Bokelskere.no

De få potteplantene han eide, hang over pottekantene og vitnet om at det i hvert fall var noen som hadde savnet ham, og som hadde merket at han hadde vært borte en stund. Det lå en haug med post og Dagens Nyheter på matten i entreen og mer enn halvparten av brevene var fra banken.

Det var intensivpasienter som jeg visste aldri måtte være alene. Flere av dem var døende, og under slike omstendigheter forlangte jeg av meg selv at noen skulle sitte hos dem hele tiden, slik jeg hadde lært det i min sykepleierutdannelse. Jeg skulle ønske det var slik i Norge i dag også, for døden er en svært alvorlig side av livet.

Ikke før var disse studentene ferdige og begynte på skolen igjen, så sto det en flyktning fra flyktningleiren i døråpningen til kontoret mitt. Jeg kjente ham godt, og han spør: - Har du noe arbeid for meg? Jeg skal ikke ha lønn, bare jeg får mat og klær, men ikke et øre ellers.Det var mange som kom på den måten. Hva kan du gjøre, spurte jeg. Min mor ville sagt at han sto sist i køen da Vår Herre delte ut vettet. Slik så han ut, en fillete gammel stråhatt, klærne var dårlige og han så slett ikke intelligent ut. - Jeg kan gjøre alt! sa han.

Så fikk jeg brev fra politiet, jeg hadde glemt å ordne med oppholdstillatelsen og i det brevet stod det at jeg måtte inn senest 17 mai, vel jeg fikk det den 16 om kvelden, så jeg var pent nødt for å reise inn, og inn kom jeg... Vi hadde en riktig gild dag, hele formiddag og ettermiddag var vi fire norske som arbeidet på leiren sammen og hadde det riktig festlig. Om ettermiddagen dro vi med fjellbanen, noget ala Fløibanen i Bergen op på fjellet som er 12 hundre fot rett op... Hong Kong 23/5 - 1954.

Jeg spurte barnet hvorfor det ikke hadde hentet oss tidligere. Gråtende svarte hun : - Mamma må få brodere blomstene på blusen ferdig, så hun har ikke tid til å gå til klinikken. Om hun ikke får brodert ferdig i dag har vi ingenting å spise.

Hvordan i huleste laget man en dry martini? Var det faktisk folk som drakk sånt i virkeligheten? Hun så ned i gulvet et øyeblikk og innså at hun måtte bestemme seg kjapt. Enten prøvde hun å leve opp til noe hun ikke var, noe som ville bli enda mer pinlig utover kvelden, eller så ga hun opp umiddelbart og tok alt det pinlige her og nå.

Det var dette hun alltid hadde hatt mistanke om, at agenten også var en jævla klossmajor. Slett harddisken, som om det ville hjelpe. Alt kunne gjenopprettes, og så var det mailene og weben og chattingen og IP-adressene herfra og til helvete, slett harddisken, kiss my fucking ass. Hun la harddisken ned i håndvesken og tok bilnøklene fra benken i entreen. Fingeravtrykkene ga hun blaffen i, det stadiet var over.

Han gir sine nevøer og nieser en million hver i datidens pengeverdi, svimlende, men de vil ha mer, mye mer, og de prosederer i flere år, og de lykkes, de drukner i penger, full avkastning i løpet av et og et halvt år. Og de forlater onkelens grav, sammenbitt triumferende blir sedlene talt opp.

Da jeg begynte på legeutdannelsen min, var det det første veilederen min lærte meg : Snu alle papirer når du går fra skrivebordet ditt. La aldri noen lese noe du holder på med. Fortell aldri hva du har kommet frem til eller hva du er ute etter. Mistenksomheten og hemmelighetskremmeriet er enormt.