Bokelskere.no

POLITIKARSUKK

Han svelgde tungt og sa:
Eg elskar kamelar. Alle.
Berre dei ikkje er her
nå
når eg må ta ein pause.

Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019

Et gjennomført og ryddig bokresultat av historisk forskning - oversiktlig, klart og tydelig språklig, klargjørende og interessant og "folkelig" skrevet - mange vil nok finne denne historien spennende å lese - og dessuten: den er sann og dokumentert. Mer om denne i Reading Randi

For noen dager siden skrev jeg i et innlegg at Mordets praksis var Kerstin Ekmans siste bok, men der tok jeg heldigvis feil! Nå i høst ga hun ut Löpa varg, og slik blir den omtalt:

När den pensionerade jägaren Ulf ser en varg ställs hela hans liv på ända. Han börjar ifrågasätta hur jakt och skogsbruk sköts och möts av undrande och misstänksamma blickar från jaktlaget. En vacker och tankeväckande naturskildring och en betraktelse över åldrandet signerad mästarinnan Kerstin Ekman.

Jeg gleder meg!

Jeg hadde nok for høye forventninger. Marie Takvam har vært en av mine favorittdiktere i mange, mange år. Naturligvis fikk jeg med meg det meste som ble skrevet om henne i "hine hårde dager" om utagerende oppførsel, skamløs ekshibisjonisme og etter hvert alkoholisme og demens. I denne boka hadde jeg venta å få utfyllende kjennskap til Marie som privatmenneske, og det er her jeg synes sønnen svikter. Han levde tross alt midt i en familie på fire helt til han var langt oppe i tenåra, men denne delen av livet feier han over med en harelabb.

Den yngre Marie Takvam var kjent fra "Barnetimen for de minste" gjennom en tiårsperiode som en del av oss fremdeles husker. I disse barnetimene underholdt hun oss med historier og sjølskrevne dikt og sanger. Hadde det ingen innvirkning på stemningen i heimen? Leste hun eventyr for barna sine? Sang hun for dem? Oppdro hun dem? Inspirerte hun dem? Og hvor ble det av lillesøster i alt mylderet? Hun er såvidt nevnt i en bisetning der Magnus tilstår at han ble grepet av heftig sjalusi da hun ble født.

Grunnen til at terningen min landa på en firer, er alle de herlige dikta han legger inn i fortellingen; et klokt grep all den tid han virker så uvillig til å gå i dybden på følelser i selve teksten.

Jeg har googla en del de siste dagene for å finne spor etter Marie Takvams opptredener i Barnetimen for de minste, men uten hell. Har ikke NRK noe av dette i arkivene sine? Trist hvis ettermælet hennes skal bli stående som "utagerende, skamløs, sint og alkoholisert kvasi-feminist". Jeg synes ikke denne erindringsboka endrer noe på det

Tangen har utgitt bøker før, og tidligere i år utga han første bok i en ny krimserie.

Spørsmålet er bare: Trenger man flere krimserier, når det produserer både norske og oversatte krimserier i fleng? Svaret er ja. Selv om krim kan til tider være veldig likt på mange måter, er det en eller annen gang noen som skiller seg ut med fortellerstemme, og visse elementer. Av og til føler seg foret opp av krim. Samtidig er det ofte en sjanger man vender tilbake til. Sånn er det i hvert fall med meg.

Krim er ikke bare vås
Derfor er det kjekt med nye stemmer i krimserier som kan friske opp krimverdenen. Vargtimen er på ingen måte original, men det skal jo mye til i vår moderne tid, dog den er svært akutell og tar opp et alvorlig tema. Dette er en bok som hadde vært interessant å diskutere om, eller bruke i en skoleoppgave, siden den tar for seg sårbare tenåringer. Krim er ikke bare vås som kanskje mange tror.

Selve boka er om politioverbetjent Gabriel Fjell som får mange utfordringer fremover, både på jobb og privat. Han er en mann i trettiårene, og muligens litt ung for jobben? Han er også i et forhold som er temmelig ferskt. Han og Makena går godt overens. De bor ikke sammen ennå. Makena bor for seg selv, mens Gabriel bor sammen med faren. Faren hans bor i underetasjen, og Gabriel har mye ansvar for ham siden faren sliter med alvorlig angst. Deres familie bærer på en tung fortid. Gabriels søster begikk selvmord for mange år siden, men det tærer fremdeles på foreldrene hans og ham selv. Det er en smerte og et savn som aldri forsvinner. Det blir ikke lettere for Gabriel da han kommer over en spesiell og sårbar sak.

Dyster og krevende sak
En kvinne som skal ha gått en avides tur i mørket og kommer over et lik. Det virker som jenta som blir funnet, har tatt sitt eget liv. Men da flere ungdommer i nærområdet dør, blir Gabriel Fjell satt på saken. Men er han i stand til det, da han har opplevd selvmord i familien selv? Det er litt morsomt at Gabriels mor kaller indre demoner for gamle husnisser, da han er hjemme hos henne. Hun viser at hun er en smule bekymret for ham angående saken han jobber med. Foreldre skal jo som kjent beykmre seg for sine barn, selv når de er voksne.

Etter hvert som etterforskningen pågår, finner de ut at ungdommene driver med et nettspill som heter Blue Whale Challenge. Gjennom noen små utfordringer de får underveis, skal de psyke seg opp til det siste steget, som er selvmord. Er nettspillet på en nettside eller gjennom en app, og hvem er det som gir ungdommene disse tullete utfrodringene, og hvor langt er de sårbare ungdommene villige til å gå? Noe alvorlig skjer og Kripos blir innlandet, men er det for sent? Hvor mange ungdommer er nødt til å bli skadet, eller eventuelt miste livet, før de nøster opp saken?

Temmelig dystert med en slik challenge, kan man si. Men det er skrevet på en troverdig måte. Man undrer seg på hva slags mennesker som melder seg på en slik challenge og hva som kan ha gått så galt, at de er villige til å såre seg selv og sine nærmeste.

Flere spennende aspekter i boka
Samtidig følger man en annen handling, litt lenger tilbake i tid. Den er om en familie som består av mor, far, datter og to sønner. Faren i familien føler seg utenfor i sin egen familie siden mor og datter er så sammensveiset. Grunnen er at det er bare han som ser at deres egen datter er svært manipulerende og fryser ham ut med vilje, men han føler seg helt alene i det hele.

Har disse to handlingene noe til felles, noe med hverandre å gjøre?

Personlig likte jeg best å lese om faren som blir utfryst og på en måte hånet av sin egen datter, bedre enn nåtid delen. Syntes den handlingen hadde mer atmosfære og var noe småuhyggelig. Så hadde ikke hatt noe i mot at den delen fikk en større plass.

Vargtimen er en svært dyster krimbok, både når det gjelder tema og handling, men overraskende nok har den også sine morsomheter. Tangen kommer med en del humor i alt det svarte. Det gir en fin balanse i det hele.

Gabriel Fjell er som nevnt i trettiårene, hvis jeg ikke er helt på bærtur. Tilgi meg hvis jeg husker feil. Men det var på en måte morsomt å lese om ham, for det føltes ikke som om jeg leste om noen fra min egen målgruppe. Det føltes mer ut som jeg leste noen som var minst tjue år eldre. Om det er er på grunn av jobben som sliter på ham, eller tanken på søsteren hans, eller ansvaret for sin egen far, vites ikke. Men han føltes langt eldre.

Nok jatting fra meg. Det jeg prøver å si er at, til tross for at boka har sine svakheter som i fleste krimbøker, har den en engasjerende og akutelt tema. Likte også godt at black metal miljø ble nevnt i boka, noe jeg er svært interessert i. Det gjorde Vargtimen hakket mer fengslende.

Fremdeles usikker på hvor godt jeg liker Gabriel Fjell, men leser mer enn gjerne neste bok for å finne det ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det virker som han ikke har særlig høy selvfølelse, og dermed kanskje nedvurderer seg selv? Han synes han er stygg og holder heller ikke igjen negative og kontroversielle tanker i dagboka, som vel er den eneste han tør å åpne seg for.

Ja, han må være en svært ensom sjel. Han strever tydeligvis med mange etiske dilemmaer, og har ingen fortrolige som han kan diskutere åpent med.

Ja, du har gode poeng her, Lillevi. Jeg har nå lest videre og er ferdig med boka. (Til den som ev. ikke har lest ferdig - det kommer en spoiler på slutten.) Han er virkelig en sammensatt person, og må være uendelig ensom. Det er egentlig veldig mye å ta tak i, men jeg skal prøve å gjøre det kort.

Merket meg hans forhold til sin far, som han sier at han hadde en sterk fysisk motvilje mot. En voldelig far, som heller ikke var snill mot sin kone. Er det bl.a. et barns avmakt som han nå tar igjen overfor pastoren? Glas må være en svært plaget sjel når han i flere år har hatt piller liggende for eget bruk for, som han sier, å være beredt. Og da mener han vel at pillene opprinnelig var tiltenkt et selvmord.

Et sted har han skrevet: «Ingenting forringer og trekker et menneske så mye ned som bevisstheten om ikke å være elsket.» (11. juli.) Det virker som han har en redsel for å åpne seg og være nær andre, enten det gjelder fysisk kjærlighet eller nært vennskap. Det er kanskje derfor han garderer seg og sørger for ikke å komme noen for nær?

Den 24. juli sitter han sammen med Birck og Markel (s. 80-81 i min bok). Markel snakker om lykken og vellysten, og sier: «Det finnes mennesker som savner alle anlegg for lykke og som føler det med pinefull, ubønnhørlig klarhet. Slike mennesker streber ikke etter lykke, men etter å få litt form og stil på sin ulykke.» … «Glas er en av dem.» Dette kommer overraskende på ham, men det virker samtidig som han føler seg truffet.

Denne historien kunne vel ikke ende med noen lykkelig slutt. Glas har altså myrdet pastoren for at hans kone skal slippe fri og få oppleve lykke. For det virker ikke som han selv har tenkt å ta elskerens plass. Og så viser det seg at Klas Recke har en annen, slik at heller ikke hun fikk oppleve den lykken Glas ville gi henne. Om mulig, så må vel ensomheten hans ha blitt enda større etter dette.

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

SUMMA SUMMARUM

Når sengekreftene veks
bryt vi opp
og legg oss.

Ikkje før sengekreftene veiknar
og gir seg
står vi opp.

For arbeide må vi.
Vi som alle andre.

Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019

Denne boka har jeg lenge hatt på leselista, så da den ble valgt til felleslesing fikk jeg et ekstra puff for å ta fatt.

Har hittil lest fram til «6. juli, om morgenen.»

Her føler jeg at vi blir dratt inn i hovedpersonens hode fra første side. Selv om det er et knapt språk, får han også rom for ganske malende beskrivelser av byen og omgivelsene som gjør at det er lett å se det for seg.

Allerede på første side treffer doktoren presten Gregorius som han sier har «et usympatisk utseende». Dette kan jo være kjente, automatiske tankemønstre – hvor ofte lar vi oss ikke styre av slike instinktive følelser? Vi har vel gjerne lettere for å tillegge en pen person positive egenskaper enn en som vi synes er stygg? Doktoren vil nok helt fra første stund at vi ikke skal ha noen høye tanker om presten. Gregorius beskrives med «et uutgrunnelig gement blikk bak brilleglassene». Like etter kommer opplysningen om at presten har «en ung og vakker hustru» som doktoren antar at han plager livet av. Og så forteller han at prestens kone hadde oppsøkt ham noen dager før, og hun har tydeligvis gjort inntrykk på ham. Er det derfor han har slik avsky for presten, eller var den følelsen der også tidligere? Rekkefølgen dette fortelles i er kanskje et forsøk på å kamuflere at avskyen skyldes sjalusi? I følge dagboken er det først den 19. juni kona på nytt oppsøker ham og forteller at hun har fått slik avsky for sin mann.

Den 14. juni reflekterer doktor Glas litt omkring sitt yrkesvalg. Han har innsett at yrket passer ham dårlig. Måten han beskriver kvinner som har kommet til ham for å få hjelp, gjør at han ikke framstår som noen menneskevenn, i alle fall. Tonen er nedlatende og kynisk når han forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe. Skyldes dette at noe har skjedd med ham etter at prestens kone tok kontakt? Den nedlatende tonen er også der når han den 5. juli skriver om at han er ute og går en sommersøndag: «Støv og lummerhet overalt, og bare fattigfolk ute og går. Og fattigfolk er dessverre meget usympatiske.»

Vi får vite litt om doktorens bakgrunn, og hans eneste romantiske opplevelse i livet en midtsommernatt for ti år siden. Han rakk aldri å treffe henne igjen fordi hun døde noen dager senere. Etter det har de han har forelsket seg i, vært i andre forhold og har ikke gjengjeldt hans følelser. De som har vist ham interesse, har ikke han brydd seg om. Han sier at han ikke vil «ta til takke med godtkjøpskjærlighet». Er det en unnskyldning for at han egentlig ikke tør å slippe noen innpå seg av redsel for å bli skuffet?

Det virker som doktoren har stivnet i et mønster og ikke tør å leve. Det er mange tanker og forestillinger om ren kjærlighet, begjær, synd og skyld, men han stiller seg på sidelinjen og er en betrakter. Han sier også et sted:

Ofte tenkte jeg i min ungdom: den som fikk være med; den som kunne
være med. Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv. Det er sannsynligvis en stor lykke at de fleste
er så kravløse på det området. Jeg var det ikke, og det har plaget meg
lenge, selv om det verste er over nå.

Etter hvert finner doktoren ut hvem Helga Gregorius’ elsker er. Glas sitter og iakttar ham på en fortausrestaurant, og ønsker at han hadde hatt hans utseende. Samtidig sier han at han selv er så stygg som djevelen selv, og har lidd bittert under det. Dagboka den 5. juli slutter med at han «tenker på Andersen, og det synes meg at jeg selv er skyggen som ville bli menneske.» Her er det nok H. C. Andersen og eventyret/spøkelseshistorien om Skyggen han tenker på.

Jeg er spent på fortsettelsen av boka, og beklager at dette innlegget ble altfor langt. Sånn er det når man blir begeistret ...

Filmen kan kjøpes på Nasjonalbiblioteket, og den er ikke basert på För Lydia, men har, som den boken, større forståelse for den kvinnelige hovedpersonen enn originalversjonen hadde.

Det har vært noen gode ungdomsromaner i det siste, og Bakgårdshund av Buen Halvorsen er en av dem. Hva skjer når en prank går helt galt?

Foreløpig en noe ukjent bok. Selv har jeg ikke lagt spesielt merke til den. Jeg kom tilfeldigvis over den da jeg var på jakt etter nye ungdomsbøker å lese, og denne virket både aktuell og fascinerende. Det var den også.

Ung gutt med mye ansvar
Den er om Balal som har mye ansvar for lillesøsteren, Alina. Han er den som sjekker at hun har med seg alt, og de slår følge sammen til skolen, til tross for at hun har en tendens til å stikke av. Moren hans er stort sett hjemme og beveger seg sjeldent utenfor døra. Deres far jobber for Selskapet. En journalist plager dem for hun vil snakke med Balals far om noe som har hendt, men det gjelder en episode han helst ikke vil snakke om. Det gjør ham bare rasende.

Balal og kompisene hans har en YouTube kanal som de driver sammen. På den kanalen finner de på morsomme stunts,challenges, pranks, eller hva man vil kalle det. De elsker å lure fremmede med forskjellige påfunn. De drømmer om å bli YouTube stjerner og få masse subs (følgere på godt norsk). Det er en youtuber de ser opp til og guttegjengen drømmer om å bli like populær som ham. Men spørsmålet er: Hvor langt er de villige til å gå? Hvor viktig er egentlig subs og anerkjennelse på Internett?

Uskyldige pranks?
Pranks er jo kjent for at ting ikke alltid går helt som planlagt. En fredagskveld planlegger de å gjemme smellskudd under en benk på T-banen. Smellene blir langt verre enn planlagt og de får ikke helt den reaksjonen de hadde ventet. Folk blir livredde og guttene prøver å gjemme seg i folkemengden for ikke å bli oppdaget. Vil noen avsløre dem gjennom YouTube kanalen deres, og vil folk se på dette stuntet som terror?

I ettertid må Balal leve i frykt for å bli avslørt da hendelsen blir etterforsket. Han og familien kom til Norge for ikke så lenge siden, og han håper han ikke har gjort alt verre. Hjemme er heller ikke alt like lett da faren hans ofte er sur og får raserianfall. Han jobber for Selskapet noe han ikke liker. Men det var de som ga dem muligheten til å komme til Norge, for Balals far gjorde en helteinnsats på jobb. Og gjennom Selskapet får familien Tv, mobil, leilighet og alt de trenger, men Balals far ønsker å være mer selvstendig og klare seg selv med familien. Klarer han å løsrive seg fra Selskape, eller har de for stor makt?

Samtidig er det en hund som er fastbundet i bakgården deres. Det er ikkke deres hund, men naboens. Den er alltid fastbundet og båndet er svært kort, som gir lite mulighet til bevegelighet. Er ikke det dyreplageri, så vet ikke jeg. Men tror det er slik Balal og hans familie føler det av og til. Selv om de har kommet til et nytt land med større frihet, så har de kanskje ikke den friheten de så for seg?

Bakgårdshund er en ungdomsroman, men den kan fint leses av voksne, også, for det har et svært modent språk i forhold til mange andre ungdomsromaner jeg har lest, og det var veldig interessant å lese om Balal, alt ansvaret han bærer på og om resten av familien hans. Syntes det var mer fascinerende å lese om han og familien hans enn om kameratene hans. Syntes de manglet noe dybde, men så er det begrenset med tanke på at dette er en svært kort roman som nesten kan sammenlignes som en novelle.

En god bok om fordommer, usikkerhet i vennegjengen, og det å prøve og gjøre det rette, selv om man av og til gjør dumme ting. Anbefales selv om man ikke er i målgruppen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var faktisk i ferd med å skrive et innlegg da jeg så din oppfordring, Randi; tusen takk skal du ha!

Hva mener du når du skriver at Schopenhauer først og fremst er kjent for «viljen til makt»?

Ut fra det lille jeg har lest, oppfatter jeg det nærmest som motsatt. Schopenhauer mener at roten til alt vondt ligger i viljens (eller kanskje heller driftenes) slaveri. Og videre at mennesket har i seg muligheten til å utvikle seg videre, forbi det stadiet da vi lar oss rive med av våre umiddelbare følelser og behov (drifter) for å opprettholde vår eksistens. Én måte å unnslippe viljens slaveri på, er det Schopenhauer kaller estetisk kontemplasjon, kunstens måte. Det vil si å betrakte det vakre uten noen egeninteresse, men bare observere skjønnheten som sådan. Den andre måten er askesens sti. («A history of Philosophy, volum 7»)

Så kan vi spørre oss om hvorfor Söderberg tar med anekdoten om Schopenhauer på bokens første side. Sier den noe om filosofen som menneske (har oppfattet at han var nokså spesiell) eller om hans filosofi? Har i så fall denne filosofien noen relevans for boken? Eller er anekdoten bare en fin innfallsvinkel til doktor Glas’ personlighet og historie?

Tusen takk for interessant informasjon. Jeg leste Söderbergs «Doktor Glas» på grunnlag av forslaget i lesesirkelen (som jeg ikke lenger er med i). Nøyer meg i denne omgang med å si at det er en velskrevet, tankevekkende og god bok, som ga mersmak på Söderberg. Har derfor ført «Den alvorlige leken» til ønskelisten. Jeg har nettopp begynt på kolossen «Balansekunst» av Rohington Mistry. Liker den godt, men vurderer å slippe noen av dine forslag foran, samt se Anja Breiens film basert på För Lydia.

Jeg er ikke medlem i lesesirkelen og velger derfor å komme med en liten ekstraopplysning her og ikke i diskusjonstråden. Men jeg tenkte det kanskje kunne være interessant for noen å vite at Kerstin Ekman i sin siste bok, Mordets praksis, lar handlingen knytte opp til Doktor Glas og også lar hovedpersonen treffe og bli inspirert av Söderberg.

Og i den forbindelse kom jeg på at det faktisk finnes et eksempel til på at en kvinnelig forfatter skriver en bok som går tett på en av bøkene til Söderberg. I 1973 ga Gun-Britt Sundström ut romanen För Lydia, som var en "gjenfortelling" av Den allvarsamma leken, men lagt til vår tid og sett fra den kvinnelige hovedpersonens side. Da Anja Breien i 1977 laget en høyst severdig film av den boken, skal hun ha benyttet seg av Sundströms vinkling.

Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...

Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.

Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.

Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?

Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.

En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.

På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.

Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.

Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.

Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.

En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.

Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.

Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.

Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjære Eirik,
Først og fremst – gratulerer så mye med bokutgivelsene din! Både med dine egne dikt og med gjendiktingen av T. S. Eliot. Det er litt av en bragd å komme igjennom nåløyet i forlagsverdenen, og du skal ha all ære. Legg gjerne inn en lenke til boken din; den høres spennende.

Jeg har også vært lenge her på bokelskere og husker deg godt.
Jeg vet ikke om det ligger en implisitt kritikk eller et savn i ditt siste avsnitt, der du skriver om hva bokelskere betød for deg, i fortid. Mens du nå bare bruker nettstedet til å registrere og huske bøker. I så fall kjenner jeg på noe av det samme, selv om jeg fortsatt er delvis aktiv. Men når jeg av og til ser tilbake, var det noen fantastiske diskusjoner vi hadde. Jeg savner de lange diskusjonstrådene med interessante og lærerike synspunkter, med uenigheter og utfylling av hverandres argumenter. Så berikende og morsomt!

Nok en gang – lykke til med boklansering og salg!
Og kom gjerne innom oss igjen med dine synspunkter og sitater.

Beste hilsener,
Lillevi