Bokelskere.no

Det var hyggelig å høre! 😊

Sykkeleventyret: 550 km gjennom Tyrkia med en gatehund på styret, er en fin reisebok å få med seg nå som sommeren er her.

Gjennom Ishbel Holmes sykkelglede blir man kjent med Tyrkia på godt og vondt. Hun bruker sykkelen som terapi, og hun er kjent som World Bike Girl og hun blogger om turene sine. Gjennom en vanskelig oppvekst med en far som dro fra dem, og en mor som ikke ville ha henne, og hun endte opp i fosterhjem, har sykling vært hennes styrke.

Unikt vennskap
Ved en tilfeldighet begynner en hund å følge etter henne. Hunden har en skadet pote, og virker svært folkesky, men av en eller annen grunn, blir ikke Ishbel kvitt den. Hun har sykkel med tung bagasje. Hun kan ikke reise videre sammen med en hund. Men samvittigheten tar tydeligvis overhånd, og hun er nødt til å finne på en løsning. Hun får en grønnsakskasse av noen, som hun fester på styret, som Lucy kan sitte i når hun trenger avbrekk.

Synet er selvfølgelig komisk for de andre som får med seg Ishbel og hunden på sykkel, men Ishbel må slutte å tenke hva andre tror, og få reddet hunden. Hun har kun et mål og det er å få syklet Lucy til nærmeste dyrepensjonat. Gjennom sosiale medier forsøker hun også å skaffe henne et hjem.

Hvem redder hvem?
Med lite mat, lite penger og mye usikkerhet både fra Isbhel og hunden Lucy, viker likevel ikke Lucy fra hennes side, og Ishbel var ingen hundemenneske før hun møtte Lucy. Gjennom deres ferd, må de hanskes med farlig trafikk, pågående menn og språkvansker. Selv om Ishbel Holmes har syklet i mange land, innrømmer hun at hun ikke har lært seg så mange språk. Men under deres reise møter de også gode mennesker som gir dem husly når det er nødvendig, eller stille opp når Ishbel Holmes etterlyser noe gjennom sosiale medier. Men tiden er knapp og Lucy er en skadet hund. Vil Ishbel gi henne den redningen Lucy trenger i tide?

Gjennom sin "lille" reiseskildring, klarer Ishbel Holmes å få ned både det positive og det negative med sin spesielle ferd. Det var interessant å lese om båndet mellom Ishbel og Lucy som har flere ting til felles. De er skadet på hver sin måte og de er helt alene i verden. I Sykkeleventyret beskriver hun også hundenes kamp i Tyrkia. Mange i Tyrkia ser på hunder som skadedyr og mange vil ikke røre dem på grunn av gammel overtro. Gjennom denne boka ønsker Holmes å forandre på det, og det var også interessant å lese om forskjellige dyrepensjonat/dyremottak i Tyrkia, men ikke alle hadde ikke like god standard. Sånn er det dessverre i alle land. Mange er ute etter økonomi fremfor å ta vare på dyrene.

Hadde dette vært en ren reisebok, ville jeg ikke ha lest den, for har ikke reist så mye i voksen alder, men ville lese den siden det var dyr involvert. Det er alltid spennende å lese om menneskelig bånd til dyr. Dyr har en egen evne til å forandre på så mye.

En fin og sårbar bok om to svake sjeler som finner styrke i hverandre, og som finner nye måter å støtte hverandre på. Det eneste som ikke fenget noe særlig var språket som ble noe monoton i lengden. Savnet mer brytning i språket. Det ble noe stivt. Er likevel glad for å ha blitt kjent med hunden Lucy. Dyr er herlige.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er en perle av en bok. Ble så begeistret da jeg leste din anmeldelse, at den ble bestilt straks. Skal kose meg med den lenge, lese litt nå og da og bare nyte. Takk for omtalen.

Som utmeldt av lesesirkelen er jeg kanskje ikke meningsberettiget her. Jeg vil likevel si at jeg ønsker lesesirkelen alt godt og håper den vil leve videre. På sitt beste er lesesirkelen et suverent bidrag på dette nettstedet. Men jeg har også merket en synkende interesse, som om lesesirkelen har kommet inn i en slags nedadgående spiral. For egen del kom jeg til et metningspunkt etter å ha deltatt i omkring syv år. Likevel titter jeg ofte innom, finner interessante boktips og innlegg. Et par ganger har jeg da også deltatt i felleslesningen og debatten. Det vil være et tap for Bokelskere.no om lesesirkelen avvikles.

Det er ikke godt å vite hva som kan gjøres. Som Randi er inne på, alt her er frivillig, man kan avkreve noen å skrive innlegg. Jeg foreslo en gang litt lengere opphold mellom hver bok. Selv om det blir to--tre uker med forslag og avstemning, mm., tok det oppmerksomhet fra det jeg holdt på å lese. Nå kjennes det befriende å slippe å forholde seg til dette. Mulig jeg tar feil, men jeg oppfatter også at det finnes en slags uuttalt uenighet om man skal lese ferdig boken først, så diskutere, eller diskutere underveis. Noe å ta opp? Ledelsen av lesesirkelen har hele veien vært meget god.

Noen tanker bare, fra en som, satt på spisser, skummer fløten uten å være med å dra lasset.

Enig i at dette er en god roman, og jeg fikk også assosiasjoner til Thomas F. i begynnelsen av boka. Nå venter bok nr. to på biblioteket - ser fram til fortsettelsen!

Minier er kanskje ikke original, men hans mørke og dystre krimbøker fascinerer.

Er det noen som skriver mørkt, så er det ham. Ikke at det sjokkerer for har lest en del mørke bøker og sett en del mørke filmer, så det skal mye til for å sjokkere, men liker at han prøver. Har ennå ikke fått med meg de to første bøkene i serien: Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, men føler ikke at jeg misser noe, og det spørs jo hvor nøye man er. Selv er jeg ikke så nøye når det gjelder krimserier, for det er lett å få med seg bakgrunnen til hovedkarakterene uansett. Har lyst til å få med meg Hvis helvete var av is siden jeg allerede har den i samlingen.

Bøkene blir bare bedre og bedre
Dalen er sjette bok om kriminalførstebetjent Martin Servaz, og som vanlig er han i hardt vær. Han er for tiden suspendert og venter et viktig møte om noen uker. Et møte som kan gjøre resten av karrieren hans. Samtidig har han sønnen Gustav å tenke på. Ikke nok med det. Midt på natten får han en telefon fra noen han ikke har hørt fra på åtte år. Personen det gjelder er en han kjent godt en gang i tiden. Personen trenger hjelp, og ved hjelp av noen stikkord, tror Servaz han skjønner hvilken sted personen som ringer mener på. Han drar dit i håp om å finne den som ringte ham, før det er for sent. Men stedet han har dratt til består av mye fjell og skog. Det er et kloster i nærheten og et småsted. Det er bare en vei som fører inn og ut av småstedet. Et bestialsk drap skal ha skjedd i nærheten, og av den grunn møter Servaz en gammel venn. På grunn av noe som skjer, er Servaz nødt til å bli der lenger enn planlagt. Folk blir nervøse da enda et drap skjer ... Klarer Servaz å holde seg unna, med tanke på at han er suspendert?

Det er ikke bare Bernard Minier jeg liker bedre og bedre, men også Martin Servaz. Han er jo en typisk antihelt. Det er ikke derfor jeg liker ham, men fordi han kjører sitt eget løp samme hva det måtte være, og følger instinktene sine. Samtidig tar han vare på de rundt seg.

Gjennomsiktig sak, men veldig medrivende
Syntes saken i seg selv var noe lett å gjette seg frem til på grunn av et hint, men følte ikke at det ødela spenningen, for Minier er som Slaughter og kan å skrive på en medrivende måte. Karakterene føles ekte og realistiske, også de man ikke liker, og hele tiden må man lese litt videre. Kapitlene er korte og det er alltid noe som skjer. Likte også at handlingen foregikk i et isolert småsted. Det eneste jeg angrer på at jeg ikke leste denne da det var høst, men kunne ikke vente. Hvordan han klarer å skrive store bøker på kort tid, er for meg en gåte, men jeg klager ikke.

Etter Miniers sjette bok, kjeder han meg fremdeles ikke, og jeg venter allerede på hans neste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Håper du liker den :)

En hyllest til nøysomheten

Tittelen kan kanskje få deg til å tro at boka handler om Knut Hamsun, men det er først og fremst Hamsuns nøysomhet som knytter innholdet i boka til den gamle nobelprisvinneren. Hamsun hadde fått tilsendt nye kalosjer av familien siden de gamle kalosjene var revnet. Men han vil heller reparere de gamle:

For Hamsun gir reparasjonene av den gamle kalosjen livsinnhold.
Arbeidet bringer fram minner. Han føler seg nyttig. Han bruker hender
og hode til å løse en praktisk utfordring, og han trenger den
utfordringen, for han er en ensom, gammel mann med slikt å gjøre. De
nye kalosjene truer med å frarøve ham en del av selve livet. De gamle
kalosjene hjelper ham å kjenne på et nennsomt sammenpuslet liv.

Boka er en samling av små kapitler om hverdagslivet i Dickaunsvingen på Byåsen i Trondheim. Dag Hoel filosoferer over det meste mens han som glad amatør driver med hagearbeid, hønsehold, birøkt, grønnsakdyrking eller tenner opp i vedovnen. Tankestrømmen er ispedd historier fra hans 96-årige mor som var oppvokst i Balsfjord. Hun bor i samme hus som forfatterens familie, og er en viktig del av deres liv.

Her er det et vidt spenn i tema fra det nære og konkrete til det mer filosofiske og politiske. I kapittelet Haisommer er han for eksempel i sin assosiasjonsrekke innom både filmen Haisommer, Ibsens En folkefiende, Hurtigrutas noe mislykkede Covid-håndtering, Greta Thunberg, rottebekjempelse i hagen og omsorgen for en litt tilbakestående fugleunge som han prøver å verne.

Hoels budskap om mangesysleriet som livsform er en rød tråd i boka – han mener det er viktig å være kyndig på mer enn ett område, uten at vi trenger å være eksperter. Dette kommer også fram i denne YouTube-videoen.

Jeg hadde ingen spesielle forventninger til denne boka, men har kost meg med å lese disse stubbene som er full av morsomme historier og replikker ispedd sitater fra mange hold, alt fra Aristoteles til Peter Wessel Zapffe og Olav H. Hauge.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Jo, naturligvis. Mye av triviallitteraturen handler nettopp om disse to tingene. Men jeg ønsker meg noe mer av en bok.

I dag var jeg innom biblioteket i Tysvær og fikk med meg 3 bøker á kr 15.

Portrett av en gammel hage
Ingrid Bjerkås : motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest
Kunsten å elske ballett

Siden så få har sagt sin mening om boka, får jeg gå i gang med å gjøre det. Denne boka vil jeg karakterisere som triviallitteratur. Den er til en viss grad underholdende, men ikke noe mer. Det høytidelige og noe oppstyltede språket er gammeldags (sannsynlig allerede i 1930-årene). Overhodet ikke noe nyskapende her. Og hva med innholdet? Det handler først og fremst om slekters gang. Ellers er det gitt stor plass til en forelskelse, uttværet til et nesten latterlige. Spørsmålet om påpasselighet eller barmhjertighet i pengespørsmål kommer også opp, Her knytter det seg til striden mellom Bjørndal og Borgland (noe som sannsynligvis utdypes videre i de neste bøkene). I det hele synes jeg at innholdet er ganske platt, men kom gjerne med innvendinger.

Jeg er langt på vei enig med deg. Men synes du ikke at selve boka er litt platt?

Å, så fin den høres ut! Takk for tipset, - aktuell både for meg selv og som gave! 😊

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Ha, ha - det finnes biblioteker, vet du, - men noen bøker er det jo godt å ha i hyllen 😉

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.