Bokelskere.no

Usannheter er et dårlig grunnlag for å lage fornuftig politikk, og virkelig et dårlig grunnlag for et godt samfunn.

Mens kristne har endret holdninger til mye, og kristendommen dermed fremstår mer liberal, virker islam uendret. Det samme gjelder holdningene blant mange såkalt rettroende muslimer. De opererer med strenge, konservative regler for kvinner, blant annet at de skal dekke seg til.
Jeg kan si dette, for jeg forsøkte å være en av disse rettroende. Jeg kontrollerte Nadias bekledning strengt da vi var unge kjærester i et hemmelig forhold. Også inn i vårt ekteskap kunne jeg bestemme om klærne var dekkende nok. Den store endringen jeg har vært gjennom som menneske, kan jeg takke henne for. Det har vært deilig å slippe tøylene, selv om det var hun som fikk meg til å gjøre det. Da jeg først slapp opp, ble livet så mye enklere og bedre for meg selv.
Å leve kontrollert og strengt selv, å lage tilsvarende regime for folk rundt seg, og å være moralpoliti for ens egen familie også inn i venneflokken, er slitsomt både for en selv og andre.

Resepsjonisten løftet av røret og sendte henne et så kjølig blikk at det iset i tennene.

Selv forstår jeg godt at enkelte nordmenn blir engstelige og redde for at islam og muslimer skal ta over Norge. Denne bekymringen og frykten er de ikke alene om å ha. Den deles av europeiske borgere i alle land, langt flere enn de jeg besøker nå.
Mange føler at vi er i ferd med å miste noe, og at noe fremmed er på vei til å ta over.

Livet vårt, hvor vi ender opp, er avhengig av så mange valg. Ingenting er gitt for oss. Statsministeren og heroinisten er bror og søster. Det er så mange tilfeldigheter.

Forklaringen var mitt bidrag til å forebygge overgrep mot barn. Tysfjord-saken handler nemlig om langt mer enn lulesamer. Den handler om hva som kan skje i små, lukkede miljøer der risikoen for å bli tatt er liten.

Å bekjempe overgrep mot barn, kanskje være med på å hjelpe de som kommer etter, gjør at mine egne sår gror. Mine lidelser har ikke vært forgjeves. Det handler ikke lenger bare om meg. Det handler om noe som er mye større og viktigere. Barna i dag. Fremtiden vår. Det som skjedde i Tysfjord, må aldri skje igjen. Alle barn skal ha det trygt. Mine barn. Naboens. Tysfjords barn. Minoritetsbarn. Lulesamiske barn. Nye generasjoners barn.

"Du vet kanskje at vi har forsøkt å invadere Europa to ganger", sier tyrkeren bak rattet med glimt i øyet. "Med dagens innvandring kommer vi til å lykkes den tredje gangen."

Kroppen husker bedre enn hodet, mente Sverre Jonassen, som trodde at bombingen hadde påvirket ham på det ubevisste plan: "Det sitter helt i bånn av sjela".
TV-bilder av krig og bombing i andre land orket han aldri å se på: "Jeg vet hvordan de folkene har det".

Freden kom, som en vårstorm gjennom gatene og sinnene.
Og den første fredssommeren kom - varmere og mer strålende enn tidligere somrer, virket det som. Det var ikke bare innbilning: Flere steder i landet ble det satt varmerekorder sommeren 1945. Det var som om det var en dypere fylde i alle ting denne sommeren, et sterkere sus gjennom trekronene. Et sus av sorg over de som var falt fra, men også av håp, av en fremtid folk ikke hadde våget å tro på i de mørkeste stundene under krigen.

Enkelte følte at det plutselig var blitt utrygt å være Ap-politiker. Dette bidro til en fryktkultur, ifølge flere som var politikere for Ap på Stortinget etter Giskes avgang. Enkelte var redde for å være nestemann ut nå som Giske var borte, og våget ikke stikke hodet fram. Det sier seg selv at det politikerne helst skal drive med - politikk og utvikling av politikk - igjen ble satt i andre rekke for Arbeiderpartiet, slik situasjonen tidvis hadde vært i årene 2015 til 2017.

Ingenting som skjer mellom mennesker, blir noen gang borte. Hvert kjærtegn, hvert slag, blir med oss inn i fremtiden og avsetter seg på menneskene vi møter, som rester av vold og kjærlighet, som ringer i vann som sprer seg utover.

Det har alltid vært slik i historien at når tidene skifter, er det noen, og ikke sjelden tilhører de eliten, som henger fast i det gamle. Det er naturlig, men er det for mange som gjør dette for lenge, vil samfunnets evne til å takle samtiden bli begrenset av gårsdagens dogmer.

Huitfeldt spurte videre om skuldrene kunne ha blitt for høye i partiet, om folk var for redde for å gjøre feil, fryktet å bli skjelt ut eller miste jobbmuligheter senere. Det virket i alle fall som om folkene i Høyre hadde det mer moro på jobb enn gjengen i Ap, argumenterte Huitfeldt.
Fryktkultur? Her hos oss? I frykt for å si noe galt holdt de fleste munn etter at Huitfeldt hadde snakket ferdig. Martin Kolberg var derimot uenig med partitoppen fra Jessheim. Han reiste seg og ropte:
"Det er ingen fryktkultur i Arbeiderpartiet!"
Kolberg hamret neven i bordet for å vise akkurat hvor lite fryktkultur han mente Arbeiderpartiet var preget av.

For Eric Arthur var fasiten enkel: Kron eller mynt, liv eller død - det er tilfeldighetene som rår. Det er ord som gir gjenlyd gjennom århundrene, som en uunngåelig fatalisme, eller en nødvendig psykologisk tilpasning til realiteter man ikke er herre over; soldatens enkle filosofi gjennom alle tider og alle kriger.