Ingenting er så irriterende som en irriterende person som ikke engang har den grunnleggende fordømte høfligheten å være en drittsekk.
Pappa kommer for sent når han skal hente Elsa på skolen. Mormor gjorde aldri det. Elsa prøver å lære nøyaktig hva "ironi" betyr, og hun er temmelig sikker på at det er at pappa aldri kommer for sent til noe, unntatt når han skal hente Elsa på skolen, og at mormor alltid kom for sent til absolutt alt, unntatt akkurat det.
Lisa Aisato (f. 1981), hvis egentlige navn er Lisa Aisato N´jie Solberg, utga i fjor barneboka "Fugl". Boka ble nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse, og havnet på kortlisten. Som et ledd i kåringen har bokbloggerpriskomiteen, som jeg er medlem av, bestemt at samtlige bøker på kortlisten - seks bøker i alt - skal samleses fra februar - juli 2014. Interesserte kan lese mer om bokbloggerprisen her.
Første bok ut er altså "Fugl" av Lisa Aisato, og det er Silje på bloggen Siljes skriblerier som har hatt ansvaret for samlesningen i februar. I den forbindelse har hun intervjuet forfatteren.
Lisa Aisato har tidligere skrevet og utgitt to bildebøker før "Fugl"; "Mine to oldemødre" og "Odd er et egg". I Intervjuet forteller hun at det er det visuelle som kommer først, mens teksten kommer etter hvert.
Historien i "Fugl" er tilsynelatende ganske enkel. Det hele starter med en liten navnløs jente som drømmer om å bli fugl.
"I et tre ved et gammelt hus i en hage sitter det en jente.
Jenta studerer fuglene. Tenk å hoppe så lett fra grein til grein. Tenk å fly oppe mellom skyene. Og tenk å fly langt, langt vekk fra hele den mørke, kalde vinteren.
- La meg bli fugl, hvisker jenta."
I begynnelsen virker drømmen helt umulig, men den lille jenta gir seg ikke og slipper ikke tak i drømmen sin. Til slutt tar hun mot til seg og spør noen fugler om hun kan få være med dem."Kan du fly?", spør de. Nei, det tror ikke jenta at hun kan. Fuglene tror på sin side at hun er for stor til å kunne fly, samtidig som de ikke utelukker muligheten helt. Hadde hun bare lignet på en fugl og hatt vinger, så ...
Vinteren går, det blir kaldt og alle går rundt og fryser. De ser helt forhutlet ut, der de er innpakket i alt de har av klær.
Så kommer våren, og jenta er enda mer bestemt på at hun vil bli en fugl. Hun diskuterer dette med bestefaren, som mener at dersom hun vil bli en fugl, må hun ha vinger og nebb.
Hadde bare bestefaren visst hva han satte i gang ...
Jenta lager seg både fjær, vinger og nebb - og hun klipper av seg sitt nydelig hår. Alt for å ligne en fugl på en prikk. Så trener hun på å fly sammen med fuglene ... Men det går ikke så bra - i alle fall ikke til å begynne med.
Neste år bestemmer hun seg for å holde ønsket sitt hemmelig, og så spørs det hvordan det går til slutt. Hva tror du?
Moralen i denne historien er dypest sett at dersom vi bare ønsker oss noe sterkt nok, kan man flytte fjell om så det skulle være ...
Hva jeg synes om boka? Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppen for denne barneboka, men det forhindret likevel ikke at jeg ble fullstendig sjarmert. I første rekke av illustrasjonene, som er så sjeldent vakre at jeg nesten ikke har vært borti maken. Dernest av den rørende historien, så klart. Og noen barnebøker har jeg lest i årenes løp, bare for å ha sagt det! Jeg tror også jeg vet en del om hva som går rett hjem hos barn, og hva som ikke gjør det - bl.a. etter å ha lest "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" hundrevis av ganger i årenes løp, for ikke å snakke om bøkene om Otto Monster, bare for å ha nevnt noen. For barn liker bøker som handler om det tilsynelatende umulige, det som er bakvendt og fint. Dersom det er med noen snakkende dyr, er det heller ingen ulempe. Og her passer "Fugl" inn som hånd i hanske! Illustrasjonene er ikke bare flotte - dette er rett og slett kunst!
Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som leter etter en morsom presang til egne barn, barnebarn, tante- og onkelbarn eller hva det skulle være!
En morgen finnes det ikke lenger noe i morgen.
Mormor sier at folk som tenker langsomt, alltid kommer til å anklage dem som tenker for fort, for å ha konsentrasjonsvansker. Idioter kan ikke forstå at at ikke-idioter har gjort seg ferdig med en tanke før de selv har det. Det er derfor idioter alltid er så redde og aggresive. For ingenting skremmer idioter mer enn en smart pleier.
Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Spesielt da, faktisk.
Å ha en mormor er å ha en hær.
Mormor sier alltid at man må kjenne sine fiender bedre enn seg selv.
Det er noe spesielt med huset til en mormor. Man husker alltid hvordan det lukter.
Usannsynlige katastrofer får fram usannsynlige ting i mennesker, usannsynlig sorg, usannsynlig heltemot.
Bare annerleder mennesker forandrer verden. Ingen som er normal, har noensinne forandret en dritt.
Man kan være glad i mormoren sin i mange år uten egentlig å vite noe om henne.
Når noe fryktelig skjer, sier folk i den virkelige verden alltid at sorgen blir mindre enn tiden, men det er ikke sant. Sorgen og savnet er konstant, men hvis vi alle var nødt til å gå rundt og bære på den resten av vårt liv, ville ingen noensinne holde ut noen ting i det hele tatt. Tristheten ville lamme oss. Så vi pakker den til slutt bare i kofferter og finner et sted å plassere den.
Dødens mektigste kraft er ikke at den kan få folk til å dø, men at den kan få menneskene som blir etterlatt, til å ville slutte å leve.
Fredrik Backman er et geni. Jeg startet og lese denne boken for noen dager siden og har siden første side kun tenkt at jeg ønsker å lese mer. Uavhenig av hvor jeg har vært så har jeg egentlig bare ville gått min vei, for å lese mer om Else sin jakt på brevene fra mormor.
For hvor gått kjenner man egentlig noen? Og kan man virkelig kjenne alle sammen? Menneskene vi lever vegg i vegg med, og menneskene vi lever oppå har hver sin egen historie og når man ikke kjenner historien så kjenner man ikke mennesket.
Mormoren til Elsa sender barnebarnet på en rundtur i en blokk fylt med bitre damer, rundtomreisende forretningsmenn, narkomane galninger, fylliker, syke barn og ensomme taxisjåfører og sakte men sikkert får man vite historien til disse menneskene - og man forstår valgene de har tatt og fortsatt tar.
Jeg tørket nok en gang tårene når jeg bladde om siste siden i boken (og med tårene mener jeg så klart den fossen som føk ut av øynene mine).
Man må bare lese denne, man må faktisk det. Hvis ikke kan man sitte i en krok og være et forbanna smarthue.
Det kan vel kanskje la seg gjøre å lage en funksjon her inne for som heter ett eller annen for de felleslesingene som har vært.
Jeg vet om Shakespeare, Ibsens skuespill, Don Quijote, Charles Dickens samlede verker. Idioten av Fjodor Dostojevskij, Nattens brød, romansyklus i 4 deler av Johan Falkberget, John Steinbeck - flere bøker, Middlemarch. Er det noen jeg har glemt?
Det hadde vært flott om en kunne ha samlet diskusjonstrådene rundt disse bøkene i en tråd som la seg i "båndet" under overskriften på forsiden, det vil da bli lettere for alle, både gamle og ikke minst nye medlemmer å finne de. Nå er det mer eller mindre umulig å finne de hvis en ikke vet om disse felleslesingene og de interessante kommentarene. Tror mange vil ha stor glede av å lese de.
Det er bare å sende André en personlig melding eller legge en forespørsel i hans forslagskasse som ligger i tråden "Om bokelskere.no" så kan han ta en vurdering.
Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører.
Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse.
Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi.
Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi.