Bokelskere.no

"Når man en gang har sett lykken stråle over ansiktet på et menneske man elsker, vet man at det ikke kan være noe annet kall for et menneske enn å vekke dette lyset igjen og igjen. Og man pines ved tanken på den ulykken og det mørke man sprer blant de mennesker man elsker, bare fordi man lever."

Jeg sier til Jonatan at jeg har sett på barne-tv, og at de fortalte om et nødnummer. Munn, nese, øyne. En, en, to. Jeg ringte.

Vi skriver en kontrakt om hva jeg ikke får lov å gjøre om natten: (.......)
Dette skal jeg gjøre istedet: konsentrere meg om angstlindrendemetoder som lydbøker og radio. Vakker og rolig musikk. Gjerne ha mosjonert om kvelden. Ringe sykehuset. Ringe Lolo etter klokken seks om morgenen. Lytte til avslappningsbånd. Tenke på det jeg skriver. Skape positive fantasiverdener og bytte angsten ut med dem. Beholde alt som minner om at det er natt, og ikke gjøre ting som peker mot at det er dag. Tenke at søvnen kommer.
"For den gjør det. Det er som med postmannen. Han kommer uansett. Man trenger ikke å stå å se setter ham."

Pasienter med angstlidelser har ofte en mer eller mindre vedvarende økt angstberedskap, mens de som har fobier kun opplever økt angst hvis man blir eksponert for den spesielle situasjonen eller det objektet man forbinder med stor fare.

Forskjellen på en frisk og en psykisk syk person ligger ikke i hva dem tenker, men hvor mye tid hver av dem legger i disse tankene.

.....og siden hennes forestilling om egne mestringsevner tydeligvis innebar en helt unødvendig nedvurdering og selvsabotør, kunne hun velge en helt annen holdning. Hun endte opp med en mer positiv, avventende holdning, nemlig at hun som hadde tålt så mye tidligere i livet, også måtte tåle det som senere eventuelt skulle dukke opp.

Hvis vi hele tiden skal sikre oss at alt blir perfekt og at man forblir uangripelig, kan det føre til at man aldri bestemmer seg, man blir aldri ferdig. Denne ambivalensen kan løses ved å øve på å ta avgjørelser under tvil, og så heller etterpå være villig til å innrømme at det ikke alltid var det smarteste valget.

Paul Otto Brunstad: "Hvis du møter veggen, eller møter en vegg - er det alltid en dør i nærheten!

Det sentrale spørsmålet som Berit nå måtte tenke igjennom, var følgende: "Skal jeg ta ansvar for mitt eget liv? Er det sant at dersom jeg ikke gjør det så vil ingen andre gjøre det?"

Av erfaring vet vi at vi kan ha mange dypt forankrede holdninger til oss selv, andre eller verden, som inni oss fortoner seg som sannheter, men som likevel kan være subjektive og høyt diskutable. Vi har ment det lenge, slik er det bare, og vi tenker sjelden igjennom om dette er sant eller ikke. Vi bare mener det, det er bare slik det er. Vi blir heller ikke til vanlig nødt til å forklare hva vi mener eller begrunne det, slik at også andre forstår det. Det er det som skjer i terapi. Man blir nødt til å sette ord på egne tanker og holdninger, si dem høyt. For mange er dette både klargjørende, overraskende og skremmende. Mener jeg virkelig dette?

Fellestemaer ved alle angstlidelser:

• Hvordan skal jeg forholde meg til usikkerhet og risiko?
• Hva kan jeg kontrollere her i livet?
• Hvordan skal jeg forholde meg til negative eller skremmende tanker?
• Hvordan skal jeg se på bekymring?
• Driver jeg på med magisk tenkning, for eksempel: "Jeg tør ikke la være å bekymre meg, ellers kan jo alt skje!"
• Søker jeg mye forsikring hos andre?
• Hva unngå jeg for ikke å oppleve angst?
• Bruker jeg grubling som metode for å komme frem til klarhet?

Det er en vanlig erfaring at grubling over fortidens problemer og feil man har gjort kan føre til depresjon, mens bekymring for fremtidige katastrofer eller ulykker fører til angst.

Hvis pasienten har mange positive metakognisjoner om bekymring, kan man spørre: "Hvis det hjelper å gruble, hvorfor har du fortsatt problemer?" I slike situasjoner kan man også komme med paradoksale forslag, som for eksempel at terapeuten spør: "Du har kanskje rett i at det er smart å gruble og bekymre seg. Kanskje problemet er at du ikke bekymrer deg nok eller har grublet lenge nok?" På den måten kan pasienten innse at grublingen ikke har noen nytteverdi.