Her er min anmeldelse av "Hviskeren" (ekstern lenke)

Ah ... Eneste jeg trengte nå. En femte mulig løsning. Hadde jeg hatt en peis, så hadde denne boka ....

Men hvorfor si siste setning på tysk? Alles ist gut, Adde ... Tror hun det er sønnen?

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Den ble for lang og for enkel. Det ble for lite originalitet i denne. Det finnes andre bøker av Sparks jeg anbefaler mer enn denne, som Minnenes melodi og Toner fra et piano. For full anmeldelse, se edgeofaword: Et vanskelig valg

Dette er ikke en typisk fantasy bok. Det er ingen kamp mellom det gode og det onde her. Det er ingen dverger eller alver. Dette er en helt vanlig verden, med helt vanlige mennesker, men en verden med drager. Brennan har skrevet en flott og unik fantasybok med en dæsj av historiskroman/kostymedrama. Disse bøkene er så originale og spennende at de er vanskelig å legge fra seg. For full anmeldelse, se edgeofaword: The Tropic of Serpents

Noen som har noen tanker om slutten på denne boken? Har ikke vært så forvirret og skuffet siden "Elskede Poona" ...

Her er min anmeldelse av Isilds vrede (ekstern lenke)

Imponerende at det er like bra plott og like intenst og spennende i bok nr. 5, ikke mange som klarer dette, gleder meg til neste bok.

FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Så godt å høre :) Sitter og skriver på slutten nå.

Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Bøkene om Bjørn Beltø kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. For full anmeldelse, se edgeofaword: Den 13. disippel

Noen ganger kan tittelen på ei bok være misvisende, kjedelig eller rett og slett så feilplassert at man kan lure på om forfatteren drev med loddtrekning da dette skulle prege skriveverket.
Andre ganger er dette navnet en genistrek man kan sitte lenge og tenke på i ettertid.
Bare så det er sagt med en gang; Heidi Linde er en smarting når det gjelder å sette titler på bøker, ihvertfall denne.
"Norsk sokkel" tenkte jeg, - hva i all verden mener hun med dette? Først var det oljeeventyret som rant meg i hu, - den monotone stemmen til nyhetsoppleserne på 70-tallet har nok indoktrinert meg ganske kraftig der, kan man si: "Et nytt funn på Ekkofiskfeltet gjør norsk sokkel til et av de mest lønnsomme i verden"
Men man kan også stå på en sokkel, i selvberuset stolthet og skue utover andre land, andre familier eller andre personer, som kanskje ikke har det så bra som en selv. Og sist men ikke minst: Norsk sokkel kan også stå for hele landet Norge.
En herlig tittel lover godt for videre lesing.
Og leste, det gjorde jeg, for dette er spennende!
Boka er bygd opp i ulike kapitler som tar for seg et knippe familiers streben på forskjellige kanter av landet, nesten som en novellesamling. Men skulle du sett, - her veves fortellingene inni hverandre, enhver person har noe til felles med de andre personene, og faktaopplysninger som er nevnt et sted, dukker sannelig opp og danner sammenheng og helhet en annen plass i boka.
Persongalleriet kunne vært klippet ut av en hvilken som helst norsk familie, og problematikken som Linde tar for seg på hvert geografisk sted har utspring i diverse stortingsmeldinger. Barnevern, rusproblematikk, eldreomsorg, - her nøstes det ut hvordan de som styrer landet ønsker at det skal være, i kontrast til hvordan ståa egentlig er i menneskemylderet som kaller seg Norge. Språket er enkelt, men med svært gode og troverdige dialoger, men en særdeles god psykologisk beskrivelse av de enkelte hovedpersonene.
Mitt eneste ankepunkt er at enkelte kapitler slutter litt brått. Dette er sikkert meningen, men på noen steder kunne du med fordel finslipt litt mer på avslutningene, Heidi Linde.
Boka ble uansett lest ut på to dager, - det var ikke mulig å legge den fra seg, og jeg tenker stadig på personene, - hvordan går det med dem?
Heidi Linde, går det an å be om en fortsettelse ? Er det mulig? Dette var så bra, jeg vil lese mer!
Terningen er allerede trillet, på en vakker høstdag med blå anslag på himmelen, stråler den om kapp med sola med fem smilehull på seg.

Ja, og så lenge en advarer mot at en røper noe av handlingen, så er det helt greit. Takk igjen :)

Ja ... Kan være greit å høre ferdig. Den løfter seg etter hvert, og historien gjør jo noe med meg. Den sitter litt i magen.

Her er min anmeldelse av Dødens disippel (ekstern lenke)

Her er min anmeldelse av Boka om Baltimorefamilien (ekstern lenke)

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken. For full anmeldelse, se edgeofaword: En trygg havn

Har du noengang hørt noen utbasunere med stolt trygghet i stemmen at: "Nei, dere skjønner, jeg er introvert, jeg!" ?
Ihvertfall har ikke det skjedd særlig ofte, tenker jeg? Ikke det nei? Nei, skulle du sett på makan...
Selv psykolog Peder Kjøs sitter der litt sånn tankefull og beskjemmet på VGs nettsider idag og må bare konstatere at:" Det er tabu å være introvert asosial."
Hah! Det kunne jeg sagt for førti år siden, og jeg er ikke psykolog engang! Nuvel, nå skal jeg ikke la meg rive med her, men tusler herved målbevisst mot sakens kjerne:

Susan Cain er en av disse modige forfatterne som går mot strømmen, og ettergår begrepene introvert og ekstrovert litt nærmere etter i sømmene. Ingen av oss er vel fullstendig det ene eller det andre, - men en overvekt på den ene eller andre siden kjennetegner de fleste av oss. For ordens skyld er introvert det samme som litt innadvendt, mens ekstrovert står for det mer sosialt akseptable utadvendt.
Boka starter med å ta for seg hvordan og hvor dette idealet med å være utadvendt, selvselgende og pratevillig egentlig oppstod i nyere tid, før hun forsøker å finne ut om ledere som er utadvendte nødvendigvis er bedre i sin stilling enn de mer stillfarende. Hun har gjort grundig forarbeid,- en innadvendt verdig, vil jeg si,- og krydrer det hele med ny og interessant forskning på området.
Videre retter hun søkelyset på det evigvarende mantra om gruppearbeid, og hvordan det istedet for å fremme kreativitet, istedet i mange tilfeller kan bli en hemmer for ideflyt og nytenkning.
I andre del av boka ser hun nærmere på temperamentet vi er født med, og hvilke begrensninger og muligheter dette gir oss på livsveien, og hvordan dette kan avsløres på ganske små barn.

Hun fremmer flere interessante spørsmålsstillinger, som vi heldigvis får svar på:
Hva med Rosa Parks, og andre kjente personligheter som har gitt sine bidrag til historiebøkene, - hvilket temperament var det født med? Og finanskrasjene, - kan det relateres til begrepene innadvendt og utadvendt? Hva med universitetene som utdanner fremtidige verdensledere, - hvilket ideal har de nedlagt i sin undervisning? Og finnes det nasjoner som enten er introvert eller ekstrovert?
Jeg koste meg med denne faktaboka fordi den er grundig og godt skrevet, og bygd opp på en oversiktlig måte. Spesielt interessant er delene om biologi og hvordan kommunikasjon mellom utadvendte og innadvendte er helt forskjellig.
I siste del av boka får leseren ny forskning og tips til bedre forståelse hvis man har et barn eller en partner som er innadvendt. Dette blir gjort på en måte som ikke sykeliggjør dem som ikke stiller seg først i køen (hurra, er det mulig?) og hun poengterer flere ganger at det ikke er bedre å være det ene framfor det andre av introvert vs ekstrovert, men at begge er like verdifulle på hver sin måte.
Det som likevel står igjen Susan Cain, er stoltheten du gir oss innadvendte med boka di. Vi få hele tida høre at vi må åpne opp og bli noen andre enn vi er, - ja selv jobbannonser etterspør kun det utadvendte idealet, og ser helt bort fra alle muligheter og ressurser som ligger i det å være ettertenksom, reflektert og litt tilbakeholden.
Takk for at du tok deg tid til å skrive denne gullklumpen av ei bok, som jeg kommer til å slå opp i og lese høyt fra for alle dem som duknakket går rundt og mumler at: Jeg er dessverre litt innadvendt, men prøver å jobbe med det...
Terningkast 5 på en sånn litt overskyet dag, der bjørka såvidt har fått et aldri så lite gulskjær helt ytterst på bladene sine.

Åh, dette er sånn en fin serie! For meg selve barndommen. Har disse tre bøkene hjemme, både på norsk og engelsk. De er en kjær skatt!