Bokelskere.no

It has the advantage of simplicity, Ramirez said, his tone dry.

Call them names and kill them. What could possibly go wrong with that?

Creators aren’t gods. They make places, which is quite hard. It’s men that make gods. This explains a lot.

It was so much easier to blame it on Them. It was bleakly depressing to think that They were Us. If it was Them, then nothing was anyone's fault. If it was us, what did that make Me? After all, I'm one of Us. I must be. I've certainly never thought of myself as one of Them. No one ever thinks of themselves as one of Them. We're always one of Us. It's Them that do the bad things.

"One thing more, son. Do you believe in God?" Slowly Frost put the spoon back into the bowl. He asked: "You really want an answer?" "I want an answer," said the man. "I want an honest one." "The answer," said Frost, "is that I don't know. Not, certainly, in the kind of God that you are thinking of. Not the old white-whiskered, woodcut gentleman. But a supreme being — yes, I would believe in a God of that sort. Because it seems to me there must be some sort of force or power or will throughout the universe. The universe is too orderly for it to be otherwise. When you measure all this orderliness, from the mechanism of the atom at one end of the scale, out to the precision of the operation of the universe at the other end, it seems unbelievable that there is not a supervisory force of some kind, a benevolent ruling force to maintain that sort of order

Deep in the human unconscious is a pervasive need for a logical universe that makes sense. But the real universe is always one step beyond logic.

1. kapittel: Det er siste skoledag før sommerferien. Jeg sitter ved pulten min ved vinduet, og hører ikke lenger på hva læreren sier. Alle de andre er konsentrert om det hun forteller, men ordene hennes når liksom ikke frem til meg. Alt rundt meg er tåkete, og langt borte. Som om jeg ikke lenger er en del av verden omkring. Slik har det vært helt siden jul. Helt siden … Nei. Jeg orker ikke tenke mer på det. Jeg lukker øynene, og kjenner den svale vinden utenfra kjærtegne ansiktet mitt. Den bærer med seg usynlige engler med myke vinger som stryker meg over kinnet. Den er varm, det er en slik vind som dukker opp om våren og forteller at sommeren snart er her. En stund sitter jeg slik, og nyter brisen og den sjeldne stillheten inne i mitt eget hode. Det varer ikke lenge før tankene smyger seg frem, men nå lar jeg dem bare komme.

Englevinden. Det var det mamma kalte den. ”Åh, Gabriella, kjenn! Nå er englevinden her! Snart kommer sommeren!” ropte hun, hvert år, mens hun løftet meg opp i armene sine og danset rundt. Og vi lo. Sammen. Pappa, han satt som oftest oppslukt av ei eller anna bok, og tittet opp og forsto ingenting. Han bare ristet på hodet av oss, før han dukket ned i boka si igjen. Mamma og jeg fniste, som om vi hadde en hemmelighet sammen. Jeg har et bilde av mamma der hun er på min alder. Det er nesten som å se meg selv i speilet. Jeg har det samme mørkebrune håret i rotete krøller rundt ansiktet. Jeg har grønne øyne som gnistrer som mammas når jeg er sint. Akkurat som hennes, er nesa mi dekket av fregner. Og munnen er sjelden lukket. Det eneste synlige jeg har arvet etter pappa, er høyden. Allerede i høst, da jeg begynte i sjette klasse, hadde jeg vokst forbi mamma. Jeg ville helst vært liten, som henne, men hun sa at jeg burde være glad og stolt over den jeg var. Det er ikke morsomt å være lengst av alle jentene i klassen, men jeg prøver å huske hva mamma har sagt.

Plutselig er det noe som kiler meg på nesa! Jeg åpner øynene og kikker rundt meg. Der! På karmen midt mellom de dansende grønne gardinene sitter den. En bitte liten sommerfugl! Den er hvit, og vingene blafrer. Det ser ut som den når som helst skal miste festet og bli dratt ut igjen. Likevel sitter den helt rolig, som om ingen ting kan tvinge den bort derfra. Hver gang gardinene glir til side, slipper de solstrålene frem så de hvite vingene glitrer. Langt bortefra hører jeg læreren si navnet mitt, men jeg greier ikke å flytte blikket vekk fra sommerfuglen. Plutselig letter den så vidt og kommer litt nærmere. Den vifter mot meg med de små antennene sine. Hjertet mitt begynner å banke litt fortere. Er det noe den vil fortelle meg?