Brødrene Karamasov - Fjodor Dostojevskij
Dolinskijs liv - Nikolai Leskov
Garman & Worse - Alexander Kielland

Herlig oppfølger av Verdensmestrene!

Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.

Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.

Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!

Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.

Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:

"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."

Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!

Denne koste jeg meg skikkelig med, er født i 66 og mye her jeg husker når jeg ble minnet på det, men hadde lagret det langt bak i minnet...dette med ukebladene på tirsdag...det var noe vi virkelig gledet oss til;:-) Synes Ragde gjorde en god jobb her, jeg humra og lo flere ganger , selv om det er jo en bok med mye alvor også. Etter nattønsket hadde jeg nesten gitt opp Ragde, men skal jammen gi henne en sjanse igjen.Anbefales:-)

Finn 3 bøker som har en musikksjanger i boktittelen

Mørk ild - Sansom
Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson
Ild og aske - Kjetil Ruud

Sterk 5er. Litt for "wordy" i visse partier, men forfatteren briljerer med menneskelig innsikt, humor, tragedie og skyhøy gjenkjennelsesfaktor for alle med familie :-)

Her lister jeg opp boktiler som jeg har slukt iløpet av Januar måned.

Jan Fongen - Aldebaran
Linn Sunne - Lille ekorn
Vilde Bjerke - Fyrtårnet

3 boktitler med sex i tittelen

Tror ikke du skal være så redd for at boka skal være småfilosofisk. Opplevde den ikke sånn i det hele tatt. For meg så er boka en hyllest til fortellingen og fortellingens muligheter. Jan Kjærstad skrev i sin triologi om endrer en fortelling seg om du endrer rekkefølgen på delhistoriene? For meg handler denne boka om mye av det samme.

Jeg leste et sted at en anmelder hadde skrevet at dette var boken som ville få unge gutter til å lese. Der er jeg ikke enig. Til det er starten altfor treg. Dog er mellom partiet veldig bra, og kan brukes som håndbok, hvis man forliser til sjøs, og ender opp med en bengaltiger som selskap.

Denne boka har jeg bevisst styrt utenom i mange år, da kjærlighetshistorier ikke fenger meg helt, selv om jeg er en romantiker av rang, - bevares! Da en venninne så gavmidt skjenket meg boka som ekstrajulegave, måtte jeg bare begynne å lese, og la det være sagt med en gang; det er en rørende historie. Vel, den kunne vært veldig rørende. Jeg synes imidlertid forfatteren ikke makter å nå helt inn til hjerterota mi, - om det er språket eller personbeskrivelsene skal være usagt, men den " gikk ikke helt inn" for å bruke fotballspråket...
Tematikken derimot, er særdeles interessant.
Jeg har ikke lest bøker som har tatt for seg tilsvarende vinkling, godt foret opp på stakkars-amerikaner-syndromet som jeg har vært, gjennom utallige filmer om Pearl Harbor. Dette var nytt friskt og spennende, men forfatteren kunne gjort det til så mye mer. Synes nå jeg da.
Terningtrilling på nyåret gir......... en treer.

Jeg har ikke lyttet, men lest boka med stor fornøyelse. Her er ikke de voldsomme spenningspunktene, men en mer rolig og litt "gammeldags" etterforskning. Jeg liker dette mye bedre enn groteske mord og diverse andre intriger.
Skjønner at krimelskere som liker action ikke faller for denne.
Så for meg som ikke er krimelsker, omfavner jeg denne boka til Lahlum :)

Helt enig, dette var virkelig bra, driv og spenning hele vegen. Leste ut boka på en dag, var ikke god å legge ifra seg nei. Annbefales virkelig og venter også spent på neste bok fra denne forfatteren:.)

Ja, det ble en interessant og morsom tråd ut av spørsmålet.
Jeg synest Jens Bjørneboe sier det så bra i et sitat jeg la ut fra boka "Vi som elsket Amerika" : Jeg tror at en av de største oppgaver en forfatter har, er å få ordene til å bety noe igjen.
De samme ordene kan brukes om og om igjen i all litteratur. Det er i grunnen en spennende tanke.

For min del sier jeg, ja takk begge deler. Men som du, ser jeg at skjønnlitteraturen dominerer her. Grunnen er vel at det selges mye mer skjønnlitteratur og har nok alltid gjort det.
Sakprosa eller faglitteratur blir definert slik.

"Essays om stormaktsgalskap, straffelyst, kunst og moral" er undertittelen på boka.
Bjørneboe var sterkt kritisk til alt totalitert. I denne boka er det samlet essays og ulike artikler Han tar for seg bl.a. fengelsvesenet og hvordan de behaldlet noen av fangene med forskjellige grufulle straffemetoder. Han skriver om enkeltskjebner som blir feilaktig behandlet og som måtte betale en høy pris for ikke å være født på solsiden.

I essayet "Om formyndermennesket" skriver han: "Formyndermennesker, er slike som ser sin høyeste glede i å bestemme over andre menneskers tankeliv, lesning, ytringer og livsanskuelse".
Han skriver usminket om krigenes redsler og dobbelmoral innen lederskap samt mye,mye mer.
Han var en samfunnskritiker og uredd i sine meninger, og stoffet hans ble publisert i ulike aviser og tidsskrifter. Han ble lest den gang og for meg nå, det var nyttig og interessant og få et lite innblikk i hva som rørte seg på den tiden.
Hans kritiske "røst" er noe jeg setter pris på å lese. Den kan leses både en og to ganger, en god og informativ bok om datidens samfunnsproblemer, og noen av de lever i beste velgående.

Det er bedre å få for lite av det som er nødvendig enn aldri å kunne få litt av det som er unødvendig. Sigrid Undset