok som den ypperste favorittbok, så må det bli "Verden av i går!"

Jeg skulle også gjerne hatt denne boken i eget eie, har ønsket meg den lenge. Men i dag så jeg til min overraskelse at "digitalbok.no" hadde den til en billig penge. På et øyeblikk ble den lastet ned til mitt lesebrett. Klassikere som dette vil man jo helst ha i bokhyllen, men når jeg ikke kan det er jeg glad for at den nå er lett tilgjengelig for lesning. Zweig er en av de store forfatterne som har overrasket meg mest, og som har gitt meg de største leseopplevelsene. Jeg kan nevne "I mine følelsers vold"' "Utålmodig av hjerte" og "Sjakknovelle". De rangerer høyt på min "favorittliste". Etter din fantastiske bokanmeldelse, Rose-Marie gleder jeg meg stort til denne.

Selve team-coaching-bibelen!

"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."

Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:

• del en presenterer hva høyt presterende team (high-performing teams)
  er og hvilke utfordringer disse kan møte
• del to presenterer hva teamcoaching er
• del tre presenterer ulike former for team
• og del fire oppsummerer en del generelle temaer som hvordan man finner, velger og arbeider med en god teamcoach, hvordan man utvikler
  seg som teamcoach, om supervising team coaching og ulike metoder og
  teknikker for team coaching.

Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?

I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).

Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet

• hjelpe teamet med å klargjøre hva det ønsker å oppnå og hvorfor
• hjelpe teamet til å forstå sine kritiske prosesser - og derigjennom hjelpe teamet til å oppdage mer funksjonelle prosesser slik at den
  kollektive prestasjonen opprettholdes
• hjelpe teamet til å få tilgang på sin undertrykte kreativitet (access its suppressed creativity)
• hjelpe teamet til å utvikle kollektiv styrke/fleksibilitet (resilience)
• hjelpe teamet til å overvåke sin egen progresjon

"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).

Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.

Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?

"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)

Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.

Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!

Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.

"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)

Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.

"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.

Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:

"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."

Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!

Så vidt jeg husker gikk det bra. Men hvilke spørsmål...nei, det husker jeg ikke.